Transkripsjon av episoden
Velkommen til 5. episode av Mor 3.0, som heter Hun som holder verden sammen.
Dette er Catrine B. Storewiig, og jeg har som vanlig med meg journalist, Ruth Lothe.
Men aller først må jeg fortelle noe som skjedde siden sist:
Fordi tre uker etter at jeg ga ut episoden om fødsel – hva koster den egentlig for mor –
ble det skrevet i Aftenposten om veldig mye av det samme.
Der er det Judith Melby, som er prosjektleder i Barsel Ambassadørene,
som den 21. mars 2025 skriver om tabuene rundt rifter og smerter,
og hvor store omkostninger dette egentlig har for kvinner,
og hvor få som snakker om det, og at det er seks av ti som lider av dette.
Det har skjedd flere ganger nå at det dukker opp ting to uker etter at vi har hatt podkasten,
og så er det en tematikk som faktisk … det ulmer i magman, i denne morsmagman, og det dukker opp nye ting overalt.
Så det er veldig fint.
Jeg vil at vi sprer hverandres kunnskap og får en bevissthet rundt det.
En annen litt interessant ting som skjedde var at to av de som kom til meg med tilbakemeldinger, sa at dette var så flott og så viktig for meg,
men jeg vil ikke sende denne episoden videre til datteren min som er gravid.
Det er jo et interessant aspekt i det hele, at vi vil at vi skal være opplyst,
vi skal vite om ting, vi skal være forberedt, og samtidig så kommer denne beskyttelsen, for det er ikke noe godt å fokusere på det negative.
Så ja, det ligger der som et felt.
Men nå, altså: Hun som holder verden sammen.
*** Mor, mother, mutter, madre, mãe, mama, MAMA***
Hun som holder verden sammen… Anne Catrine, det er jo dine tanker vi viderebringer her, og jeg skal så godt jeg kan hjelpe deg med det. Og i dag skal det handle om limet og flokken. Flokken og limet. Hun som holder verden sammen.
Ja, har du noen eksempler på hun som holder verden sammen, at mor er limet?
Altså, jeg har sett det så mange ganger allerede at barn er voksne, og så dør mor, og så går familien nærmest i oppløsning.
Og hva skjedde? Og alle de berørte svarer det samme: Det var mor som var limet.
Og da kjenner jeg til flere, jeg kan jo bare nevne noen, en familie med tre sønner og mor og far, og mor var liksom den som lagde maten og sendte julekortene og holdt kontakt med andre og besøkte på sykehjem,
og feiringer i storfamilien og takkekortene, du vet, alt det der som vi tar som litt sånn en selvfølge.
Og hun ble nok ikke veldig verdsatt underveis, mens både far og sønner, de var litt med som sånne blindpassasjerer og fikk lov til å tilhøre en flokk, men da hun forsvant så var det liksom ingen som klarte å opprettholde det innad i familien eller ut i omgivelsene.
Så de mistet, de ble sånne øde øyer som ikke hadde noe særlig, de klarte ikke å opprettholde kontakten seg imellom på en ordentlig måte,
og det ble konflikter, og det var liksom…
Det var gjenkjennbart, det der.
Og en annen familie som kun var mor og flere barn, og ingen far da, dette er høyt utdannet og veldig hjertevarme begavende mennesker,
og de har ikke blitt rammet i så høy grad, men der var det veldig overraskende, egentlig, både for dem og utenfra sett,
at mor hadde en så viktig rolle for det samholdet når det var så mye bevissthet og evner til det likevel.
Blant barna, mener du?
Og så har jeg tenkt på en annen versjon, som er en storesøster som tok det ansvaret i veldig stor grad, og det kan nok storesøstre ha som en evne.
Når mor dør?
Eller i det hele tatt?
Som ikke helt tok rollen.
Åja, så hvis ikke mor tar den rollen, så kan det være en storesøster som går inn?
Som lærer seg det.
Eller en annen person, da?
Jeg tror nok at storesøster ofte blir bedre enn både brødre og lillesøstre i den rollen der. Hun ble en klok og voksen psykoterapeut etter hvert, og skjønte at hun slet seg helt ut på den rollen når barna var blitt voksne,
og prøve å holde alle disse forbindelsene til eksmannen, altså deres far, og omgivelsene, fordi man kan stå alene i den jobben, og de andre skjønner ikke at de egentlig er med på en skute som noen styrer.
