Episode 2: Er omsorg utrydningstruet?

*** Mor, mother, mutter, madre, mãe, mama, MAMAA ***

I dag har vi en ny podkastepisode i serien om Mor 3.0, og temaet i dag er omsorg, fenomenet omsorg. Det har vi jo alle et forhold til. Vi tror vi vet hva det er, vi synes vi vet hva det er. Det er noe omsluttende, noe inkluderende, noe godt ved omsorg. Og vi har det vel i ulik grad, men akkurat knyttet til morsrollen så er jo omsorg et særdeles viktig begrep. Anne Catrine, du har tenkt mye på dette med omsorg. Hva tenker du, hva er det første du tenker når jeg sier ordet omsorg?

Det første jeg tenker, er faktisk: Er omsorgen utrydningstruet?

Hvorfor det?

Det er flere grunner til det. Jeg synes jeg har sett en utvikling gjennom livet. Jeg kan begynne med hva jeg så på 80-tallet. Da jeg var tenåring, så ville jeg jobbe på sykehjem, for det var en jeg så opp til som jobbet der, og jeg skjønte at det var mulig. En som var et par år eldre enn meg. Og da fikk jeg sånne små, ulne, rare signaler fra samfunnet rundt meg. Noen som var eldre, venner av dem, kanskje lærere. Samfunnet hintet om at det var vel ikke noe særlig å bruke tida mi på. Jeg var jo for talentfull til å drive med noe sånt. Det var litt sånn, ikke tema. Det er jo sånn man sanser i tenårene, hva som er «noe» og hva som ikke er «noe». Men det ville vært en veldig verdifull erfaring. Det er virkelig en del av virkeligheten som jeg tenker er veldig sunt å få kontakt med.

Så jeg har stilt meg det spørsmålet: Hvordan kommer vi dit at omsorg fikk en sånn lav status?

***Mooooor***

Som barn lekte jeg med dukker og bamser. Og hadde dem i senga mi. En diger barneflokk, vil jeg si. Den røde bamsen og den store babydukka, de fikk ligge aller innerst hos meg. Tett inn til brystet trakk jeg dem, for de var reddest. Og jeg kan huske hvordan det gjorde noe inne i brystet mitt. Jeg øvde rett og slett opp omsorg. Og det også var det signaler om at det ikke var særlig verdifullt. Det var ikke noen prestasjon i det. Det var litt dillete, litt konete.,,,Signalene, igjen, plukket jeg opp, og så begynte jeg med en avlæring.

Så dette ble gjort litt narr av, eller?

Nei, jeg har ikke opplevd at det ble gjort narr av. Jo, kanskje i tenårene når andre yngre, når jeg så barn leke med det – at det var en kultur hvor det… Ja, leke noe i det minste med voksendukker. Ikke babydukker.

Voksendukker? Hva mener du?

Altså for eksempel barbie-dukker, da leker man med voksendukker. Og det er veldig annerledes enn babydukker.

Ja…

Det handler jo om å øve opp kvinnerollen. Kle på, være lekker. Mens babydukker er å øve opp omsorgen.

Det er ikke så veldig mye omsorg involvert i å leke med barbie-dukker, nei?

Nei, nå ble signalet om barbie-dukker også ganske betent etter hvert. Men å leke med voksendukker, enten det er Spiderman eller hva det er, så handler det om mannsrolle og kvinnerolle og å fjerne dokkeleken fra å «bedrive» omsorg. Så jeg opplevde at det generelt var en slags samforstand om at det var lite verdifullt.

Da jeg selv fikk barn, så hadde jeg avlært dette. Jeg kan huske at jeg la min lille, søte, nyfødte baby ned på en madrass uten å ha denne innskytelsen til å legge en kosebamse inn til henne, et saueskinn under, en stor koseklut inntil kinnet. Hun lå litt nakent på den madrassen, riktig nok med dyna over seg. Senere fikk jeg fatt i denne egenskapen igjen, men jeg ble litt sjokkert over å se at jeg hadde disse evnene bedre utviklet når jeg var tre år enn da jeg var 25.

Hvordan kom vi dit? At omsorg fikk så lav status? Jeg kjenner jo igjen det du sier, at det ikke har noe høy status å bedrive omsorg. Hva kan det skyldes?

