Transkripsjon av episoden
Velkommen til tredje episode av Mor 3.0!
Denne episoden skal handle om mas. Jeg tenkte at mas var et lett gjenkjennelig og enkelt tema som egnet seg tidlig i podkastserien, men det er slett ikke så entydig. Jeg tror det kan treffe ganske ulikt avhengig av bakgrunn. Uansett er det spennende å se nærmere på koblingen mellom morsrollen, mas og kulturen rundt. Jeg har ingen fasit, men jeg håper jeg kan bidra til refleksjon, økt bevissthet og videre undersøkelser der ute. Så den neste halvtimen koser vi oss med litt mas.
*** Mor, mother, mutter, madre, mãe, mama, MAMA ***
Aller først, før jeg begynner, vil jeg fortelle litt om jinglen, for den har jeg fått spørsmål om. Dette prosjektet har vært stort og til tider overveldende for meg: podcast, jingle, journalist, intervjuer og alt mulig. Da har jeg tenkt: Ja vel, gjør sånn som du gjorde da du var en overveldet mor: Ta det som er for hånden (i dette tilfellet stemmen), legg lista der det er mulig, spar på kreftene, ikke bruk altfor mye tid, og ha det gøy hver gang du har en mulighet.
I tillegg likte jeg ideen som falt ned i hodet mitt: På samme måte som jeg har brukt urmoderen som utgangspunkt for det visuelle på bildene og nettsiden – der jeg tegner føtter og glorier – tenkte jeg at jeg skulle bruke urlyden. Urlyden er faktisk et rør. Når man blåser i et rør, oppstår helt spesielle intervaller, uansett hvor tykt eller langt røret er, uansett tid og sted i verden. Det er alltid de samme tonesprangene, selv om de kan være lysere eller lavere. Så det var disse intervallene jeg tok utgangspunkt i. Da opplevde jeg at jeg fikk den dype «mor» som det starter med, som viser den jorda moren med dybde. Deretter tar jeg hele spekteret og ender opp i fistel. Og mor er alt det! Så jeg tenkte: Dette er nettopp sånn mor lager en jingle!
*** Mor, mother, mutter, madre, mãe, mama, MAMA ***
Hei hei!
Hei!
Nå er vi klare for enda en episode i serien Mor 3.0. I dag skal vi snakke om mas. Overskriften for denne episoden er «masekjerring eller oppøvingsleder». Hvorfor maser mor, tror du?
Jeg har lyst til å begynne med å se på hva dyrene gjør. Hvis vi ser på en katt, vil den dra kattungene sine vekk fra farer – om og om igjen – helt til de har lært det. Den vil også vaske dem, helt til de merker at på denne tiden pleier de å bli vasket, og så tar de over selv – det er integreringsprosessen. Når de har integrert det, blir de selvstendige katter. Dårlige kattemødre vasker ikke barna sine, og de lærer heller ikke å vaske seg selv. Dette er viktige opplæringsrepetisjoner.
Men vi mennesker har en uhorvelig mengde tilsvarende beskjeder og opplæring som vi gir barna våre. Det handler både om å holde dem unna fare – lære dem å se seg til sidene før de krysser veien, huske å spenne sikkerhetsbeltet, ta med hjelm – og om andre ting, som å trekke ned på do, lukke ytterdøra, avslutte aktiviteter og legge seg om kvelden… Det er virkelig komplekst sammenlignet med dyr, og når mange av disse tingene skal repeteres utallige ganger før de blir integrert, sier det seg selv at det blir veldig mange beskjeder.
Barna hører ikke etter første eller andre gang, det må bli en vane, og det tar tid å bygge vaner.
Det høres ut som helt nødvendig opplæring. Så hva er egentlig problemet her?
Problemet er at alle dette oppleves som hindringer. Man vil jo bare løpe inn og sette i gang med det man har planlagt. Ingen har lyst til å pakke ut gymtøyet, fjerne den moste bananen i sekken, vaske hendene før maten eller vente til alle har satt seg. Det føles som små hindringer – helt til det blir en vane og går av seg selv.
