Episode 4: Hva koster fødselen – egentlig – for mor?

*** Mor, mother, mutter, madre, mãe, mama, MAMAAA ***

Da var vi i gang med neste episode i serien Mor 3.0.

Og i dag skal det handle om fødsel og hva en fødsel koster. Hva en fødsel koster, Anne Catrine… Hva er det første du tenker på når jeg sier det?

Ja, da tenker jeg på noe som jeg opplevde her om dagen: Det kom en sprudlende småbarnsmor mot meg og spurte: «Å, jeg gleder meg til neste episode av podkasten din. Hva skal den handle om?»

Jeg svarte: «Den skal handle om hva fødsel egentlig koster – for mor».

Da endret hele ansiktet seg på et blunk, og tårene spratt opp i øynene hennes.

Ja, tenk på det altså. Men, Anne Catrine, du har jo også født to barn selv. Gitt liv til to barn selv, er denne smerten noe du kjenner igjen?

Ja, det tror jeg det er veldig mange som kjenner seg igjen i. Det tok mange år før jeg kunne snakke om fødselen min uten å bli aktivert emosjonelt.

Du hører jo de historiene om folk som føder og går rett på jobb omtrent. Vi har jo gode ordninger her i Norge, med mange måneders svangerskapspermisjon og så videre. Hva er poenget med å snakke om at en fødsel koster? Det vet vi jo.

Ja, vi vet at en fødsel koster. Men det er en mismatch mellom virkelighet og virkelighetsoppfattelse der som jeg mener er viktig å ta tak i. Det ser vi også nå i alt som skjer rundt fødetilbud og barselopperøret osv. Det er noen lag der som jeg har lyst til å gå litt tettere på og snakke om. For den koster på flere måter enn vi snakker om. Og det er noen veldig viktige lag der, tenker jeg, som blir bagatellisert.

Når du spør om jeg kjenner igjen den smerten, så er jo en ting det emosjonelle og det umøtte rundt fødsel. Og at tårene spretter opp i øynene til denne småbarnsmolen. Men det er også langtidsperspektivet. Så på spørsmålet om jeg kjenner igjen den smerten, så må jeg si «ja, i høyeste grad». Før fødselen tålte jeg alt. Jeg elsket å utsette meg for alt mulig. Og etter fødsel så var det store helseproblemer. Da fikk jeg migrene første gang fem måneder etter fødsel. Og det har vært jevnt kronisk siden. Og stoffskiftesykdom som varte i mange år. Og hofteproblemer.

Hva mener du med at du tålte alt før?

Da kunne jeg jo slenge rundt på togene på Interrail, ligge på gulvet og bli sparket av konduktører og synes det var toppen. Og spise gatemat i Egypt. Jeg var veldig robust. Jeg følte at det ikke var noe å passe på.

Hva gjorde du da? Det høres jo ille ut, så mye helseproblemer. Hva skjedde?

Jeg har gått til alt mulig rart for å få hjelp til disse problemene. Akupunktur er en av tingene jeg har prøvd som hjelper mot migrene uten å gi noen bivirkninger. Der gikk jeg til en akupunktør som hadde veldig solid skolering, hadde bodd fem år i Kina. Han snakket flytende kinesisk og kjente den kulturen veldig godt. Derfor synes jeg dette møtet er veldig artig. Jeg har selv erfart hvor viktig det er å ha kjennskap til andre kulturer for å se sin egen kultur. Jeg fikk en aha-opplevelse der jeg lå på benken hos han. Jeg leser litt fra boka:

Mens jeg lå på benken, hadde vi denne samtalen:

«Nå kaller kjæresten min meg bare prinsessen på erten, og det forstår jeg godt», sa jeg, «sterkt sollys eller kald vind kan jeg få migrene av; jeg våkner med vondt i ryggen hvis jeg har feil madrass; jeg må koke gulrøttene, ellers får jeg allergi osv. Jeg tåler jo ingenting!»

– Har du alltid vært sånn? spurte akupunktøren.

«Jeg, nei?!» utbrøte jeg; «Jeg dro på interrail og sov rett på gulvet i toget uten underlag mens billettkontrollørene nedover i Europa sparket borti meg, og jeg syntes det var toppen. Jeg spiste gatemat i Egypt på skoletur, mens resten av klassen var kjempeforsiktige, og det var de som ble syke, ikke jeg! Jeg tålte jo alt!»

– «Når skjedde det at du ble så annerledes, da?» spurte han

«Fødselen. Migrenen kom etter fødselen, stoffskiftesykdommen kom etter fødselen, bekken- og hofteproblemer kom av bekkenløsningen…»

«Det er dét», utbrøt han nesten oppgitt, «Da kona mi fra Kina fikk barn her i Norge, ble hun helt sjokkert over hvordan man gjør det her. I Kina regnes en fødsel som en enorm belastning på kroppen. De er opptatt av å ta vare på barnet, men det er mor som står i sentrum, og det er for å forebygge langvarige konsekvenser av den typen du har fått.»

