Velkommen til den nye podkasten, MOR 3.0.
Jeg er Anne Catrine Busk Storewiig. Jeg har bestemt meg for å lage en podkast fordi jeg har erfart at samfunnet faktisk har store blindsoner overfor morsgjerningen. Jeg mener at mor må få en oppgradering, og der vil jeg bidra så godt jeg kan, for jeg mener dette er kjempeviktig.
Jeg tar på en måte rollen som tillitsvalgt for mødre, men ut fra hva jeg selv har sett. Stoffet her er stort, så hele denne podkasten, denne første episoden, handler om MOR 3.0 og har altså et overordnet preg. Det blir mer konkret i de episodene som følger. Der begynner jeg med disse episodene: «Er omsorgen utrydningstruet?» og «Masekjerring eller oppøvingsleder».
Jeg har invitert en journalist til å ha en dialog om alt dette. Jeg har aldri gjort noe sånn som dette før, og det er litt stivt og formelt her i starten, hører jeg. Men det løser seg sikkert etter hvert som jeg får litt trening. Men aller først: mors hjemmelagde jingle.
*
I dag skal vi snakke om det faktum at MOR må oppgraderes og hva det betyr. Hvis MOR versjon 1.0 var husmoren på 50- og 60-tallet, så er MOR 2.0 dagens tidsklemme-mor, som prøver å tilfredsstille usynlige og synlige føringer i samfunnet. Stakkars MOR 2.0! Vi trenger kanskje en MOR 3.0.
Jeg har selv ikke barn, men er jo vokst opp med en mor og kjenner veldig mange andre mødre. For å si noe om meg selv: Jeg heter Ruth Lothe, er journalist og har jobbet i NRK i en årrekke. Jeg er her for å snakke med deg, Anne Catrine, som er moren til alle disse flunkende nye tankene om MOR 3.0. Så jeg vil gjerne høre med deg: Hva er egentlig MOR 3.0?
Jeg har en visjon om at mor skal sees. I dag er mye usynliggjort eller bagatellisert. Jeg vil at det skal gis verdi som samsvarer med oppgaven. Jeg vil løfte mor ut av selvfølgelighetenes diffuse univers. Når jeg ser for meg MOR 3.0, så ser jeg at den ubevisste motstanden byttes ut med støtte til morsoppgaven.
For det er ikke bare-bare å være mor?
Nei. Vi har rett og slett, som jeg ser det, veldig lite bevissthet rundt hva det egentlig innebærer. Vi surfer på morsinstinktet i alt for høy grad. Og hvis vi fortsetter å tro at det er så lite, og vi fortsetter å bagatellisere det, så forstår vi heller ikke når hun presses alt for hardt.
Jeg får veldig mange tanker i hodet når du sier dette. Det ene er jo at: Ja, men her i Norge har vi jo så gode ordninger for mødre. Vi har barselspenger, vi har svangerskapspermisjon. Det er politisk bedre lagt til rette for å være mor her enn i veldig mange andre land.
Likevel er det færre og færre kvinner som får barn. Og de som får barn, får færre. Det kan kanskje ha en sammenheng med hvordan samfunnet forholder seg til det å være mor?
Ja, for jeg ser at jussen, som du snakker om, og strukturene i det politiske, der har vi kommet langt. Så det jeg vil jobbe med er kulturen, holdninger og ting som ligger mye mer skjult for oss. Jeg tror absolutt det er en sammenheng mellom alt det vi ser av fødetilbud, kvinnehelse og det skrives mye om de som velger å ikke bli mor, som du nevnte osv. Jeg tror det er sånne små vulkanutbrudd som kommer fra den samme magmakilden. Morsmagmaen koker!
Morsmagmaen koker, ja. Eggstokkene skrangler ikke like høyt som før.
Far da?