Det høres ut som nødvendig opplæring og innlæring, så hva er problemet?
Har du noen gang hørt et positivt ord om mas?
Nei, det har jeg vel ikke. Mas er generelt negativt ladet, ja.
Er det ikke ganske utrolig at vi har en så viktig oppgave som må gjøres, og så har vi kun et negativt ord for det? Hvor mange ganger har du hørt noen si at «du maser så fint» eller «du gjør dette på en så passelig måte»?
Ordet oppdragelse dekker mye mer. Oppfølging er også et større begrep. Vi har ikke et positivt ord for mas, og vi snakker ikke om det når det er positivt – men desto mer når det er utført på en negativ måte.
I min oppvekst var det en slags konsensus om at mor fant på disse tingene. Det er jo ikke det vi vil – vi vil løpe inn og gjøre det vi har lyst til.
Vi vil spise maten, ikke vaske opp?
Ja. Vi overfører ubehaget til den som sier det, vi skyter budbringeren. Mor er budbringeren om at noe må gjøres. Hun kan selvfølgelig finne på at man må stryke oppvaskhåndkler, det kan diskuteres hva som må gjøres. Men de fleste oppgavene gir seg selv – å spise medfører skitne gryter og tallerkner osv.
Jeg har ikke hørt ordet «masegubbe» like ofte som «masekjerring». Det er som om denne oppgaven er tillagt mor, og vi projiserer irritasjonen vår på henne i stedet for å verdsette den viktige jobben hun gjør.
JEg kommer fra en liten by med hovedsaklig arbeiderkultur, og jeg søkte meg tidlig ut i verden. Jeg fant det samme i akademiske kretser og i andre land. Det er rett og slett en veldig utbredt blindhet. Og oppgaven er jo kjempeviktig!
Jeg spurte nettopp en portugisisk mor, som alltid har vært lærer, intellektuell type, for å høre hvordan holdningen etil mas er i Portugal. Hun kjente igjen alt dette og la til: Og jobben er jo kjempekrevende!
At man skal gjøre en kjempeviktig og kjempekrevende oppgave og bare få bebreidelse, det henger jo ikke på greip!
___
Det er utferdig, ja.
Så det var på en måte mødrene som fant på dette. Det nevnte du noe om,
hva mente du egentlig med det?
Det handler jo for mange om at man ikke har fått satt sin egen standard lenger, at man kanskje har fått sin kjæreste tidlig og ikke bodd for seg selv, eller selv funnet ut av hvor ryddig og rent og hva slags standard man vil ha. At det rett og slett er en annen som alltid forteller en at nå er det på tide å gjøre ting og tang. Da kan det være veldig lett å synes at det er unødvendig, og få en antiholdning til det denne moren/kjæresten/kona formidler av gjøremål. Og det handler jo egentlig om ansvar, at den ene tar ansvar, og den andre dinger det litt sånn viljeløst etter. Da er det jo fort gjort å få den holdningen at mor finner på en masse unødvendige gjøremål. Men det er jo ofte da barnets ståsted, og hvis det er holdningen hos mange, så blir det jo en kultur som ikke forholder seg voksent, da.
Det blir jo veldig vanskelig å ta beskjedene på alvor hvis det ligger en kultur der som sier at det er noe hun finner på som ikke har noen verdi.
Du tenker at masse er nødvendig da, skjønner jeg.
Altså, jeg mener at oppøving er nødvendig. Og det finnes helt klart negative aspekter av mas. For å nevne noe av det, så er det jo…det kan være meningsløse repetisjoner som ikke når frem, det kan være en klagende undertone, en oppgitthet, en slags passivitet i en ikke klart avgrensende mor, det kan være en tradisjon fra tidligere tider hvor mødrene faktisk gikk der hjemme og hadde mye rart samlet opp og som da da førte videre. Det er klart at det finnes usunne aspekter i det.