Hm. Tenk på det. Det er klart det er en enorm påkjenning for kroppen å skulle ha et liv vokse inn i seg og presse det ut. Så på alle måter er det forståelig. Jeg har ikke født selv. Gudene vet om jeg er spesielt mye friskere enn deg. Nå må jeg bare spørre, hvor gammel var du da du fødte?

Jeg var tjuefem

Du var jo ung!

Jeg var ung.

Og likevel!

Jeg husker hvor overrasket jeg ble etter fødselen da alt dette skjedde. Legen sa bare at det er normalt å få stoffskiftesykdom. Så var det problemet ut av verden – for hans del.

Normalt, ja vel. Har vi glemt hva en fødsel koster her i vår virkelighet?

Ja, jeg har inntrykk av at fordi vi har ryddet dødsfallene, så bagatelliserer vi for mye. Jeg husker da jeg var barn, var det veldig ofte at mødre sa

at «det kom etter fødsel», «det var sånn jeg kunne gjøre før fødsel». Det var masse historier fra mødre. For meg var det akkurat like fjern som når besteforeldre fortalte fra krigen. Det var en rar boble i et annet univers som jeg først fikk kontakt med når jeg hadde født.

Jeg opplever at det er litt sånn at man kommer den ene etter den andre ungpiken dansende lystig inn i den tykke magen, og så vipps er man på den andre siden. Og så får man nesten bare responsen at det er helt normalt.

Det er helt normalt å bli en mye svakere person etter å ha født?

Det er nesten som å si det at det er noe du må ta med på lasset

Jeg får nesten en følelse at dette er noe det er til samfunnets beste å holde skjult for alle kvinner, for hvis man visste om alt dette, så var det kanskje enda færre som ville føde.

Det kan man i hvert fall spekulere i noe som det er færre som vil.

Jeg må si at jeg ser en del førstegangsgravide som forsvinner inn i barsel og kommer tilbake et år senere og det er ofte en transformasjon. En sier at hele venninneflokken er sjokkert over framfall og ryggsmerter og plager og ting de ikke engang vil snakke om. Rifter og skader nedentil, hvilke konsekvenser de har og at ikke ting har blitt snakket om. Og det er bare det fysiske, for på det psykiske planet kan det være helt usynlige plager som rammer dypt og lenge.

Nå kommer jeg med noen eksempler. Mitt motiv er verken å skremme eller svartmale på noen som helst måte, men bare fortelle det jeg ser og hvordan mitt inntrykk er. For jeg har et inntrykk av at det er en realitet som må fram.

En trebarnsmor jeg kjenner skjønte først i tredje svangerskap hvor stor angst hun hadde for å føde. Først da fikk hun sagt ifra på en ordentlig måte slik at hun fikk hjelp. Da sa de at de var her for henne og at de virkelig skulle passe på henne. Men før det tok hun det ikke på alvor nok og fikk ikke den hjelpen.

En dro ut i barselpermisjon med et friskt smil og splitthopp og kom tilbake helt avkreftet i flere år. En var så kvalm gjennom hele graviditeten at det var som en fem måneders omgangssyke. Det er jo helt grusomt. Det resulterer i at man kvier seg for mange i svangerskap. Da skjønte hun at de først nå begynte å finne ut hvorfor man blir kvalm, da ble hun sint!

Nå tar jeg litt om graviditet også, det henger jo sammen: Selv om 70 prosent av de gravide kvinnene opplever kvalme, og noen så alvorlig at de må legges inn for dehydrering, så har dette blitt bagatellisert. Først i 2023 var det et større studium i Cambridge hvor de fant ut at dette har med hormoner fra morkaken å gjøre. Det har også vært et studie som var litt mindre i 2010, og i følge Dagbladet var det da syv tiår før det med bare holdninger og ikke undersøkelser og forsøk på å redusere denne ganske store byrden på de gravide.

I denne delen av denne episoden kommer vi veldig tett inn på kvinnehelsedebatten som pågår. Så har jeg noen andre perspektiver i tillegg.

Dette er ting som er alvorlige som må ses på, for vi kan ikke ha et syn på virkeligheten som stemmer så lite overens med virkeligheten, for det er som om alle som ikke har født fortsetter å tenke at «det går vel greit».

Jeg får mange tanker her. Jeg tenker på mesternes mester hvor de skryter av hverandre når de er veldig flinke til å løpe fort og kaste langt og bære tungt ved å bruke uttrykket «du er som en maskin» – som om det er noe positivt. Det er det menneskesynet vi har blitt redusert til. Fødsler skal foregå som en maskin: «Du er som en maskin» –  og det er noe flott?!

Det er en kronikk jeg har skrevet som jeg har lyst å lese et lite utdrag fra:

Vi læres opp til å se verden gjennom den kulturen vi er i.