Sånn som i det første eksempelet, at man vet ikke at det blir gjort, man bare hører til.
Det er nokså nærliggende å overføre dette tankegodset på grupper som sådan, at det ofte er en i gruppen som holder ting samlet.
Det er ofte en leder, men det kan være en annen også.
Og at hvis den ene personen som holder gruppen sammen, eller fungerer som limet, forsvinner, så går en annen inn og på en måte fyrer den rollen.
Eller så detter gruppa fra hverandre.
Eller så detter grupper fra hverandre, ja
I arbeidslivet er det kanskje litt annerledes, for da er man gjerne tilskrevet den rollen, og fått en jobb som er leder.
Men det er gjenkjennbart at det ofte er …
Hva er det egentlig som limes sammen, da, tenker du?
Jeg tenker at det er flere nivåer.
Det vi snakket om nå var å lime familien sammen, så man hører til det gode fellesskapet, og det er godt å være der.
Og i storfamilien: Å lime kjernefamilien til storfamilien, da er det mer «flokken».
Men så er det også å lime barna i klassen til skole og lærer, de andre vennene, venners foreldre. Det er lim overalt. Mor selv til de andre mødrene, barnas mødre og fedre. Men det er ofte et eget nettverk mellom disse limende mødrene. Forbindelse med naboene.
Det er stor limevirksomhet.
Man tenker ikke så mye på limet i samfunnet når ting fungerer normalt.
Men det er en mengde kontakter, så det er veldig viktig å ha jævnlig åpne kanaler i.
Skjer det bare av seg selv, tror du? Eller må man jobbe litt for å bruke limet sitt?
Det tror jeg varierer veldig utifra hva slags type man er.
Noen må jobbe ganske mye for å få det til, og så er det andre som har det veldig lett for å gjøre det. Men det handler jo om at vi virker jo ikke i et vakuum. Det er en veldig viktig side for barna og for samfunnet.
Det høres litt selvfølgelig ut. Samtidig er det kanskje ikke så selvfølgelig, eller kanskje ikke så vanlig å være så bevisst dette.
Jeg tror at grunnen til at jeg har blitt så bevisst det, er at jeg… For meg er det veldig lett å gjøre det. Det er veldig naturlig for meg. Jeg kommer lett i kontakt med folk og får lett gode relasjoner, og jeg synes det er gøy.
Men likevel ble evnen utfordret fordi det kom så mye press på behovet for den. Barnas far er en mye mindre sosial type, så han ville ikke kunne etablert den form for støtte. Det er et felt av støtte rundt dette. En skilt mann jeg kjenner sa at når barna var hos ham, så syntes han at de ikke klarte å fylle rommet ordentlig. Han lot dem sitte med hver sin datamaskin og syntes det var litt stusselig hjemme.
Når mor ikke var der lenger?
Han var skilt, da.
Ja, han var skilt, ja.
Skilt og når barna var der. Det kan ha sett ut som at det ble en av grunnene til at det var viktig å skaffe seg en ny kjæreste fort.
Blant mine omgivelser har det vært en observasjon mange har hatt at menn skaffer seg veldig fort ny kjæreste. Det er interessant. Kan det være en av grunnene?
Limemangel?
Lim-mangel, ja. At det blir for løst. At de ikke er trent opp i den form for…, eller har den evnen eller…Og igjen: Jeg har absolutt sett de som har det, men at det i mange tilfeller er en litt svakere evne.
I hvert fall er det veldig gjenkjennbart at skilte menn finner seg fort en ny kjæreste.
Ja, og det kan være interessant å se på grunnen.
Når du spør om det er enkelt, så tenker jeg at det kan være utrolig enkelt.
Da tenker man jo ikke på det. Det er et ordtak vi har tatt til oss i Europa fra lokalsamfunn i Afrika: «It takes a village to raise a child» – Vi må være en landsby for å oppdra et barn. Det har blitt adoptert av barnepsykologer og institusjoner for utdannelse. Alt det er noe vi har tatt til oss som en sannhet. Men vi har det ikke helt kanskje som en kultur.