Poenget mitt er at vi bare ser på det negative aspektet, for det er et veldig viktig og stort, positivt felt, som heter å være oppøvingsleder, vil jeg kalle det. Og at noen faktisk tar det ansvar og tar den krevende jobben det kan være. Vi må verdsette den gode jobben, og vi må slutte å snakke om det som fenomen kun når det er negativt. Og faktisk løfte det litt frem når det gjøres. Det finnes gode trenere, fotballtrenerr – de får god lønn hvis de er gode, de! Det å faktisk klare å få fram potensialet i barna, eller lære dem på en fin måte til å bli samfunnsborgere, sånn som vi ønsker at de skal ta hensyn til seg og andre, og delta på gode måter.
Og så går det kanskje en grense for nødvendig opplæring og oppøving og mas, det kan hende den går ved å stryke opp vaskhanklerne, at noen kan jo kreve alt for mye og mase for mye, men helt nødvendig, basale ting som alle unger må lære seg, det burde helt noe annet enn mas de gjentagene beskjedene der.
Det burde virkelig det.
Jeg har sett jenter på 14 år som har drevet så mye med hest at de faktisk får en jobb i å trene opp seksåringer i ridning. «Ned med hælene, inn med lårene, rett i ryggen,» om og om igjen. Disse seksåringene har valgt dette, men det er jo akkurat det samme – det er den repetisjonen som skal til for at de lærere det. Og disse 13-åringene har ikke fått noen utdannelse for å bli ledere i dette. De har fått det så inn at de ser at seksåringene ikke kan det. Men det blir ikke kalt for mas!Tvert imot betaler folk for det. Det er den samme repetisjonen som skal til for å lære, men når en mor gjør det, blir det sett på som mas. Alle trenere gjør jo det samme.
Hva er egentlig signalet fra samfunnet til disse masekjerringene, tror du?
__
Signalene fra samfunnet tror jeg varierer en del ut fra sosiokulturelle forhold særlig. Men for mange er signalene at mor er ikke verdt å høre på. Og det farlige med å ha dette som en potensiell fordomme i kulturen, er at da skal det jo ikke noe mer til enn at noen sier at mor maser før det blir trodd. Da kan det for mange være lett å bare hive seg på anklagen så fort noen henter om det. Så det er jo veldig lett å bruke i maktkamper eller i konflikter og ramme mor lett. Hun blir fort en svake part hvis vi tillater å ha et sånt begrep lett for hånden.
«Maseskjæring» og mor maser.
Og hvis det mor sier ikke har noen verdi, hvilken verdi har da mor?
**Moooor ***
Signalene fra samfunnet gjør det vanskelig å finne en balanse.
Jeg har hørt utallige mødre si at « Å, der må vi gå i og selv, jeg maser alt for mye!» Og det er vel og bra. Vi trenger folk som kan erkjenne feil og utvikle seg videre. Men man kan også gå for langt i den retningen. Jeg har aldri hørt noen si at «Ja, men dette trengs jo faktisk. Dette her er ikke for mye mas. Dette er…» med verdighet og trygghet si at «dette er viktig. Og kanskje jeg skal gjøre noen små justeringer, men jeg har faktisk gjort hundre justeringer. Jeg jobber med dette. Dette er riktig. Dette er viktig.» Det er også viktig at man evner å si det. For ellers så blir det jo en sånn automatikk i å si at man skal gå i seg selv, uten at det er en erkjennelse bak. Vi skal ikke glemme det negative aspektet, men vi kan godt trekke det ned til halvparten minst, eller enda lenger ned. Og så begynne å løfte verdien av det og ære ressursene.
Som lærer så har jeg sett at jeg faktisk ikke er interessert i den rollen i det hele tatt. Jeg gjør hva jeg kan for å lage systemer som gjør at jeg slipper å ha den rollen.