Ved stadig å redusere fødetilbud formidles en bagatellisering av fødselen.

I tidligere tider og i andre kulturer kan fødselen ses som det mest opphøyde, åndelige, storslagende og behandles med den dypeste respekt. Selv om også vi på et nivå tar inn over dette aspektet, i alle fall noen av oss, innimellom, står det i grell kontrast til vår McDonald’s drive-thru-fødsel for deg i farta.

Hvorfor føles det så feil? Fordi så mange lag av menneskemor er skåret vekk. Redusert til noe fysisk og nesten mekanisk en ting skal ut av en annen ting. Men dette handler ikke om ingeniørkunst. Det handler om mennesket–  og det hele menneske.

Skal ikke vi få lov til å være et helt menneske når vi føder og i dagene rundt fødsel, når skal vi da gi plass til det hele menneske? Et helt menneske består av emosjoner, behov for trygghet, stabilitet, verdighet, tradisjoner. Og hvilke behov har det lille barnet som går gjennom livets heftigste opplevelse? Det må være helt essensielt for barnet at mor er trygg og føler seg ivaretatt.

Fødsel oppleves av mange som gjennomgripende, dyptpløyende og omveltende. Å forminske dette så til de grader kan kun gjøres fordi vi har en kulturell blindhet for mors behov og hennes betydning.

M-m. Du var inne om noe før det utdraget hvor du sa at kanskje det faktum

at barnedødeligheten, og også mors dødelighet ved fødseler har gått såpass mye ned, at vi på en måte trøster oss med det og tenker at nå er jo alle problemet med fødsel overstått. Jeg tenkte kanskje du kunne være på sin plass

og få noen fakta om akkurat det. I 2013 døde 289 000 kvinner under svangerskap og fødsel. Det var i verden. De fleste kunne vært unngått ved moderne medisin.

Dette er Leger uten grenser sine tall.

I Norge nå dør det kun fire fødende kvinner per år. Men for 100 år siden var det snakk om 9 av 1000 – altså ca 1 prosent, det er tilsvarende dagens situasjon i Øst-Afrika. Da kan man spørre, er fødseler trygge i dag? Det finnes jo også statistikk på. Medisinsk utvikling har redusert risikoen betydelig. Men mange kvinner opplever alvorlige komplikasjoner. Så mange som 31% av alle førstegangsfødsler har større inngrep  – som keisersnitt, vakuum eller andre komplikasjoner. Blødninger, dype rifter eller at det er noe gærent med barnet – altså at allmenntilstanden hos barnet ikke er helt i orden. Så mange som 31 prosent av førstegangsfødseler – jeg gjentar det fordi det er et så høyt tall – har trøbbel!

Så.. jeg måtte sukke litt der.

Det er mange. Vi vet at det finnes masse komplikasjoner som ikke inngår i det, men 31 prosent er mange. Men min fødsel regnes ikke inn under der. Jeg hadde en fødsel som tok 43 timer, og jeg følte meg ensom, og i senere tid, lenge etterpå – fordi jeg også bagatelliserte. Det er jo det vi gjør!

Dette var de registrerte problemene som man kan ta ut av statistikken. I tillegg kom jo mødrenes psykiske og fysiske belastning.

Ja, og det traumet vi oppdaget at jeg hadde, tok det jo flere år før jeg hadde plass til å ha plass til meg. Det skjønte jeg at vi skulle ha håndtert med en gang, for det lå der og tok masse krefter. Hvor mange prosent er vi oppe i da – når vi legger disse opplevelsene opp på de 31 prosentene?

Jeg har snakket med mange mødre, og en mor sa at hun hadde gått med fødselsdepresjon i en eller annen grad helt til barna var godt i gang på skolen, for det går i ett. Det går jo ut over hva hun kunne ta av jobber og alle slags situasjoner, det sosiale og alt. Hun prioriterte barna og la de kreftene hun hadde inn der. Hun fikk et veldig redusert liv i veldig mange år. Jeg synes jeg hører så veldig mange sånne historier. Men fødselsdepresjon tas virkelig alvorlig nå. Det har steget i alvorsforståelse.

Men det jeg opplever generelt er at vi har veldig gode medisinske fremskritt, men det er som det mangler noe i den totale forståelsen av hva en fødsel egentlig koster. Og i varetagelse av mor – den er kanskje større i forkant under sangerskapet, og i etterkant er det en kontroll og et par korte samtaler der. Veldig mange bagatelliserer da det de har vært gjennom – nettopp fordi man opplever at dette er normalt. Hva betyr egentlig den beskjeden – at det er normalt? Det tror jeg har gjort at veldig mange har bare holdt tett. Og så er det først når noen sier at de skal lage en episode om hva det egentlig koster at tårene spretter fram. Det sier noe om hva som ligger rett bak, for det er ganske heftig for mange.

Ja, altså så når en nybakt mor kommer hjem fra sykehuset, har blitt revet opp både fysisk og sjelelig, hvia ville du….?