Det er i hvert fall litt motsetning mellom å ha et karriereløp og å være i en omsorgsposisjon. Karriere betyr løpebane, strak gallopp. Det er noe fremadrettet, oppoverstrebende, mens omsorg er en tilstedeværelse. Det er væren mer enn å gjøre. Det er å være tilstede for andre og en selv på en måte som ikke kan ha noe særlig tempo. Det blir ikke bedre av det i hvert fall.

Det er på en måte å sette seg selv sine egne behov til side og oppfylle andres.

Det er i aller høyeste grad det når man driver omsorg for andre. I yrker setter vi ofte oss selv til side, men betalingen forteller mye om et samfunnsverdisystem. Der er det helt klart lavt prioritert. Vi ser hvordan det stadig er sykehjemspersonale som sier det er underbemannet osv.

Hvis du skal gjøre karriere i «trøst- og bærebransjen», som noen kaller det, er det å komme ut av omsorgsrollen og over i sjefsstolen.

Der må jeg bare skyte inn hvordan vi bruker det begrepet. Det er nettopp en nedlatende holdning som sier ganske mye om holdningen til omsorg i kulturen vår.

Tenker du at det har blitt mindre og mindre verdsatt siden du sier at det kanskje er utrydningstruet?

Jeg setter det jo litt på spissen når jeg sier det. Jeg synes å se at i de årene jeg har levd, fra jeg var liten til de 50 årene frem til nå, 45-50, så synes jeg å se en forskjell i hvor mange familier som var av det her litt uinteressante, ikke karrierefamilier, men som hadde denne omsorgen, godheten, tiden og alt dette, at det var en mye større monn da enn nå. De ville også ha en bit av statuskaken, forståelig nok.

Det jeg tenker er at vi dytter… Vi har veldig mange forskjellige typer kvaliteter. Noen er av natur mer omsorgsfulle, og andre er av natur mer karriereorienterte. Nå dytter vi flere over på den siden og vil vel da få færre som kan, som er gode og nyter å være i omsorg.

Hva mente du med at en omsorgsfamilie, for å kalle det det, ville ha en del av statuskaken?

Da blir jo de som vokser opp i den familien, de går jo også etter utdannelser som gir mer uttelling, status, penger…

Fordi de ikke følte at den familien de kom fra var høyt nok, eller nok velansett?

Ja, ikke sant? Det er ikke kvaliteter som blir snakket om med store ordelag. Og det som ikke snakkes frem, det dør vel egentlig litt ut.

Men det går vel an å gjøre karriere i omsorg, eller hva?

Man kan i hvert fall bestrebe seg på å virkelig bli god innen det. Min oldemor gjorde det. Hun var den personen døende mennesker ville ha hos seg i det siste kapittelet av livet. Så hun bodde hos dem, fikk kost og losji og stelte dem, og så sin ære i å virkelig gjøre det på en god måte. Og det har min mormor og mor faktisk holdt i hevd.

Så jeg vet, jeg husker at da jeg vokste opp, så ble putene puffet opp hvis jeg var syk. Det ble servert mat i små nok porsjoner til at man ikke mistet appetitten av overveldende mat. Små blomster på bordet, besøk på sengekanten i passelig dose, en hånd på panna – alle de tingene der. For meg var det en selvfølge, selvfølgelig. Og så har jeg prøvd å være syk i en annen familie, hvor jeg syntes det var en gold ørken. Det var virkelig ingenting av dette her. Og da var det likevel først når min mor satte ord på den bevisstheten de hatt rundt og vil likeholde denne kvaliteten fra oldemor, at jeg så verdiene av det. Det å sette ord på det er veldig viktig. For det er så selvfølgelig, og det forsvinner.

Det er…, jeg tenker jo at det kanskje er en forskjell på kvinner og menn også her, men at det handler om læring. For du nevner kvinner i din familie?

Det er vel ikke så veldig far-fetched å tenke at det har med morsrollen å gjøre, at kvinner er på en måte blitt, ikke tvunget, men biologisk sett kommet i en rolle hvor omsorg er nødvendig, og dermed utviklet den evnen. Men jeg har jo sett mange omsorgsfulle menn også, så det er jo ikke genetisk, omsorgsevnen, tror jeg. Det er ingen tvil om at vi alle sammen gleder oss over å få omsorg når vi trenger det. Det er unisont, ikke sant?