Slipper å gjenta, gjenta, gjenta.
Ja, virkelig. Jeg ser andre lærere, og det er vel 100 prosent av dem kvinner, som jeg virkelig ærer for at de gidder å gjøre en oppfølging der som er større enn det jeg selv orker.
Du slipper vel ikke helt unna?
Nei, selvfølgelig slipper jeg ikke helt unna. Men det sier jo litt om hvor lite fristende jobben egentlig er.
Altså det å være den som gir gjentagende beskjed for å lære opp et annet menneske i noe. Den aktiviteten ses annerledes på når det er en mor som gjør det for sine barn, enn når det er en 14-15 år gammel jente som trener en seksårig – eller en lærer for så vidt?
Ja, jeg har sett elever som verdsetter lærer, som sier at hun er lærer.
Jeg har hørt elevomtaler om to lærere som jeg synes kan dette og gjør dette og gidder dette i større grad enn meg. Så har jeg hørt elever si at «hun er dritdyktig!» Så det er veldig godt å høre.
Så da synes de at læreren er dyktig?
Ja, men det varierer jo. Men dette er en skole med elever som virkelig vil prestere, og da ser de jo at den oppfølgingen gir resultater.
Den hjelper dem?
Ja. Men det fascinerende ved det er å se at de prøver å unngå det i størst mulig grad, og strukturerer seg vekk fra det. Og samtidig opplever de en slags kulturell holdning, som er at man ikke helt klarer å la være, at man bare må drive litt med det. Det er som om mødre blir forventet å drive med dette, fordi de bare liker å plage litt.
Hei du sønn min på 15 år, nå må du stå opp, nå må du stå opp, nå må du stå opp.
(latter)
Det gjør da jeg, for å plage ham.
Men det er klart at dette utfordres så forskjellig i de forskjellige familier. Har man tenåringer som går på skinner og er selvstendige, så trigges jo ikke disse tingene. Mens har man en som er helt lukket for inputt, så vil jo alt oppleves som mas. Vi var noen guttemødre som hadde betegnelsen gryntealderen for disse tenåringsguttene som kan ligge på sofaen 24-7 og se på reels. Det eneste svaret man av og til kan få, det er et grynt. Lenger kommer man ikke de fire årene. Det er klart det er dypt frustrerende å være vitne til at måneder og mange år bare forsvinner til ingenting i et liv. Men de mødrene får veldig mye trening. Hvis man er skilt og barnet sier til far at mor maser så fælt, og til terapeuter og til de rundt. Og det ligger dette beredde teppet på at «det er nok riktig for det sånn mødre gjør», Så vil jeg særlig for de som står i den slags si at der har jeg sett veldig mye bevisste endringer. At man tar kloke valg og velger sine kamper. Men det er da det er interessant å se på hva som er konteksten for tenåringene, og det samfunnet som er rundt.
Så der må jeg si jeg opplevde meg helt avhengig av responsen fra omgivelsene rundt tenåringen. Da fikk vi en supertøff kar av en psykolog til sønnen min, som hadde veldig bra match. Han var jo så superkul selv, og måtte ha en tøffing – som klarte å formidle dette, og si at «hadde det ikke vært for at moren min holdt tak på den måten, og ga de beskjedene og minnet meg på det, og sto der i det om og om igjen, dag ut og dag inn, så hadde jeg aldri blitt psykolog!» sa han. Det var hjelpen. Jeg blir helt rørt når jeg sier det. Så viktig er det. Helt avgjørende å få de voksne innspillene fra omgivelsene.
De som har en støttende partner, eller bor sammen med far, og som sier at jeg hold i det, de blir jo ikke så sårbare i det hele tatt. Men det er også mange som lever i parforhold, hvor far faktisk driver med den samme ubevisste «mor-maser»-greia og ikke er ferdig med den for sin egen del. Da kan mor føle seg veldig alene i ansvaret.