Hvis man da har søvnløse netter, er helt utslitt, har et traume og har blitt lappet sammen fysisk og samtidig skal man være den trygge, stabile havnen som dette barnet skal føle seg helt trygg hos…det er noe som blir veldig fort for mye.

Det er ikke lett hvis man har et eget traume å være en solid bauta for en annen, for eksempel.

Og veldig mange opplever fødselen som enten traumatisk eller noe som det tar lang tid å fordøye, så de kan være veldig påvirket av det lenge.

Jeg tror du har et fint avsnitt om det i boka di, vil du lese det?

De skal være mor, trygghetens havn og kilde til all vekst for et sårbart nytt lite menneske. Det er ikke plass til å håndtere traumet. De vet ofte ikke selv at de har opplevd noe i en skala som de burde få hjelp til. Det hele puttes ofte i en lukket boks hele det er plass til mor igjen, for eksempel når yngste barn har nådd skolealder. Hvis mor er så heldig da å ikke ha et barn som mobbes eller som er spesielt trengende eller en annen unntakstillstand, for i så fall må hun nok vente mye lenger før hun får tatt hånd om egne problemer.

Nettopp…det er ikke plass til mors problemer?

Nei, og da var det en mor som sa: «Jeg hadde en traumatisk fødsel, og jeg var så livredd for at sønnen min skulle dø at i hodet mitt var det best rett og slett å ikke elske ham, bare for sikkerhets skyld»  Det forteller litt om hvilke mekanismer som er i oss og hvordan det går ut over barnet. Og den er ikke så unormal når man virkelig er redd for noe.

Nei, at man trekker seg da, ja?

M-m

*** M o o o o o r ***

Mediene generelt er jo veldig flink til å finne problemene og sette fokus på det som ikke fungerer, mens når det gjelder akkurat dette temaet her, er de historiene vi får høre er… f.eks. Therese Johaug som kom tilbake i langrennssporet etter fødsel og gjør det kjempebra!  Altså de historiene vi får høre, er at enkelte kvinner gjør det bedre etter en fødsel.

Det er fascinerende. Det skal jo også frem, det er jo kjempefint!

Det er kjempefint, men der er mediene glad i gladsaker, som det heter.

Mens i veldig mange andre sammenhenger er mediene ikke så veldig glad i en god sak – eller en god sak er en dårlig sak.

Vi glemmer altså hva en fødsel egentlig koster. Da snakker vi selvfølgelig om koster, ikke i kroner og øre, men i hva det koster menneske.

Der vil jeg litt tilbake til dette som skjer i Asia, det synes jeg er veldig fascinerende. De har en forståelse for at det er en enorm kroppslig, og kanskje også psykisk, belastning for mor og føde og at hele systemet kommer ut av balanse.

De kaller det «å sitte måned», tror jeg de kaller det. Mor skal være i ro, hun skal bli fratatt ansvar, får næringsrik varm mat, og hun skal ikke ha kulde.

Det er ut fra den asiatiske medisinkulturen, men det som er interessant her, tenker jeg, er en forståelse for at det koster så enormt.

Grunnen til at de gjør det er forebygging – altså langsiktig tankegang for nettopp alle oss som blir gående med alle disse skavankene – som gjør at vi må ta jobber som er dårligere betalt, sykemeldinger og….så kommer det ting oppå det som gjør at når de stiller spørsmålstegn ved hvorfor kvinner er mer sykemeldt,

da ser vi på hverandre og blir helt sånn: Hæ? Hva er det som er så uklart her egentlig? For det er så mange faktorer som legger seg opp på hverandre.

*Her må jeg korrigere meg selv litt, fordi det er for stort begrep å snakke om Asia.

I utgangspunktet snakket jeg om Kina, men de har også en tilsvarende tradisjon i Japan. De har det i Sør-Korea. I India er det 40 dager i Malaysia, 44 dager. I Japan er det tre uker, i Sør-Korea tre til fire uker. Kina er 30 til 40 dager.

Det som er felles for disse, er fokus på å hvile og at moren ikke skal anstrenge seg.

Det er næring med spesielle måltider som støtter restitusjon. Det er familie eller spesialister som hjelper til. Og unngåelse av kulle, både i mat og omgivelser.

Det er også i Meksiko, 40 dager, hvor mor skal hvile og ikke gjøre husarbeid. Familie og venner hjelper til. Spesielle teer og supper…

Det er veldig like tradisjoner og veldig likt tidsspenn på veldig mange steder.

