Jeg er forfatter av kronikken. Publisert i Stavanger Aftenblad og Nordlys.
Du kan lese kronikken direkte i Stavanger Aftenblad (krever abonnement) og Nordlys (uten abonnement) eller les teksten nedenfor.
Det skrives ofte om ulike sider ved morsrollen: Manglende fødetilbud, historisk lave fødselstall, kvinner som velger ikke å bli mødre, diskusjoner om det er slitsomt å ha barn, tradwives, kvinnehelse, kvinners høyere sykefravær …
Som jeg ser det, er det en sammenheng mellom alle disse temaene. De er ulike fremtoninger av et dypere nivå i vår kultur. Min påstand er at vi ikke ser morsgjerningen.
Vi bagatelliserer omfanget. Vi usynliggjør de verdifulle ressursene. Vi tar mors forsakelser for gitt. Av mødre som står med virkelig store utfordringer, forventer vi urealistisk mye.
Småbarn
Et eksempel på det usynliggjorte omfanget er mors karrierevalg. Blant mine sympatiske, oppegående lærerkolleger – en yrkesgruppe med søkelys på unges behov – overhørte jeg følgende lett sjokkerte utsagn fra småbarnsforeldrene:
«Jeg har flere venner – høyt utdannede kvinner i gode jobber – som velger å ikke jobbe på fredag for å ’få på plass hjemmet for helgen!’. Tenk å gå inn i kjønnsrollemønsteret på en sånn måte!»
Jeg husker da vår lille familie kom til det pressede punktet som så mange kommer til: Man merker at karriere og familie kolliderer stadig hardere. Vi var enige om at det lille barnet ikke hadde det godt i denne livsformen. Helt enige. Forskjellen lå i viljen til å forsake noe. Far ville ikke jobbe redusert, skifte jobb eller skifte yrke. Han ville at det lille barnet skulle få det bedre, men han ønsket ikke å miste noe selv.
Og jeg husker jeg satt med likestillingen i fanget og kjente at dette handler ikke om noe annet enn mitt barn. Ikke om likestilling, ikke om konkurranse, ikke om mitt skapende driv, ikke om mine fremtidsutsikter. Jeg kjente et ansvar tok form, at jeg ble sentrert og verdig og tok valget: Jeg er villig til å endre alle disse tre faktorene for at mitt barn skal ha et godt liv.
Jeg har sett mange par komme til denne grensen. Med et grovt anslag vil jeg hevde at i 95 prosent av tilfellene tar mor dette valget. Skal vi ikke i det minst se og verdsette den forsakelsen og det ansvaret disse mødrene tar?
Holdningen i samtalen til disse unge står for meg som helt ute av kontakt med virkeligheten. En slik holdning kan kun finne sted fordi vi ikke erkjenner hvor viktig det er at noen stopper opp og gir barnet hva det trenger. Vi vet godt hva det vil si å jobbe 80 prosent i vårt samfunn. Som arkitekt gjorde jeg det i en kort periode, og jeg ble straks fratatt alle oppgaver av interesse. 80-prosentstillinger er ikke for det private næringsliv, man havner i det offentlige. Dette valget er ganske retningsbestemmende hvis det varer. Mor blir stående ganske forlatt i sine heltemodige valg. Hun vekker til og med forakt når hun tar dem!
Fødsel
Vi læres opp til å se verden gjennom den kulturen vi er i. Ved stadig å redusere fødetilbud, formidles en bagatellisering av fødselen. I tidligere tider – og i andre kulturer – kan fødselen ses som det mest opphøyde, åndelige, storslagne og behandles med den dypeste respekt. Selv om også vi på et nivå tar innover oss dette aspektet – i alle fall noen av oss innimellom – står det i grell kontrast til vår «McDonald’s Drive-through»-fødsel «for deg i farta!»
Hvorfor føles det så feil? Fordi så mange lag av mennesket mor er skåret vekk. Redusert til noe fysisk og nesten mekanisk: En ting skal ut av en annen ting. Men dette handler ikke om ingeniørkunst, det handler om mennesket. Om det hele mennesket. Og skal vi ikke få lov til å være et helt menneske når vi føder og i dagene rundt fødsel, når skal vi da gi plass til det hele mennesket? Et helt menneske består av emosjoner, behov for trygghet, stabilitet, verdighet, tradisjoner …
Og hvilke behov har det lille barnet som går gjennom livets heftigste opplevelse? Det må være helt essensielt for barnet at mor er trygg og føler seg ivaretatt. Fødselen oppleves av mange som gjennomgripende, dyptpløyende og omveltende. Å forminske dette så til de grader kan kun gjøres fordi vi har en kulturell blindhet for mors behov og hennes betydning.
Status
Å velge bort hele morsrollen henger også sammen med dette dypere verdigrunnlaget: Det er ikke fordi alle jobbene der ute er drivende interessante at så mange jobber seg syke. Det er fordi man blir verdsatt. Status er som fluepapir på oss mennesker. I kulturer der man får status av å ha ti barn, får de ti barn. I kulturer der man får status av å jobbe ti timer daglig på en datamaskin, jobber de ti timer daglig på en datamaskin. I miljøer der det gir status å drepe folk, gjør de til og med det!
Vi vil ha verdi! Det som snakkes opp, får verdi. Det som bagatelliseres eller ses som en selvfølge, har ikke verdi. Det frister ikke å bli usynlig.
Mor må oppgraderes!