Å trenge dette i en storby hvor det ikke er så sterk kultur, da kan man kjenne på… det merket jeg veldig at det spriket til sømmene og knappene røyk.
´
Jeg merket at jo mer trykk det ble, jo mer ble jeg bevisst på at her må det limes. Da jeg for eksempel hentet på Aks/ SFO/ fritidshjem etter skolen,
så kom jeg tidlig og satt meg ned og småsnakket, og ble godt kjent med de som jobbet der. De andre foreldrene som kom fikk jeg snakket med.
Da så jeg at det var jo vi tre som hadde ekstra behov for å limende foreldre, som dinglet rundt der hver ettermiddag – og var også med på å lage, tror jeg, et godt litet samfunn rundt i foreldregruppa. For det var noen som hang der, og det var små samtaler som skjedde hver dag.
Det er jo veldig viktige ting for hele klassen, at foreldre og barn kjenner hverandre og har det fint sammen.
Så det handler en del om å rett og slett sette seg ned og være der, være til stede?
Ja, kontakt. Det krever å være til stede og treffe hverandre.
Ikke bare sitte med mobilen selv om man er til stede?
Nei, være til stede ikke bare fysisk.
Når jeg bare tenker på hva det er som gjør at noen personer tar denne rollen som limet, eller glidmiddel, eller smurningen… egentlig limet, den sammenholdende kraften. Det er kanskje ikke så rart at det er mor, siden vi har snakket om det i de andre episodene, at mor har en rolle som er full av omsorg. Det er mange egenskaper ved morsrollen som gjør at det er naturlig at mor er limet, at det føles sånn for de andre.
Ja, at det forventes naturlig av andre, ja?
Både forventes og at det er naturlig, og at det føles for de andre at «mor er borte…hva var det som holdt denne familien sammen, egentlig?»
Der kommer jeg også inn på en annen ting som jeg synes er litt interessant. Det var en opplevelse jeg hadde i Cambridge, som gjorde meg oppmerksom på et nivå i dette som er litt usynlig. Jeg var der i en helt annen forbindelse, men jeg fikk anbefalt å gå på en felles dansekveld der, for jeg fikk vite at «den læreren der er helt fantastisk», og hun kommer bare opp en gang i måneden, for de fikk opp folk fra London en gang i måneden. Så jeg dro dit, og det var veldig fint på veldig mange måter. Det var veldig fri dans, og hun gjorde stort sett ingenting annet
enn å sette på litt musikk. Av og til gikk hun ut på gulvet, det var ingen instruksjon, det var bare samdans på en eller annen måte. Etterpå var det så fascinerende, for alle sa at «det er helt magisk hva som skjer når det er hun som er her! Det oppstår noen kontakter, noe dans, noe utvikling i det ene og det andre…»
Jeg ble sånn, «hva er det som skjer her?»
Hun gjorde jo ingenting.
Men opplevde du det også?
Ja, jeg merket at det var veldig bra, men de hadde mye flere referanser til hva som skjer når andre kommer. De sa at det ikke er valget av musikk, men hennes stedeværelse som gjør dette.
Det jeg tenker at dette kan ligne litt på, er at i en fase med mine barn,
da strevde begge på hver sin måte med konsekvenser av skilsmissen,
og bo i to veldig ulike hjem, og energien i begge var veldig spent.
Jeg skulle ikke mer enn en tur på do, og så var det på hverandre som hund og katt. Jeg måtte virkelig være der, stabilisere, sørge for at det var stemning. Stort sett var det nok at jeg bare var der med min frekvens og til stede, men jeg måtte passe litt på å plutselig kunne skjønne at
nå må jeg bort der, ikke fordi den planten trenger vann, men jeg må være der borte litt uten å ha oppmerksomhet på dem. Så vannet jeg den planten litt, for da hadde jeg ikke oppmerksomhet på dem, men jeg var i nærheten, eller jeg kunne nynne litt der…Det var sånne rare små grep i tilstedeværelsen. Hvis jeg gjorde det, så kunne de være veldig harmoniske over lang tid. Men det er klart at det syntes ikke at jeg gjorde en helt annen jobb enn hvis de bare hadde vært perlevenner i full indre harmoni. Det synes nok ikke særlig utenfra, men jobben var jo en helt annen.