*** Mooooor ***
Jeg gjorde et slags forsøk en gang, hvor jeg slapp helt tak i masing. Grunnen til at jeg gjorde det, var fordi jeg opplevde at det ble tillagt meg handlinger som jeg ikke hadde. Så jeg var litt nysgjerrig på hva skjer da, når jeg virkelig ikke sier en eneste ting av beskjed eller påminnelser, en stund. Det var det vel i tre uker.
Det spennende var at det ikke endret noen ting i hvordan jeg ble sett på. Så jeg måtte synliggjøre det å si : «er du klar over at jeg ikke har kommet med en eneste beskjed eller påminnelse, eller noe som helst, i tre uker?» Da ble han veldig paff, og far også. Så de levde jo i en forestilling som de hadde fra et annet sted.
Hva skjedde da når du slutta å mase? Jeg blir litt nysgjerrig. Hva skjedde egentlig da? Hvordan gikk det?
Da var det jo ikke noen nistepakke på skolen, og da kom man seg jo ikke på skolen i tide. Da er det jo mye som ikke går.
Da sklei det ut?
Da sklir det fort ut. Men jeg tror på at når de har nådd en viss alder, og har en viss porsjon motstand mot mas, så kan det ha en hensikt slik at man kan komme inn, slik at man kan nå fram, med å spørre om man vil ha litt hjelp til dette. Nå bruker jeg barneoppdragelsen bare som eksempel her, for jeg skal ikke inn i barneoppdragelsen, men det er klart at det å åpne for en mottagelse ved å spørre om «ønsker du litt hjelp til den treningen?»
Så mas kan egentlig være synonymt med hjelp i mange tilfeller?
Ja, i mange tilfeller er det jo det. Oppøving, hjelp, trening.
Det høres krevende ut for en mor dette, ja. Og at på til får man kritikk, sa du, enda man tar denne ganske store oppgaven. Men dette med at det er så negativt ladet ord, og at det ses på som en negativ ting å mase, å være maskjæring.
Hvem er det som gjerne tar denne upopulære rollen?
Foreldre har jo denne rollen, men det er jo i veldig høy grad mor, jevnt over, som opplever at hun har den oppgaven, er mitt inntrykk. Det er kanskje noe av grunnen til at det har blitt så unuansert. Det bedres nå, det tror jeg virkelig.
Hvorfor det?
Det skjer noe med de yngre generasjonene og balansen mellom kvinner og menn, mødre og fedr
Ikke når du hører hva unge menn i Norge sier nå til dags.
Nei, det kan du si.
Men det er til side.
Ja, for eksempel som lærere er det veldig artig på personalerommen, så har vi alle generasjonene der fra 30 til 65. Da sier mennene på 65 at de merker en stor forskjell når de snakker med de på 30.
Ja, det er godt å høre.
***Mooooor ***
Forestil deg at du har fått jobb i en avis som journalist, og i redaksjonen blir alle skribentene kalt for «skribledustene». Dere får stadig beskjed om å slutte å skrible. Dere sier til hverandre og til dere selv at nå må vi slutte å skrible så fælt.
Så diffus og meningsløs er kritikken mot mas.
*** Moooor ***
Den lite fristende oppgaven med å gjøre oppvasken assosieres på en måte med mor, fordi det er mor som maser om det?
Ja. Det er jo barnets måte å forstå det på: Dette er noe mor kommer med.
Så projiseres hele ubehaget på henne. Det sprø er jo at vi er på det femåringsnivået der som samfunn i veldig høy grad, og at vi som voksne fortsetter å projisere ubehaget på mor har vært en erfaring jeg har hatt i stor grad.
Det sa vi litt om i sted, men hva er egentlig signalene fra samfunnet til disse masekjerringene?
Når tenåringer reagerer på mors mas, så tror jeg de opplever en massiv støtte fra samfunnet. Om at henne trenger du ikke høre på, og det er bare kjas. Det krever et minimum av modenhet for å klare å faktisk se oppgavene og verdiene av oppgavene og gå forbi denne projeksjonen.