Veldig godt.

Og hvordan kom vi dit at omsorg fikk så lav status?

*** Moooor***

Jeg kjenner en fembarnsmor, norsk, som har opplevd at hver gang hun satt på en middag med nye mennesker og de spurte, det første spørsmålet som vi ofte har i vår kultur, hva driver du med? Jeg er hjemme med fem barn, var ikke yrkesaktig. Da opplevde hun at vedkommende mistet helt interessen for henne, snudde seg til sidemann og ble sittende litt alene resten av kvelden.

Da kan vi jo tro at det er heller ikke så interessant, men det handler jo ikke om det, det handler om statusen. For vi vet jo at i en annen kultur eller en annen tid så vil ikke enhver samtale dø ut hos en fembarnsmor, det er ikke det det handler om. Det er rett og slett fordi det har så liten uttelling hos oss. Jeg vet ikke hvorfor de snur seg, egentlig, men vi gjenkjenner jo den statusfordelingen. Og status er som fluepapir på oss mennesker. Det er jo ikke fordi alle disse jobbene der ute er så drivende fantastisk spennende at vi jobber oss syke i vårt samfunn, heller. Det er jo fordi det er verdsatt. Og i en kultur hvor det er verdsatt å få ti barn, får de ti barn. Vi vil ha verdi, og vi strekker oss uhyre langt for å få den. Og det er jo da stort sett samfunnets verdier vi da går etter.

Det er jo et veldig godt poeng. Og så er det selvfølgelig penger som er en annen grunn til at folk har alle disse jobbene.

Nå tenker jeg mest på de som jobber så mye mer enn man trenger.

Men at det gjør det spesielt festelig å snakke om i et middagsselskap, at du har en jobb et eller annet sted? Det er veldig mange, i anførselstegn kjedelige jobber der ute, og alle sammen er nødvendige for å få jula til å gå rundt, så ingen kritikk av det, men statusdelen av det vi bruker hverdagene våre på, ja, den er jo naturligvis kjempeviktig.

Men du tenker at det er i vår kultur at det er mindre stas og mindre status å være fembarnsmor enn i andre kulturer?

Ja, det er jo helt klart forskjell på det, fra både tid til annen, og… altså i katolske tibarnsflokker er det en verdsettelse av det…eller i muslimske… Uten at jeg skal gå for langt inn i det, så opplever jeg at det er en ubalanse i behovet vårt for omsorg, og nødvendigheten av det, versus forståelsen for å gi den rom, å gi den verdi og snakke den opp.

Å gi status rett og slett til gode omsorgspersoner.

Vi så jo under pandemien hvordan sykepleiere som jobbet helt ekstremt, plutselig fikk høy anselse. Boris Johnson nevnte navnene til sine sykepleiere, og det ble for en periode en mye høyere ansøkning til studiene. Så kom realiteten, og de jobbet så hardt, så sank den jo igjen. Men det er klart at «åj, dette er et yrke som er viktig og som blir anerkjent for den verdien det har» – det er klart at det påvirker!

Ja. Denne omsorgsevnen, den bor jo i oss. Og lysten og evnen, og vi ser at det skjer, at folk yter hjelp til andre ved katastrofer, det har vi sett så mange ganger. Tsunamin i Asia i 2003, der så vi det samme. Et ekstremt behov og lyst og nødvendighet til å hjelpe som folk følte. Så det skjer jo. Omsorg for andre er en del av oss, og vi trår til når det trengs. Men likevel er det ikke sett på som noe verdifullt, eller nesten ikke en gang naturlig – som om vi blir overrasket når den siden av folk viser seg frem.

Det er noe veldig annet enn den langsomme marinaden og den tilstedeværelsen, fordi det her er krisehjelp, og da ser man resultater veldig mye fortere, og man ser lidelsen så utrolig sterkt, og det gjelder liksom oss selv. Og godt er det at det finnes den hjelperen i oss, men jeg tenker at den langsomme omsorgsdelen har så lett for å forsvinne nettopp fordi den ikke har det sensasjonelle, det raske, det tydelige, det målbare, sånn som en sånn hjelpeoperasjon faktisk har, da.