Det er lett å tenke når du forteller dette at det du gjorde der er kanskje ikke limet det beste ordet som beskriver det du gjorde, for det høres ut som en søt musikk du skaper rundt dem, en dyne du legger under dem som de kan tråkke på, eller kanskje en grønn gressplen eller et eller annet, at det er en smuling eller en atmosfæreskapende aktivitet – som igjen virker samlene og limende.
Det bidrar jo til å lime den lille familien sammen, selvfølgelig, men det er jo noe annet du som mor gjorde der, noe veldig fint, og det å være bevisst det! Det er min reaksjon: Du går rundt der og er gressmatta som de tråkker på. Hva med deg i det, da? Ble du ikke innmari sliten?
Jo, jeg ble farlig sliten. Da er det ikke plass til mor. Helt klart. Hvis det er sånn hele tiden, så er det ikke plass. Men det tror jeg gjelder for veldig mange. Da er det der man er. Men da tenker jeg at vi må begynne å finne et ord som beskriver denne jobben, for dette er ikke ingenting. Det er virkelig et kjempearbeid. Vi må ha et ord. Jeg har brukt dette med limet, fordi det er noe med å få ting til å henge sammen. Jeg fikk jo de til å henge sammen, og oss tre til å henge sammen på den måten.
Men det er med veldig mange forskjellige virkemidler, som du sier,
med egentlig å lage det de står på.
Men det må jo kreve sitt å være i en sånn situasjon over lang tid.
En mor strekker seg jo langt, men hvor går grensen egentlig?
Ja, hvor går grensen? Den kjenner man jo. Det går jo en grense et sted for hva man kan klare. Det finnes veldig kraftige tenåringer, som da kan bli kraftigere enn de voksne, og i hvert fall hvis det er én voksen.
Et veldig kort og brutalt eksempel på hvordan en tenåring kan være sterkere enn foreldrene, hvis noen synes det er uforståelig, så kan man bare se for seg en tenåring som tenner på huset. Så har man sett. Det er en kraft som blir for mye, ikke sant?
Eh…Ja!!
Når den grensen er farlig nær, da er limeren på jobb dag og natt. Jeg tror faktisk at det var noen år jeg ikke hadde en eneste samtalen med noen,
uten at motivet var å lime. Jeg er ikke noen strategisk type. Jeg hadde ikke vært strategisk før, så jeg merket veldig godt forskjellen. Jeg kjente meg igjen i fattige folk, som motivet, vennskapene, handlet egentlig om å få noe. Jeg kjente igjen en ny side av meg selv.
Motivet ditt var å skape et nettverk for barna og for familien?
Ja. Det var å få til gode forbindelser, samhørighet og tilhørighet. Min tenåring var av det slaget som brøt grenser og skulle ut hele tiden. Jeg kunne jo ikke nekte en tenåring de vennene de velger seg, men de vennene var jo alltid folk som ville henge på Oslo S,
eller barn av noen som hadde mistet foreldreretten, eller alkoholiserte foreldre. Og jeg etter med limtuben, og «hei, jeg er moren sånn , er du moren der? Disse barna våre driver med mye rart nå, eller hva tenker du? Skal vi ta en kopp te?» Og sånn holdt jeg på, det er klart det er utmattende. For det var jo hver gang jeg hadde klart å skape en slags ny vegg i landsbyen, så føyk jo tenåringen i en ny retning. Fordi det var jo nettopp de veggene som skulle sprenges. Men det skal man jo ikke la en 13-åring få lov til å oppleve, at det ikke er noen grenser. Så det var en limejobb på dag og natt, ja.
*Innskutt: «vegg i landsbyen» – det var like mye en utvidelse av landsbyen. For hvis man vil sprenge hele landsbyen, måtte jeg lime meg utover og utvide landsbyen. Jeg tror det er mer riktig å si «utvidelse» enn vegg, selv om det også handler om at det er noen grenser.»
Men en vinter ble det nok også for deg?