Far har andre situasjoner, andre problemstillinger, og jeg kjenner ikke det fra innsiden og har ikke stått i det. Det er det noen andre som må skrive om enn meg. Og jeg tenker at mor i mange tilfeller går inn under kategorien foreldre, og der er mor og far sammen. I andre situasjoner, og usynliggjøringer, så går vi under kategorien kvinne. Så der er alle kvinner, og igjen noen ganger hvor dette gjelder alle.
Jeg synes bare det har vært veldig meningsfullt å tenke nytt med mor som momentum for en masse forskjellige tematikker som vi trenger å få synliggjort.
Her om dagen fortalte du en liten historie om en enslig far som du hadde snakket med. Det er kanskje et bilde på hvordan samfunnet og kulturen oppfatter en, ja si, enslig mor da, kontra en enslig far?
Ja, jeg har… Det var to ting jeg har lagt merke til her. For det første: Når jeg forteller om dette som jeg jobber med her, så hvis jeg forteller det til både fedre og andre menn eller barnløse, så får jeg litt sånn: «Ja, nei, dette er sikkert interessant,» og et litt matt smil og litt blanke øyne. Hvis jeg derimot sier det til erfarne mødre, så sier de: «Dette er viktig.»
Det var sånn i mange år at jeg var uten kjæreste og datet en del menn, og jeg oppfattet at de hadde virkelig ingen som helst referanseramme som kunne hjelpe dem til å forstå noe av det jeg stod i. Før jeg traff ham her som sa: «Å ja, det der vet jeg godt hva er.» Og han sa det så nede fra magen. Han hadde stått med to bleieunger da mora stakk og sto i det og kjente på alt hva det hadde…i to år, men det var likevel det nærmeste jeg har kommet da, ved å snakke med en mann – som faktisk forstår det. Og jeg snakket med faren til en oppvekstvenninne, og sa: «Nå skjønner jeg hva du sto i der da kona døde.» «Å nei, det gjør du ikke,» sa han. «Jeg er mann. Du aner ikke hvor mange som stilte opp og skrøyt av meg og tok med barna og hjalp på alle kanter. Du står i noe helt annet.»
Det tror jeg vi kan kjenne igjen, og vi har alle sammen hørt og erfart, at en enslig far får veldig mye skryt og oppbacking og hjelp og støtte, mens en enslig mor kanskje ikke får det.
Og der er det jeg tar dette jeg skriver, og jeg vil formidle. Jeg har veldig mye på hjertet som jeg har fra denne perioden hvor jeg noterte mye og ble ganske overrasket over veldig mye. Jeg trengte mange år for å se det tydelig nok, og jeg har lyst til å formidle dette.
For jeg har brukt så mye ressurser på å kna, gå til psykolog og terapeut og snu steinene. Hva er det egentlig vi holder på med i dette forholdet mellom samfunn og morsrolle?
Og der er det veldig viktig at vi ikke skiller mellom alenemødre og andre mødre. Dette er ikke en podcast om alenemødre. Jeg har sett kulturen vår gjennom forskjellige linser. Jeg har sett den fra: vi var to arkitekter og barna hadde det bra, og ting gikk sånn på skinner egentlig. Og jeg har sett den fra alenemor-tilværelsen. Og jeg har sett den fra alenemor-tilværelsen under press. Og det blir som å sammenligne og teste en båt i solskinn og vindstille versus i orkan. Og der vil jeg si at jeg har testet den under skikkelig tøffe forhold, og det er da svakheten i kulturen kommer frem. Det er da man får sett ting.
Nå har du jo sagt en del dryp om deg selv: At du var arkitekt, og at du var sammen med barnefaren en periode og enslig mor i en 14-18-19-20-veldig lang periode.
16 år
Hva mer ved deg tror du gjør at du er så opptatt av dette?
Jeg fikk stå i veldig pressede situasjoner i morskjerningen over lang tid og trengte å søke hjelp. Jeg kjenner barnevernet, barne- og ungdomspsykiatrisk, tredje-linjetjenesten, politiet, naboer, venner, leger, skole og PP-tjenesten – og holdninger i alle retninger da jeg søkte hjelp. Jeg oppdaget å få en del overraskelser.