Hvordan vil du si at du kunne merke det at samfunnet støttet tenåringen i kritikken om mors mas?
Jeg opplevde at særlig min sønn følte seg 100 prosent sikker…på en merkelig måte. Det er som om det var meg som var den som kom fra en annen planet og drev med noe helt usakelig. Den sikkerheten de kan oppnå når de merker at de har samfunnet i ryggen, gjør at de ikke får noen ydmykhet eller lytting inn der.
Hvordan kunne han være så sikker på at han hadde samfunnet i ryggen? Hvor hadde han oppfattet det?
Det kommer frem i filmer, det kommer frem som små hint fra lærer, kommentarer, fedre, tenåringsvenner. Det kommer jo frem som en enhetlig kulturoppfatning i høy grad.
Bare en tanke der om hva slags konkrete eksempler vi kan ha for å vise at din sønn følte han hadde støttet fra samfunnet på at mor var en masekjerring.
Jeg kan bare snakke for meg selv, at opp igjennom både tenårene og 20, 30 og 40-årene har det på veldig mange felt vært en oppfatning som jeg har måttet grave meg ut av med et skarpt blikk, resonemanger, samtaler og psykologer. Kulturen er sterk. Det er noe vi må grave oss ut av og få noen bevissthet om. Det er det jeg prøver med dette. La oss se litt nøyere på dette. For så ubevisste kan vi faktisk ikke være som voksne. At tenåringene er det, er ok, men de må høre at «det er nok noe i disse beskjedene som kanskje kan støtte deg». Der trenger de ofte å få noen valg på hvordan de vil ha det, fordi de begynner å bli store.
Så det handler om modenhet, dette, da?
Ja, det vil jeg si. Det handler i høy grad om modenhet, og at vi som samfunn må bli modenere. Og så kan tenåringene få lov til å være tenåringer selv, men at ikke vi er det alle sammen.
Denne koblingen mellom en negativ holdning til mas, mas fra mor, og mor som kvinne – tror du den får en konsekvens for kvinner generelt? – altså det at mors mas og mor blir sett på som en negativ kraft, eller nesten en lattelig, i hvert fall ikke særlig høytæret rolle eller kraft, tror du den smitter over på kvinner generelt?
I høyeste grad, for jeg tenker at når man vokser opp, så er mor den kvinnen man blir kjent med først og dypest og mest. Og hvis hun stadig enten havner i eller tar rollen som den man ikke hører på, så er det klart at det fort vil være projeksjoner på kvinner generelt. Og det vil også fort for kvinner være en projeksjon de kan hoppe litt inn i.
Den siden av det også, ja?
Det kan fort bli en motoverføring, slik at mor begynner å snakke uten tyngde. Man kan nettopp merke i mas at det er ikke noe tyngde, at det er en repetisjon som om mor ikke mener det hun sier, eller noe har gitt opp for lenge siden. Da kan det hende at mor har gått inn i forventningen, dette skal jeg snakke om i en annen episode, at hun har gått inn i forventningen og rett og slett begynt å snakke uten tyngde. Da kan mor fortsette litt sånn martyraktig. Men hvis mor ser oppgaven som relevant og viktig å verdsette, så kan tyngden komme tilbake. Det er der tyngden kommer, hvis man verdsetter og ser relevansen i jobben sin. Da får man jo tyngde da!
Hmm. Så hva skjer da hvis en kvinne/mor begynner å tenke «uff, jeg maser jo grusomt, det må være noe gærent med me.»?
Det er veldig vanlig, kjempevanlig.
Det jeg stod i før jeg ble litt klarere, og så ting klarere, var en rar dobbelhet. Mer enn at jeg følte bebreidelse utenfra, så hadde jeg faktisk integrert samfunnsstemmen selv. Den kritiske stemmen til mas som vi har i kulturen, den lå jo i meg! Det kommer noe skam inn der.