***Moooooor***

Jeg får lyst til å lese en liten side fra boken jeg skriver, som jeg kaller «Den langsomme marinaden»:

«Et barn skal vokse opp i en marinade av kjærlighet, trygghet og nærhet, har jeg hørt inderne si. I det deilige, myke, gode. Marinade mørner, gjør oss myke, rolige. Den går inn i substansen vår på en helt annen måte enn kunnskap eller formaninger. En marinade tar tid, lang tid. Du kan ikke marinere kjøtt effektivt, ikke barn heller  .

Så er det kanskje ikke så rart at omsorg ble til noe mindre verdifullt i vårt kapitalistiske system. Kapitalismen har effektivitet som et av sine hovedparametre, og noe som ikke kan effektiviseres – hvordan skal vi forholde oss til det?

Et barn er så mangt: En tre måneder gammel baby har helt andre behov enn en 8-åring. Likevel har vi deler av det ubeskyttede, lille barnet i oss hele livet, hvor sterke vi enn kan være til tider. Marinaden har også med kontinuiteten å gjøre, og med heling og helbredelse. Det skulle jeg merke som godt voksen.

Da jeg havnet på sykehus tre måneder før termin i fare for for tidlig fødsel, var jeg ikke sterk og ovenpå. Jeg følte meg liten, jeg trengte å bli tatt vare på, jeg trengte godhet og varme og fritak fra utfordringer. Sykepleierne kom og gikk, de jobbet jo skift. Det var to av dem som hadde denne atmosfæren av godhet rundt seg. En varme strålte fra dem. Når de kom inn i rommet, la det seg noe mykt omkring hele meg. Jeg elsket dem. Jeg opplevde dem ikke som interessante eller spennende, de hadde noe annet: En evne som det nok tar svært lang tid å øve opp, en evne som gir den tilstanden som er nødvendig for å kunne gi liv. – som den rolige dvalen et frø ligger i før det spirer og blir kraftfullt     .

Vi kan nok enes om at å gi liv er mye større enn det meste annet.

Det var også en annen sykepleier der til tider. Hun var effektiv, hun kom med kritiske spørsmål til hvorfor jeg hadde lagt et eller annet i vinduet for å holde vinduet åpent, og jeg fikk, i en så sårbar situasjon, kjenne på den enorme forskjellen mellom varme og kulde ( i alle fall mangel på varme). Jeg gruet meg faktisk til hver gang hun kom, og én gang begynte jeg å gråte av bryskheten hennes – selv om hun nok var ganske normalt streng. Jeg fikk oppleve disse verdiene som fra et barns ståsted: Liten og forsvarsløs. «

Så hopper jeg litt i teksten.

Omsorg er en så viktig ressurs. Er det ikke egentlig det viktigste vi har?

Den er som et mottagende fuktig og varmt jordsmonn der frøene får spire, der grunnlaget får dampe og puste og binde åkrene sammen. Jeg mener vi har mye mindre av denne ressursen rundt oss nå enn for de 50 årene tilbake i tid som jeg kan huske.

Hvis det kun finnes spirende frø med hurtigvoksende superplanter mens jordsmonn er mangelvare, da får vi færre og færre friske planter.

Jeg mener absolutt ikke at folk skal slutte å ha interssante jobber, være effektive eller trene. Jeg mener at dette er en kulturell føring som gjør at vi får en unaturlig overvekt av disse kvalitetene på bekostning av andre verdifulle kvaliteter som vi trenger.

Vi har mistet helheten i økosystemet – så vel for jordkloden som i sosial og psykologisk balanse når vi ikke synliggjør og verdsetter disse viktige kvalitetene.

Veldig fint. Jeg kjente mykheten av de to sykepleierne du fortalte om. Hvorfor ikke det er bedre verdsatt? Jeg tror du var rett. Det er ikke mulig å telle det, det er ikke mulig å regne på det, og det er ikke mulig å effektivisere det. Så derfor finnes det ikke. Eller det finnes jo, vi vet jo det, men det regnes ikke med.