*Når vi igjen snakker om Asia etterpå, så er dette en innskutt rettelse, så det er mer nyansert. Der vil jeg legge til at i har hatt en kultur her også som har noen fellestrekk med dette: Bestemoren til en venn av meg gikk rundt på bygda og hjalp til ved fødsler og i barselperioden der det trengtes. Det var frivillig arbeid, ubetalt. Dette sluttet på 70-tallet, og det er jo sammenfallende med at kvinnene kom ut i arbeidslivet. Men i denne tradisjonen skulle man ligge i to uker, og det er vi jo ikke så glad for – å ligge for lenge uten at det er viktig. Så det kan hende dette var en overbeskyttelse, eller noe helt annet enn de gjør i Asia, men det kan jo også ha vært noe klokt rundt det. Men om det også har vært en bevissthet rundt ivaretakelse av mors helse på lengere sikt, det vet jeg ingenting om. *

I Asia vet vi, og i Japan og andre land som har hatt en økonomisk fremgang, at fødselstallene går kraftig ned. Så er vi inne i en kapitalismekritikk igjen her, tro?  Er det når samfunnet går fortere og fortere og veksten stiger, og likestillingen øker, at fødseslomsorgen svinner hen? Dette er et svært tema som det burde forskes på.

Ja, dette er absolutt et stort tema. Får de mindre migrene og stoffskiftesykdommer f.eks. når de har fått lov til å slappe av en måned?

Altså vilkårene for eventuelle sykdommer i mitt tilfelle, hvor jeg var helt utmattet etter 43 timers fødsel og da også dels traumatisert av å stå alene i denne kampen – uten at det var blodtap eller noe fysisk som var alarmerende på noen som helst måte – så var det jo rett på den største jobben jeg noen sinne har hatt – og med et kolikkbarn, og med søvnløshet, søvnløse netter og så videre. Det er klart at hvis det ligger en sykdom som kan slå ut, så fikk den i hvert fall de beste vilkår for å slå ut!  Og da er det jo veldig interessant å se på at det finnes kulturer som da rammer det inn med at nå skal mor ikke ha ansvar, hun skal få servert dette, passe på mor og hennes langsiktige helse.

Hvem kan ta det ansvaret da, i vår kultur?

Da vil jeg først bare si hva de gjør der. Ina Eriksen skrev en bok om Japan, som jeg leste nydelig, hvor hun sa at det er vanlig at man kommer hjem til sine egne foreldre, tar med sitt nyfødte barn og blir pleiet der i en måned. Og så la hun til: «Det er jo helt uforståelig for oss.»

Det de ofte gjør i Asia nå, er at de enten tar inn på et sted som kan sammenlignes med et slags rekonvalesenssted, hvor de får massesjer og blir pleiet, mye søvn og alt som godt er. Og så finnes det noen som har den rollen og drar hjem til folk

og lager denne sunde maten og kan alt det som skal til.

Som en doula, er det ikke det det heter?

Ja, noe sånt. Og som kan den massasjen og som kan ting om amming, som tar seg av den ene etter den andre i en måned for hver.

Men dette må jo koste en del penger, så det må jo være for de rike eller i alle fall for den øvre …

Ja, men det må jo ha kostet mye mindre enn…Jeg var f.eks. sykemeldt et helt år med stoffskiftesykdom. Det kostet mye for en arkitektlønn.

Ja, det kan du si.

Så det kan godt hende at det lønner seg, ikke sant?

Ja, i et samfunnsperspektiv.

Hvis det viser seg at det koster veldig mye å ivareta mors helse slik at hun får livslang god helse, og ikke risikerer å miste den ved at det har vært uforsiktighet rundt fødsel, hvis det viser seg å være en sammenheng, ja, så er det jo det det koster. Så kan man jo velge å si at det er den prisen mor skal ta selv.

Men det er uansett prisen, det er ikke slik at det koster mindre ved at mor tar prisen.

La oss si at vi er så kynisk at vi sier at den prisen får mor bare ta, så vil det jo likevel i stort omfang ramme samfunnet med at mor er mye sykemeldt, at mor får redusert livskvalitet, at psykisk helse blir et problem på sikt som resultat av det, at mor ikke orker flere svangerskap og derfor får færre barn enn hun ellers ville ha fått, at hun ikke får være til stede for barna sine i den graden som barna trenger,

og så kommer det problemer indirekte fra dem.

Sånne kostnader sprer seg jo på så mange felt og er veldig vanskelig å regne ut, og det er jo det som gjør det så viktig å tenke langsiktig og helhetlig. For man ser ikke den prisslappen den første måneden! Det er en illusion som vi virkelig må vekk fra. I tillegg til hvordan det er med disse menneskene som skal ha så mye sykdom, og hvordan har barna det? Der er det veldig mye som jeg mener vi må prøve å se på i langsiktige baner.

Men det er vel noe med at det første skrittet må være å endre bevisstheten vår om disse tingene, og så kanskje etter hverandre få mer kunnskap gjennom forskning.