Etter noen år hvor jeg hadde kommet gjennom ulike faser – skamfase, undringsfase – og snudde steiner så godt jeg kunne, så begynte jeg å skrive lapper. Jeg begynte å se meg selv som en gonzojournalist. Det er de som typisk lever som uteliggere for å kjenne på kroppen hvordan det er å være uteligger. Så jeg gikk inn i det litt med et blikk utenfra og skrev masse små notater som jeg senere har samlet og skriver bok om dette temaet nå.
Ja, det høres ut som en veldig viktig bok med så mange egentlig nye tanker.
Det er viktig stoff. Jeg har latt en erfaren psykolog og mor lese mye av stoffet i boka. Hun sier at dette kjenner hun igjen i stort omfang fra egen praksis og mener at det er veldig viktig at dette kommer ut og at vi får høyere bevissthet om det.
*
Jeg er også utdannet psykoterapeut og har jobbet som det i en periode. Det har selvfølgelig gitt meg et miljø hvor det er mer bevissthet for å se nærmere på ting. Men det er viktig for meg å si at jeg gjør hele dette prosjektet som mor. Det er ikke som fagperson, akademiker eller psykoterapeut. Det er som mor. Jeg vil at mors stemme kommer frem. Jeg er en vanlig mor med styrker og svakheter, men som nok har snudd flere steiner enn de fleste.
Jeg har også bodd i og forholdt meg til en del forskjellige kulturer og sett hvordan ting gjøres der. Det er mye som ligner når det gjelder dette, og det er også forskjeller som er interessante å se på. Det hjelper meg selvfølgelig å se egen kultur utenfra når jeg kjenner en del andre kulturer. Så jeg har litt stor bredde og nysgjerrighet som kan hjelpe til å gå løs på et stort, diffust prosjekt.
Det er jo samtidig stort og diffust, omfattende, men også noe av det næreste som er: forholdet mellom mor og barn eller foreldre og barn.
Det er jo nettopp ikke en podcast om mor-barnrelasjonen, det er en podcast om mor-samfunn-relasjonen. Det finnes mengder av litteratur og podcaster om hvordan vi er en bedre mor, som er kjempeviktige. Men det nivået jeg vil inn på er hvordan rollen mor, hva slags forventninger vi har, hva slags kulturer vi har, til å møte det og håndtere det. Jeg mener at kultur og virkelighet virkelig ikke henger sammen, så jeg brukte lang tid på å se det. Jeg hadde kulturens blikk selvfølgelig først. Den vanlige norske kulturen.
Ja. Er det mest når det er tøft, at mor trenger en 3.0-oppgradering, eller er det generelt?
Jeg tenker at det er generelt, men det er da det virkelig får konsekvenser, når det blir tøft. Det blir ikke tatt på alvor hva mødre kan stå I, og morsinstinktet går til døden, det er heftige saker. Så der har vi veldig mange graderinger av hvor langt en mor strekker seg. Jeg har sett mange strekke seg langt forbi helsa si.
Du har jo erfaring fra både arabiske land og Portugal. Er det en bedre kultur å være mor i andre steder, tror du?
Jeg tror at selve morsgjerningen har høyere status i en del kulturer, ja. For meg ser det litt ut som at der de har det, har kvinnene lavere status. Det er som om vi ikke klarer å ha høy status både på kvinnerollen og morsrollen samtidig. Jeg undrer meg litt, jeg spør meg selv om det ikke er sånn det ser litt ut.
Det er en veldig interessant tanke. For dess mer likestilte, hvis vi drar den ut, den teorien eller observasjonen der: Dess lengre samfunnet har kommet i å likestille kvinner og menn i arbeidslivet, og kanskje ellers juridisk og lovmessig, dess vanskeligere blir det å være mor.