***Mooooor***

Det er et nivå av omsorg som skjer inni hver og en av oss, som påvirkes av samfunnsholdninger, som jeg har lyst til å drodle litt rundt. Jeg har ikke noe fasit heller her, men det kan gi en åpning for diskusjoner eller tanker hos andre.

Jeg tror og tenker at vi i vår kultur er så lært opp i å være i hodet, i tankene, i det mentale, i så høy grad, at vi ikke helt kjenner andre innfallsvinkler til ting, og at omsorgen er et annet sted enn i hodet.

Da jeg ble mor for 30 år siden, da opplevde jeg at vi unge mødre skulle mene at det var litt hjernedødt å gå hjemme. Vi savnet stimuli, og at det kunne være litt kjedelig å være hjemme med barn. Vi lo litt av det, og vi repeterte dette ganske ofte.

Jeg synes og ser rundt meg nå, at disse føringene er enda mer rettet mot at man lengter litt tilbake til jobb, tilbake til stimulans og sånne ting. Det er klart at det er veldig verdifulle ting i livet. Jeg bare lurer på om ikke det er sånn at hvis vi hadde hatt en kultur som lærte oss å verdsette omsorgen mer, at vi også ville… Det er noe med å se hva som er fint, og prøve det, og gå inn i det. For det lukker noen dører når man bare følger en samfunnsnorm om at  «Ja, ja, det er jo hyggelig det, men»…. Jeg tror vi kanskje kan få veldig mye mer ut av det enn vi får, fordi vi ikke helt vet hvordan veien inn er, og fordi vi sammenligner det med noe som har litt tempo, har litt action der ute i samfunnet, og hvor vi kan få anerkjennelse. Jeg har vært nysgjerrig på det.

Jeg tror det ligger noe lag i disse utsangene som det er verdt å ta en titt på: Det er en undertekst som sier selv om jeg nå gjør dette for en periode, er jeg egentlig en intelligent og spennende person som trenger stimuli på et helt annet nivå enn dette hjernedøde omsorgsgreiene her. Det er viktig nok, men jeg identifiserer meg ikke med det. Det er som om vi hele tiden trenger å si det for å løfte verdien av oss selv når vi gjør noe som har såpass lav verdi i samfunnet. Jeg synes å finne en sånn undertekst når vi sier det.

Jeg synes det er veldig fint at vi har et rom for de som syns det er kjedelig, eller den delen av oss som syns det er kjedelig, så man ikke skal føle press på å nyte, – at det får lov til å være sant, at man har den følelsen man har. Men det burde ikke bli en føring. Det har jeg nok opplevd at det i høy grad har vært en generell samfunnsholdning, selv om det også er noen andre stemmer som snakker frem andre sider.

Jeg kunne ønske jeg som ung mor hadde en kultur rundt meg som i mye større grad ga meg noe næring inn til det som faktisk var situasjonen min.

I skolen er det en del av fagplanen hvor det heter «å utdanne det hele mennesket». Jeg liker det uttrykket «Det hele mennesket». Hva er det hele mennesket?

På skolen jeg jobber så er valgspråket: «Hjerte, ånd, vilje og ansvar». Det er veldig klart veldig mye mer enn prestasjon og intelligens og kunnskap. Vi har i tillegg kropp og kroppssansninger. Så hvilke deler av det hele mennesket er mest relevant å ta frem i møte med et nyfødt barn? Det er jo nettopp ikke intellekt og prestasjon. Hva med hjerte, ånd, vilje og ansvar? Eller hva med å sanse innover?

Jeg har truffet mennesker som utstråler en sånn lun rolig varme at jeg har lyst å sette meg på fange deres. Da tenker jeg: «du har nok fått sitte trygt og godt i den mykeste marinaden på et stort og varmt fang så mye at du bærer det med deg uten at du vet det.» Og den eieren av det fanget har nok evnet å sitte og nyte og merke og sanse innover i seg selv for at det har skulle bli så godt og varmt. Det er ikke bare en mekanisk et sted – som en stol. Det er et responsivt fang med noen sansninger inni det mennesket som gjør at det får den varmen.