En vinter var det helt umulig å håndtere det som var av krefter. Da står man så utrolig mye sterkere hvis det er flere voksne, flere stabiliserende, flere limende. Bare det å ha en i huset gir en kjempeforskjell fra å være alene med to, hvis de har stor kraft på å splitte. Så da tenkte jeg, her må jeg ha en voksen person i huset. Og hvem er det man kan be om det? Hvem er det som sier ja til det? Hvem er det som setter av vinteren til det? Det er jo ingen man kan be om noe sånt! Og så finnes det mødre, og de gjør søren meg det!
Hun kom fra mandag til torsdag, hver uke i to måneder den vinteren. Hun vasket litt opp, lagde mat og hjalp til med mye rart. Men det viktigste hun gjorde (hun vasket helt sikkert mye opp!) , men det viktigste hun gjorde, var å sitte i sofaen og strikke.
Bare være der i kraften av seg selv.
Ja, og den energien i det at det er en voksen til, det er et lodd til, det er en tyngde til her. Så nå klarer vi holde rommene og de sprikende kreftene. Hvis man har skikkelig fantastisk flotte, kraftfulle tenåringer som er på ferdi feil retning, så er kraften veldig sterk. Og det å få det inn på rett spor krever jo veldig mye.
Ekstremt. Ekstremt.
*** M o o o r ***
Tenker du at limingen kan forhindre at ungdommene… Altså – det er jo helt naturlig at ungdommene vil frigjøre seg fra foreldrene og søke sine egne venner, det hører jo med. Men at en sånn bevisst liming, eller ubevisst, men i alle fall samlende liming kan hindre at ungdom havner på utsiden eller i kriminalitet?
Ja, vi vet jo hvor skadelig utenforskap er. For eksempel en som blir mobbet ut av skolen sin, hvor destruktive krefter som kan komme av det på lang sikt. Det å hvertfall sørge for at disse ungdommene blir limt sammen med andre miljøer, slik at de føler tilhørighet og kjenner at de er verdsatt, er avgjørende. Det er jo det samme som å si at verden vil deg vel. Vi er et fellesskap hvor du hører hjemme og du er elsket, og det er en varme der. Vi vet jo at det er en mirakelkur!
M-m
Men tenåringer er jo gale, mange av dem.
De er litt sprø, ja
Jeg husker jo det selv –helt uten konsekvenstankegang, bare reaksjon og aksjon. Det er ikke noe etter er-lik-tegnet i den ligningen. Men de vil jo ikke ødelegge for seg selv.
Nei, de vil jo ikke det. Og det er jo det som er så heftig. Det er mor det handler om, ikke om oppdragelsen, men at vi verdsetter limeren og skjønner hva limeren gjør. En erfaren psykoterapeut sa en gang at ungdommer med sjokk- og traumahistorikk, eller fra familier med oppløsning, ofte ubevisst forsøker å splitte familien ytterligere. De vil jo ikke det, selvfølgelig vil de ikke det! Men det er jo sånn psykologien virker at de reaksjonene som ikke har konsekvenstankegang, som du sier, kan ramme dem selv.
Men, altså, Anne Catrine, som vi spør om i hver eneste episode: Hva med far?
Hva med far. Selvsagt finnes det fedre som har egenskaper til å lime og som er bevisst det og bruker det. Samtidig tror jeg nok det er veldig mange som vil kjenne igjen, som ler litt av far, som ikke kan navnene på barnas venner, i hvert fall ikke deres foreldre, og hvert fall ikke hvilke foreldre som hører til hvilke barn og som ikke bryr seg om nabolaget kanskje i særlig stor grad. Det er ofte mødre som knytter bånd til hverandre, som bruker tid på dette limet og står og snakker sammen når de henter barna. Hvis det var mødre som hentet barna når det var leking, var det en halvtime i døra eller en tekopp. Fedrene tok veldig ofte bare på støvler og gikk. Det er en helt annen mentalitet ofte som mange kjenner igjen, men det er selvfølgelig massevis av unntak òg.
Og kanskje også det at siden mor tar dette ansvaret, så slipper far.
Ja, de lener seg nok ofte inn i at dette tar mor. Og når en skilt far da ikke har fått trent seg opp på dette hverken i barndom eller som far, kan det bli litt øde forhold rundt barna. Jeg har jo sett…det er litt vanskeligere å henvende seg til dem, så barna blir jo da lidende under det, så da blir jo det en gjentakelse, selvfølgelig. Men jeg har jo også sett mødre som ikke har så lett for å drive med denne limingen, så det er klart det er forskjeller på det.