Jeg vil ikke tro det er en så enkel sammenheng. Men vi trenger mor i arbeidslivet; mor trenger å få brukt seg ut i samfunnet; vi trenger erfarne mødre som skikkelig har stått i ting med tenåringsbarn i lederposisjoner i mange typer jobber; mor trenger å få være sammen med barna sine, kose seg og bidra til gode, vennlige oppvekstvilkår; barnet trenger mor. Vi har så mange behov, og det er kanskje litt vondt å tenke på alt det samtidig. For vi får det ikke til å gå opp. Da kan vi lett komme til å kutte litt armer og bein. Da går det på bekostning av noen.
Jeg tryller ikke frem noen løsning på det. Jeg ser det som min oppgave å synliggjøre at vi har et problem som i altfor stor grad ikke får komme frem. Det er for mye som er usynlig og som er nødt til å gå på akkord med seg selv for at samfunnet skal rulle og gå. Det går utover mødre, og det går ut over barna, og barna er samfunnet. Hvis vi støtter mor, som er barnas største støtte, så støtter vi samfunnet.
Det er veldig mye her…Kvinner og menn, i spørsmålet om hva som er mor 3.0, hva som må til for at morsrollen oppgraderes til en tredje versjon, da er det nok så nærliggjende å tenke at mennene, fedrene, må endres.
Ja, jeg mener at kulturen må endres.
Holdningene?
Ja. Og blikket. For det er ikke bare holdningene, det er noe med å faktisk se. Det å se litt mer forbi det vi pleier å se, det tok jeg til meg en tilbakemelding fra studentene på arkitekthøgskolen da jeg underviste der. De sa: Du setter ord på ting vi kan se, men som vi ikke kan sette ord på, og som vi aldri har hørt noen sette ord på.” Da handlet det om samspillet mellom menneske og omgivelser, så nå bruker jeg det på noe annet, men jeg forsøker å bruke den samme ressursen, som er å synliggjøre noe som ligger litt skjult for oss, slik at vi kan ha et språk om alt det som kanskje i ganske høy grad former livene våre.
Jeg har lyst til å trekke frem et eksempel på en sånn synliggjøring, og det er en doktorgrad fra NTNU på Institutt for sosiologi og statsvidenskap. Der er det en som heter Kristine Warhuus-Smeby som har snakket om tredjeskiftet. “Likestilling i det tredje skiftet”, heter doktoraden. Den handler om alle de usynlige ansvarsområdene og oppgavene som stort sett fordeles på den måten at mødre har dem. For meg kom dette som en gavepakke mens jeg holdt på. Jeg hadde allerede skrevet et kapitel om tredje skiftet. Jeg kalte det “tredje skiftet,” som er naturlig til å bygge på i tillegg til det andre skiftet. Ved at hun nå har gjort det, så kommer det en synliggjøring og en aksept og en erkjennelse i kulturen på en måte, som gjør at jeg opplever at den er blitt ganske etablert etterhvert, mer og mer. Det er den type synliggjøring vi trenger av alt dette usynlige.
Så det som trengs for å få den oppgraderingen, er å gå med lupe på mønsterne og sette ord på det. Vi trenger ord for alt sammen, og vi trenger å se det.
Mønstere…Det er klart dette er vanskelig å snakke om overordnet, sånn som vi gjør nå. Jeg tenker vel at i denne episoden har vi touchet innom overskriften på hva disse podcastene skal handle om – nemlig hva bør snakkes om og settes ord på for at morsgjerningen skal se litt annerledes ut når vi er ferdige.
Dette blir veldig spennende. Det er ekstremt mye å snakke om. Dette har vært en introduksjon til det store temaet om tredjeversjonen av mor. Da tenker jeg vi kan avslutte denne introduserende episoden og bare se frem til flere episoder i denne nye podcasten, Mor 3.0.
Takk.
*