Og samtidig må jeg jo si at for en som står i en stor omsorgsoppgave så er det provoserende å høre «nyt det!» For omsorg er så mye, så jeg snakker jo nå om en liten del. Men denne sanslige tilstedeværelsen finnes også.

Jeg snakket en gang med en firebarnsmor som var høygravid med nummer fem. Og da spurte jeg naturlig nok, hva i alle dager er det som får deg til å gjøre dette? Og det var en veldig interessant samtale fordi det kom frem at hun nøt i så stor grad det lille barnet at hun bare måtte gjøre det én gang til og én gang til og én gang til. Min erfaring var kolikk og søvnelsenetter og sykdom  et helt annet sted. Men hun hadde noen ressurser der som vi jo kan lære noe av.

Vi har jo lært veldig mye av dette hodestyret. Nå er vi så oppe i hodet og analysen og vi kjeder oss hvis vi ikke får det. Men det har jo vært en kjempelæring å komme dit. Det har jo vært slitsomt, må det jo ha vært, å trappe opp fra denne tilstedeværelsen på setra med geitene (eller hvor vi kommer fra)  til å være så «sharp» og stimulanssøkende hele tiden.

For meg er det litt lettere å se ubalansen når vi bare søker det. Hvis vi hadde hatt en kultur som snakket dette opp ville kanskje unge foreldre fått mulighet til å øve opp flere deler av repertoaret sitt og få større berikelse.

En annen ting med «Hjerte, ånd, vilje og ansvar» er at det henter frem mer av et valg: Dette er meningsbærende. Dette er fundamentet. Det å oppleve mening og at man skaper et fundament kan gi veldig dyp tilfredsstilse. En tilfredsstilse som kanskje er mye sterkere enn følelsen av mangel på stimulans.

***Mooooor***

Det er jo Mor 3.0 jeg er opptatt av nå. Hvordan tenker du på hele omsorgsfenomenet når det gjelder Mor 3.0?

Hele mor 3.0 handler jo om hvordan mor blir tatt imot og støttet. Jeg legger merke til både rundt meg, men jeg selv også hvor bevisst jeg enn tror jeg er om det at hvis det kommer en tilbake fra barsel på jobben min så er det så fort gjort for meg å si «så fresht du ser ut» eller «har du allerede løpt marathon» eller Gud vet hva det er som folk driver med for å være spreke. Det er jo kjempeviktig å holde kroppen sin ved like og trene opp muskulaturen igjen, men det ligger jo ofte på et annet plan i vår kultur hvor vi faktisk har fokuset på kvinnen og ikke moren – til og med når de akkurat har fått barn så er det de komplimentene vi kommer med i stedet for «Å, for en nydelig varme du utsondrer» eller «her ser jeg en mor som virkelig kan omslutte et gråtende barn.» Det er som om vi er litt fattige på ord for å støtte opp om veldig mange av morskvalitetene, og omsorg er jo da bare en av de.

Det er veldig sant. «Åh så myk og god du ser ut».

Det er jo det det handler om faktisk. Og jeg husker da min sønn var liten. Han var ikke så veldig til å krype opp på fanget, og i en periode så jeg virkelig at her måtte det være behov for kroppskontakt og mer varme enn det han søkte selv. Så da satt vi i badekarret en halvannen time hver dag for det likte han veldig godt. Og da var den lille, uperfekte fleskepølsa som jeg ellers ikke er så begeistret for nederst på magen det var virkelig bare det myke, fine det var det som var verdien..

For ham?

Ja det var helt klart noe han søkte og som ga noe varmt og trygt.

Hvor gammel var han da?

Han var to år.

Veldig fint. Er det noe i tillegg til det vi har snakket om til nå når det gjelder omsorg som du vil tilføye for mor 3.0?

Det er generelt å se omsorg, gjenkjenne omsorg, sette ord på omsorg – generelt og hos mor. For når vi også gjør det generelt så verdsetter vi det som et fenomen og det vil være lettere for nye mødre å tre inn i det med verdighet og stolthet og kjennskap til hva som forventes på en god måte, ikke som krav, men som en mulighet en vennlig åpning.

Takk for innsiktsfulle tanker om omsorg – hos mor 3.0 og alle andre.

Takk selv.

***Mor, mother, mutter, madre, mãe, mama, MAMAAA***