Det er personlighetsforskjeller her, ja. Men nå har vi nevnt far, nå har vi gjort vår plikt!
(God latter)
Vi snakker om Mor! 3.0!
Ja, og det er jo fascinerende hvordan det kan være litt provoserende, og så er det noen som sier «Jeg synes det er så deilig at dere snakker om mor «Jeg vil snakke om mor, og da snakker jeg om mor!»» Og det gjør vi her. Det er noe annet enn far.
Ja, det er det. Det er jo en naturlig innvendig å spørre «hva med far» når vi snakker om mor.
Ja, det er det.
Det føles litt plikt, ja, for vi snakker om mor!
Vi snakker om mor, ja og det skal være lov. Det er helt andre forventninger i samfunnet til mor. Det vet man i forskning, og det vet vi. Vi vet også at mor gjør mye mer av disse oppgavene generelt og statistisk. Så det må kunne snakkes om.
Det har jo vært snakk om dette tredje skiftet – det som ikke er husarbeid og ikke lønnsarbeid, men som er et skift som nettopp handler om det å arrangere jul, sende julekort og organisere barnas aktiviteter , jeg må spørre deg da, som er eksperten, hva er egentlig denne limingen – hvis det ikke er det tredje skiftet?
Jo, dette inngår i det tredje skiftet. Jeg snakket med hun som tok doktorgraden i det tredje skiftet nå nylig. Hun sier nettopp at det er det som ikke kan telles for det er ikke konkrete gjøremål. Jeg tror ikke hun bruker det ordet (lim), og dette går kanskje litt utenfor også, men at det delvis er sammenfallende, vil jeg tenke.
Delvis sammenfallende, høres rett ut, men også utenfor, vil jeg tro, for dette magiske du snakket om danselæreren som kun ved sin tilstedeværelse virket samlende og utviklende
Denne evnen til å lime, som mor har, jeg tror vi alle ser det. Hvorfor verdsettes den ikke mens den fortsatt er der? Må vi vente til mor dør?
Jeg tror vi har usynliggjort den så mye, som så veldig mye av det mor gjør, så er det usynlig og vi bagatelliserer det og ser det som en selvfølge. Og det er veldig vanskelig før man mister de tingene som har vært rundt oss alltid, å skjønne at de er der før de er bort. Det erlitt som lufta vi puster, vi går ikke rundt og er takknemlige for den heller, men vi vet jo at det er ett minutt uten, så er det helt krise. Disse selvfølgelighetene vi bare har rundt oss. Lufta må forhåpentligvis ikke jobbe hardt for å få dette til, men det gjør mor i mange tilfeller. Det er faktisk et arbeid der, for mange.
Hva kan vi gjøre for å synliggjøre dette? Nå snakker vi om det, det er jo én ting.
Ja, å snakke om det er veldig viktig. Vi må ha ord for det, snakke om det, og vi må bruke de ordene og begrepene når vi ser det hos andre. Jeg tror faktisk at vi har snakket så lite om det at jeg tror at hvis en mor sier at nå bruker hun mye krefter på det, så tror jeg ikke helt hvorfor hun bruker krefter på det. Man bruker jo ikke krefter på det til vanlig hvis man er et utadvendt menneske som liker å omgås folk.
Nei.. «Nei nå har jeg limt mye, så nå er jeg så sliten» Man blir nok ikke forstått da, nei.
(latter)
Jeg må også si det at «lim» kan jo også oppleves som et negativt ord når det gjelder foreldre-barn-forbindelse, at mødre og fedre kan knytte seg for tett til barna og hindre løsrivelsen som er naturlig.
Ja, ordet kan absolutt gi assosiasjoner til noe som ikke er sunt også. Om vi kan finne et ord som.
Samle?
Ja, for når jeg sier «hun som holder verden sammen» er det i motsetning til splittelse, ikke i motsetning til selvstendighet. Det er jo en viktig forskjell. «Samlende»
For det går an å være fri i en gruppe?