Hvis jeg på noen måte kan inspirere til at det kommer noen bevissthet inn der

og gjøres noen undersøkelser, for vi vet jo ikke – om de gjør dette i Kina betyr jo ikke at det er riktig, men det er veldig interessant å se på, tenker jeg. Men her måtte vi jo ha funnet vår måte å gjøre det på. Det kan godt hende det er masse kunnskap der vi kunne ha lært av, men det er jo noe med å forske inn i det og finne …

Kunnskap fra Asien, ja. Jeg husker jeg skulle ta forberedende. Da var det mange fine filosofer. Alle sammen var vestlige. Det var ikke et ord om østlig filosofi.

Jeg vet det. Vi er ikke interessert i det. Sånn er det i kunsthistorien òg. «Når fikk vi oljemaling, ja, bortsett fra kineserne som hadde det 2000 år før.» Så vi er ikke så glad i å lære noe derfra. Men det vi kan gjøre på vår måte, hva skal til? Jeg synes bare konseptet å tenke ivaretagelse av mor for å unngå kroniske sykdommer,

bare det konseptet, der må vi jo legge inn masse undersøkelser, forskning, for å finne ut av hvordan det kan unngås.

Det er et helt liv igjen å leve etter å ha født.

Ja, det er jo det det er. Vi kan ikke bare tåle det og la være å undersøke hvorfor det skjer og hvordan det kan forebygges.

Og i det hele tatt øker bevisstheten om at det faktisk er en kjempekostnad for hver enkel kvinne som føder.

Ikke minst gjør det, for det er noe med det sjokket disse kvinnene får. Det står i øynene deres når de prøver å si, «nei, det gikk jo fint, fødselen.» For det spør man jo hvordan gikk det. Og så skjønner man at de har tatt den fasaden, de også, for det er det vi har gjort det alle tider. «Jo, da, det gikk jo fint, for barnet har det jo bra, og det var ikke mye blodtap… Jeg fikk bare fire sykdommer og har det helt fælt egentlig, eller er redusert.

Det er normalt.

Det er normalt. Så hvis det ikke går an å gjøre noe med det, la oss si at det ikke går an å gjøre noe med det, så er det noe med at da må vi forholde oss til det. Da er dette en kostnad som vi som samfunn må sette på dagsorden.

Og med det mener jeg at det faktisk er på dagsorden, at det er en verdighetsforståelse rundt det. At dette er det en fødsel koster. Når jeg treffer kolleger som skammer seg over å være sykemeldt og ikke kunne fungere 100% i graviditeten, og føle at de er en belastning for samfunnet, da er det ikke tatt høyde for det i bevisstheten vår. Da er ikke verdien noe vi forstår på en riktig måte. Vår kultur er å si at, nei, jeg er jo ikke syk, jeg kan ta dette her, og så spretter man opp og skal avlaste mannen sin i rengjøringen fire dager etter fødsel. Vi har jo en kultur på at man er så sterk og kimser, og det er klart at det går inn i cellene på hver og en, og så oppfører vi oss sånn. Hvis kulturen gir dette rommet, så vil også mor skjønne at «hei, her har jeg et ansvar som kanskje ikke føles sånn her og nå, men nå må jeg ta vare på meg for å være forbyggende, fordi ellers kan jeg få langvarige plager – hvis det viser seg å være sånn. Og skulle man være av det slaget som synes det er vanskelig å tenke på seg selv, så er det jo å tenke at barnet mitt skal ikke ha en svekket mor.

Jeg har bare lyst til å komme litt tilbake til det der med den splitten mellom forventning og virkelighet. Som du sa, den unge dansende kvinnen som plutselig befinner seg i en graviditet og tenker at, «jeg har fikset alt annet til nå, jeg fikser vel dette!»

Ja, der var jeg så veldig.

Og det er en slags realitetskløft, tror jeg du har kalt det?

Ja.

Ja, hva trodde du? Fikk du mén for livet? Visste du ikke det? Det vet vi jo ikke.

Og så er det jo mange som ikke får det i det hele tatt! Selvfølgelig, veldig mange som ikke får det i det hele tatt.

Men det har vi ikke noen statistikk på.

Jeg gikk inn og så på statistikker her, nå skal vi se. Rundt 10 prosent fødselsdepresjon. Og så er det de stoffskiftede sykdommene, 5-10 prosent, innen det første året utvikles det. Der går de fleste tilbake til normal eller noenlunde normal i løpet av det første året. Og så er det en del som blir kroniske. Migrene hadde vi ikke noe eksakte tall på. Bekken- og leddsmerter: mellom 15-20 prosent av kvinner som har født melder om vedvarende bekken- og leddsmerter. Jeg kjenner en tenåringsmor som har vondt i ryggen fremdeles 16 år etter. Sånn frisk trenedame.

Altså dette er etter fødsel?

Ja, 16 år etter. Og så var det selvfølgelig alle de plagene som varer det første året, det er også veldig mange: 25 prosent analinkontinens, 32 prosent delte magemuskler – bare for å nippe litt til den menyen. Vi trenger ikke gå i detalj, men det var mye mer det første året enn de varige, selvfølgelig. Men det er jo også noe som er verdt å se på, om det kan minskes. Og så kan man ikke legge sammen disse, for de fleste opplever flere av de plagene. Og noen danser videre.