Så jeg ble jo sittende i et sånn rart dilemma, med motstridende krefter om hva jeg skulle gjøre egentlig: Man syns det man gjør er feil, samtidig som man ikke klarer å la være, fordi det vil skade. Det dilemmaet gjør jo at man hele tiden ikke kommer ut av en sånn rar rund sirkel på en måte.
Sånt går man jo ikke rundt og er bevisst. Det bare ligger som kulturelle føringer, som vi følger helt på automatikk, egentlig.
Så det å ta noen valg der, og se på hvilke beskjed er viktige og alt dette, det kan hjelpe. Det er i oppdragerollen. Men det er jo også det med å stå i verdighet, i at jeg står her som en mor, og min oppgave er å være oppøvingsleder. Og den jobben vil jeg ta, selv om jeg synes den er slitsom, men jeg håper den kan bli verdtatt, i hvert fall av voksne mennesker.
Jeg vil helst ha skryt for denne rollen. Ikke kjeft.
Jeg fortjener egentlig litt skryt for denne rollen jeg tar her. Ikke kritikk!
Ikke kritikk.
Nei.
Du var jo inne på det, men hva er et bedre ord eller begrep for disse gjentagene beskjedene enn «mas»?
Øving. Oppøving. At mor er en oppøvingsleder. Det er jo ofte å gi beskjeder, påminnelser.
Begrepet mas er negativt ladet – det tror jeg vi kan slå fast.
Det kan vi slå fast. Og at vi bruker det, i stedet for positive synonymer.
Det ene er at vi bruker et negativt ord, det andre er at vi nesten bare snakker om det når det er utført på en negativ måte.
Da må vi jo begynne å sette ord på når det faktisk er en oppøvingsleder som gjør en god jobb. Det er der vi må inn. Da kan man jo ønske å bestrebe seg på å faktisk bli god til denne oppgaven. Det er jo mye vanskeligere hvis det bare er en oppgave man har diffuse negative assosiasjoner til. Som man hele tiden forsøker å unngå uten helt å vite at man gjør det eller hvordan man gjør det.
Jeg tenker at dette er en grunnverdi i samfunnet vårt at vi faktisk har fått en kjempe stor porsjon av det der. Vi har jo virkelig høy standard. Og så vil vi ikke at oppøvingen foregår. Det er en veldig dobbelt standard vi driver med.
Vi har høy standarder, men du får ikke lov å lære barna det uten noe for kjeft?
Og så vet vi at de må ha det for å komme opp til den standarden vi vil ha. Det er klart at når det kommer til den med ansvar og få repetert alle disse tingene, så regnes vi i Nord-Europa som ganske sterke på det.
Og så blir disse holdningene sittende. De kommer i oppveksten, og så blir de ofte sittende. Hvis en voksen mann med samfunnets støtte har betraktet sin mors repetisjoner som ubehag som hun påfører andre, og med en unison støtte for at hun ikke har noe å si, som det er verd å høre på, da blir det vanskelig for henne å fjerne det i voksen alder. Hvordan vil han da forholde seg til mødre? Eller til kvinner han møter? Hva om han blir lærer for elever som strever og som kun har en mor? Hvordan vil han da forholde seg til henne? Vil han kunne ta henne på alvor i like stor grad som en tilsvarende oppgående mann? Nei. Det har jeg sett og opplevd. Så selvsagt farges vår respekt og disrespekt for kjønnene av den oppveksten.
Så mors rolle som masekjerring smitter over på menns syn på kvinner, tenker du..
Den kan absolutt for veldig mange gjøre det. Og disrespekt for mor er rett og slett farlig for barnet.
Altså…den setningen tror jeg vi lar stå som en avsluttende setning på denne podkasten om «masekjerring eller opplæringsleder». Kan du gjenta den?
Disrespekt for mor er farlig!
*** Mor, mother, mutter, madre, mãe, mama, MAMA ***