Ja, jeg har jo Portugal som referanse. En god venn av meg der har masse familiære forpliktelser i alle retninger og synes det er kjempeslitsomt, men samtidig sier han «jeg vil så mye heller det enn sånn dere gjør det i Nord-Europa» – som kanskje er en blanding av hva jeg forteller og hva han forestiller seg. Jeg tenker det koster enten man gjør det sånn eller sånn, men hos oss (i vår kultur) er vi kanskje ikke så gode på å fordele dette, det blir mor som tar denne jobben – kanskje fordi vi har så høye idealer for selvstendighet for individet – mens hvis dette ligger i kulturen, vil jo alle lime. Da henger jo ting lettere sammen, enn om det er én som limer. For jeg prøvde jo…jeg måtte jo lage landsbyen selv, var følelsen til tider – mye av den i hvert fall. Det er klart at det koster å være den limeren, men jeg så jo i samfunnet jeg vokste opp i, et lite lokalsamfunn: Der poppet det opp konfirmasjonsgaver fra folk jeg knapt visste hvem var og lurte på hvorfor jeg skulle få noe av dem. Moren min var ikke like flink til det som de var. Men det jeg erfarte da jeg fikk tenåringer var at jeg sto i en situasjon som var med behov for det. Så jeg trengte at den kulturen ble viderebragt.
Du trengte at limet fungerte utenfor din lille familie?
Ja, ikke sant? Og at hvis det ble født noen barn i nabolaget, skrev jeg et kort til dem og viste det til barna. Det er det samme som å si at vi har en forbindelse til disse naboene. Og da kjenner de også oss, og da vil de snakke med barna mine. Og når de går Halloween, kjenner de dem – noe som gir en helt annen opplevelse – alle de tingene. Men man trenger det jo veldig mye mer når man står i en sårbar situasjon. Og jeg vokste opp i et hjem hvor vi sto veldig sterkt, og kanskje var det derfor det var andre som var flinkere til det enn oss. Men så var det plutselig jeg som sto i den svakere posisjonen og trengte dette fra og til omgivelsene. Så det var jo en fin vekker for meg, for man kan bli litt ovapå og ikke skjønne poenget med disse tingene. Men det er jo uhyre viktig for veldig mange individer og veldig mange funksjoner.
S…effekten av limint? Hvis man limer bra, hva er effekten?
For hvis man limer bra, skaper det tilhørighet. Man føler at verden vil en vel, at man er elsket hvor enn man går, at man kan be om hjelp når man trenger det. Ting ordner seg, for det er jo mennesker overalt, og vi henger jo sammen.
Det gir en veldig trygg og god tilhørighet i mange fellesskap.
Og så er det nok arvelig, vil jeg tro. At hvis man har hatt en mor som er en god limer, så blir man det selv?
Ja, ikke sant?
Lim blir også brukt som en saying i en annen sammenheng: At sex er limet i parforholdet.
Det blir brukt mye. Det legitimerer ganske mye å si det. Jeg kjenner til en del menn som har vært utro der de legitimerer det med denne setningen – fordi det ikke var sex å få hjemme. Men det er en indikasjon for hvordan vi kan bruke begrepet mer for å etablere en slags sannehet.
Det høres ut som du har lyst til å oppfordre samfunnet rundt oss til å se dette tydeligere. Har du en oppfording nå på tampen, til folk rundt deg?
Vi snakker om samfunnsvarmen og limet og sammenhengen og hvordan vi henger sammen. og jeg vil trekke frem noe som kanskje i enda større grad skulle vært i episoden om omsorg, men da visste jeg ikke om det:
Den amerikanske filosofen Joan Tronto skriver om sammenhengen mellom demokrati og omsorg. Hvis det er for lite omsorg i et samfunn, så brister demokratiet, skriver hun om. Det er jo det samme vi snakker om her, at hvis det er for lite sammenheng, tid, menneskelig nærhet og tilstedeværelse og kontakt, forsvinner fellesskapet, og da kommer fragmenteringen og splittelsen. Dette gir mening i tiden vi lever i. Dette sier jeg for å gi kraft til budskapet. For det er så mange ting vi synes er dillete, men som egentlig er selve sammenhengen og at verden henger sammen.
Selve sammenhengen.
Og det kan ytre seg i noe så banalt som et julekort.
*** Mor, mother, mutter, madre, mãe, mama, MAMA***