Og noen danser videre uten mén.

Ja, og vi tror alle at akkurat det skal gjelde oss, kanskje.

Man kan lure på, altså det blir jo snakket mye om, men man kan lure på hvorfor vil noen i det hele tatt gå igjennom dette og få barn? For det er jo ikke nok med at du må miste deg selv og ditt eget liv, hvor du setter deg selv i høysetet og i første rekke, på en måte. Alle behov blir tilfredsstilt.  Man kan også få store fysiske plager. Jeg må bare si et ord om det. Selvfølgelig vil vi ha barn! Det der instinktet å drive slekta videre er kjempesterkt.

Og så er det så meningsgivende, og det er så utrolig mye læring. Og et samfunn uten barn, selvfølgelig, slutter verden da. Men det er også noe med at det tvinger oss til å ikke bli den maskinen som du snakker om, men faktisk beholde et hjerterom og lære og slipes og tålmodighet og… Det er utrolig hva vi lærer av det.

Jeg tør ikke å tenke på hva slags samfunn vi hadde hatt uten barn!

Nei, det går jo ikke. Da ville vi jo samfunnet opphørt.

Ja, rent teknisk, men jeg mener også verdimessig. Det er jo en enorm verdi!

Enorm verdi. Så det trenger vi egentlig ikke å snakke om. Dette vet vi.

Nei, men vi må forholde oss til realitetene.

Ja, og det som også er en greie, det er jo dette du er innom i boka di,

om det å miste seg selv, eller jeg-et som får en kraftig dytt.

Ja, jeg husker at jeg ble lagt inn på sykehus ca. to måneder før fødsel, fordi det var fare for å få til fødsel. (Barnet kom en måned etter termin, så det endte veldig godt.) Men der og da måtte jeg først være på sykehus en uke, og så måtte jeg ligge hjemme. Da så jeg opp i taket, og der var det ikke taklister. Det var litt komisk å registrere hvor viktig det ble for meg, disse taklistene. Jeg ble sånn: «jeg må ha taklister.» Det liknet ikke meg å bry meg så mye om sånt. Senere snakket jeg med terapeuten min om det. Så sa han: «Det er ikke det minste rart, for du visste innerst inne at snart skulle du gi slipp i jeget ditt!» Og det har jeg tenkt på. Dette kan helt sikkert diskuteres og finnes mange meninger om hva som er eksakt begrep og hva som egentlig skjer. Jeg har tenkt som så at det kjenner jeg igjen i den forstand at man slipper mye kontroll, man slipper tak i kroppen sin og gir den til en annen. Man går inn i en slags sammenflyt… og denne ammetåken mange snakker om. Det er virkelig store endringer. For å klare å gi slipp der, så var poenget til denne terapeuten at da er det noe med at man må vite at det er orden. Dette er jo det redeinstinktet som både dyr og mennesker har i forkant: gjøre det klart. Jeg dyttet alltid vekk dette redeinstinktet, og syntes det var noe tull – eller det var kanskje mest med første barn, jeg hadde vel lært litt mer med andre – fordi det var jo ikke så kult, og det var jo litt sånn «ordnete og tantete». Men det er jo en verdi som kommer fra et dypere lag i oss, for vi vet innerst inne egentlig at nå skjer det noe på et nivå du ikke har vært borte i før.

Og da er det litt kjekt at redet er i orden

Redet må være i orden. Ja.

Det er litt interessant det der med å miste selvet, for i meditasjon for eksempel er jo målet nettopp å gi slipp på jeg-et, altså emosjonellt, mentalt… Men man har jo alltid kroppen sin, da! I meditasjon slipper man jo ikke den delen av jeg-et, for å si det sånn. Mens under en fødsel er det jo enda mer— det er jo ekstremt omfattende å være beholderen for et nytt liv, og etter at fødselen har skjedd, etter at mor har gitt liv, så er jo ikke adskillelsen der likevel. Det er fortsatt en oppgivelse av eget selv.

Det er høy grad av sammenflyt mellom mor og barn.

Det der er veldig interessant, og så kunne man diskutere i det vide og det brede hvor far kommer inn i bildet her, men nå snakker vi om mor og fødsel.

Ja, og i denne episoden er det veldig opplagt at det er fysisk avgrenset tematikk til kvinnen, på en måte.

Men far… det er også et persektiv inn her som jeg synes er litt interessant, fordi…det var en far som sa til meg at det han syntes var vanskeligst, under fødselen, var å være der og støtte i så mange timer og finne nye ord, for han gjentok seg selv og syntes det ble helt tåpelig, på en måte.

Nye ord, var det nødvendig?

Han syntes han alltid sa det samme. Jeg fikk så på følelsen at han kanskje egentlig ikke klarte å være helt i den situasjonen, og det opplevde jo jeg også at jeg følte meg alene, og jeg synes synd på disse mennene som skal inn der. Kanskje de som tåler mye kraft, kan håndtere det fint. Men det er jo veldig mange som ikke kan håndtere mye kraft. Og er det da til støtte? Har vi et ideal som egentlig er litt langt fra virkeligheten når det kommer til disse mennene som skal inn i det rommet? Hadde det egentlig vært bedre å ha en skikkelig grepa, erfaren mor som har født og vært til stede…

Ja, tror du det?

Ja, jeg tenker kanskje at det må være noen, enten det er kvinne eller mann, som vet å håndtere disse kreftene. Jordmor gjør jo selvfølgelig det, men…jeg har inntrykk av at det er en del mødre som fnyser litt av den støtten som var å få av far, og far bidro så godt han bare kunne! Og det er jo et litt vondt splitt, da, når den ene gjør så godt den bare kan, og

– og likevel er det ikke godt nok?

Ja, ikke sant? Den er litt vond! For begge, er den vond.

Ja, klart det.

Og der går det an å se: Er dette et ideal? For vi har det litt som en standard

Ja, ja, det er ikke greit å si «nei, jeg vil ikke være med på fødsel» hvis du er mann

Nei, eller at hun sier «det tror jeg det er bedre at noen andre gjør». Ikke sant? Vi har det som en standard. Og i andre samfunn og før var det bare kvinner som var til stede, og da var det dét som var standarden. Så vi har like mye en stardard med tabuer om hvem som skal være der og ikke, som før. -Da var det far som ikke fikk være der, det var uhørt.

Kanskje det burde være en større valgfrihet akkurat der.

Ja, og det er jo selvfølgelig også det. Jeg hadde også med en erfaren mor, samtidig, på min fødsel – en nydelig kvinne og mor som hadde født og hadde erfaring og som jeg hadde tillit til og som var en god del eldre enn meg. Jeg er glad for at hun var med, og det ga meg erfaringer. Men jeg opplevde meg likevel alene, for hun syntes alt var så utrolig vakkert og jeg var ikke helt der.

Vakkert?

Ja, altså ikke sant, det er jo et aspekt som er utrolig vakkert og storslått, men det er kanskje ikke midt i utmattelsen og smertene at den fødende opplever det sånn.  Så det er ikke nødvendigvis matcha den grunn.

Nei, det må være en som kan din måte å føde på da, eller noe?

Ja, ikke sant, så det er klart at der er det mye som skal matche

Men, ok, dette er selve fødselen, da. Og hovedtemaet her i denne podkasten har vel egentlig vært at altså fødsel og mors opplevelse av det i månedene og årene etterpå er på måte bagatellisert

Ja, det er bagatellisert

Og denne reduksjon av hvor lenge man får være og at de legger ned på Aker som som nettopp var et sted som mange søkte fordi de følte det som mindre maskinelt.  Istedenfor å ta den kjempekontrasten til hjemmefødsel, for eksempel. Altså alle disse valgene som blir tatt, de forteller jo mor at «dette er ikke så viktig, vel». Du kan være her i de timene som er viktigst for ikke å dø,  og så resten kan vi ta på poliklinikken – altså da kan du bare komme innom, så fikser vi det

Resten overlater vi til deg, egentlig

Ja, egentlig. Veldig mange føler at de ikke skjønte alvoret før flere år etterpå og ikke skjønte hva de egentlig fikk av konsekvenser

Så for å oppsummere litt, så har jeg fått ut av dette her at du sier at mange kvinner opplever langvarige helseproblemer etter fødsel – noe som er et faktum som ikke er spesielt kjent. Og samfunnet tar ikke tilstrekkelig høyde for dette?

Altså, kvinnehelse har kommet på agendaen. Et studie fra 2023, skriver LO på sin nettside,  forteller om at kvinners helse har blitt nedprioritert systematisk og at dette må jobbes med på myndighetsnivå. På regjeringens nettside står det at kvinnehelse skal løftes og at i 2023 ble det øremerket tjue millioner til forskning til kvinners helse.

I denne episoden her tenker jeg at jeg inngår i en debatt om kvinnehelse. Jeg samler bare stoffet på en annen måte, vil jeg tro. Men så er det et par perspektiver til – og det er det med å se på ivaretagelsen av mor på et større plan. At vi har denne forståelsen for hva det egentlig koster for kropp og sjel å gå gjennom en så enorm sak som en fødsel er. Og at vi har det hele mennesket, at vi begynner å respektere det hele mennesket.

En fødsel er så veldig mye mer enn en kropp som skal ut av en annen kropp.

Ja. Jeg tenker det er egentlig ganske fine ord å avslutte med. Måtte framtidige kvinner være bedre forberedt til å føde

Og få veldig mye mer forståelse og støtte og bli ivaretatt.

Ja.

*** Mor, mother, mutter, madre, mãe, mama, MAMAAA ***