MONARKIET OG METTE-MARITS MORSEVNER

Det hviskes i krokene i disse dager. «Moren levde nattelivet da han var liten … ikke annet å vente.»

Jeg er ikke veldig opptatt av kongehuset, men jeg er opptatt av hvordan vi som kultur behandler mødre.

Jeg vet ingenting om Mette-Marits morsegenskaper, men jeg vil tro hun har gjort mye godt og en del feil, som resten av oss. Jeg bagatelliserer ikke utagerende festing hos småbarnsforeldre, men jeg vil løfte fokuset til hvordan kulturen håndterer mødre generelt – og ta utgangspunkt i denne moren vi alle har et forhold til.

Mette-Marit står i dag i det alle mødre frykter aller mest: Å se det går alvorlig galt med barnet sitt – selv om han er voksen. Selv om vi frykter det og gjør alt som står i vår makt for å unngå det, går det alvorlig galt med mange. Noen ganger fordi det tok tid å forstå alvoret, andre ganger fordi andre krefter var sterkere enn mor.

Jeg har sett alt mulig ramme mødres barn: Depresjon, rusmisbruk, ulykker, anoreksi, voldtekt, selvmord, Listen er vond og lang. Og alle har en mor, eller «alle» har en mor, eller alle har en «mor». Og der er det gribben i oss overtar: Når vi aner anførselstegn rundt «mor».

Jeg vet om en mor alle hyllet. Hun klarte alt det vi idealiserer: Hun hadde flott karriere, vakkert hjem og hytte hvor familien ferierte sammen; hun så godt ut, hadde sunne barn som gjorde det bra på alle måter, hun gikk toppturer og lagde sunn mat til familien. Applaus. Så tok et av barna hennes livet sitt.

Satt vi allerede med våre krumme gribbenebb og ventet, eller hvordan skjedde egentlig forvandlingen? Alt vi hyllet, ble vrengt på et blunk. Skylden var hennes. Hun hadde vært for lite med barna, sa vi nå. Hun hadde prioritert karrieren, var for opptatt av fasade. I sitt livs mest sårbare tid vendte vi henne ryggen. Hun sto alene. Men ikke lenge. Børen ble for tung. Så var begge borte.

Det er en grim dobbeltstandard vi viser mødre.

Jeg vil sammenlikne vurderingene med hvordan det gjøres i skolen:

Lærere er pålagt å gi elevene tydelige vurderingskriterier, slik at de vet hva de blir bedømt etter. Elevene skal forstå hvorfor en besvarelse får karakteren seks og en annen får fire.

I vår kultur sier vi at en mor får karakteren seks hvis hun tar doktorgraden, holder seg i form, klarer prestisjejobb og –hjem og har barn som presterer. Men hun får karakteren én hvis hun tar doktorgraden, trener så mye, prioriterer jobben høyt, har for høy standard i hjemmet og presser barna.

Mor får ikke karakteren før vi alle kan se hvordan barna har taklet oppveksten.

Er mor et menneske? Ja, jeg vil argumentere for at hun er det. Det innebærer at hun, som alle andre, vil gjøre feil. Det innebærer at hun, som alle andre, vil påvirkes av samfunnets verdier.

Det innebærer at hun vil gjøre så godt hun kan (her brister argumentasjonen om menneskelighet, for hun kan strekke seg umenneskelig langt når barna strever).

At mor er et menneske, innebærer også at hun ikke kan bære hva det skal være fra hungrige gribber når hun ligger nede!

Hviskingen i krokene kommer kanskje ikke Mette-Marit for øre, men det kommer oss andre for øre. Og det innprenter i oss, igjen, at uansett hvor mye vi har sittet med barna på fanget og lest foran peisen, hentet dem på fester eller kjempet for dem når de har følt seg krenket, vet vi at den feilen vi gjorde før vi forsto alvoret i morsgjerningen, eller da vi fulgte kulturens oppskrift – vil bli brukt imot oss hvis det viste seg at vårt barn trengte enda mer.

Går det dårlig med barnet, vil mor granskes strengt – også når hun har fulgt oppskriften.

Det vet Mette-Marit, hun har hørt hviskingen om andre opp gjennom oppveksten, akkurat som oss. Og når det går dårlig med barna, er mor selv sin verste kritiker. Straffen er så grotesk stor. Det er hjerteskjærende.

Ja, mor er et menneske. Å skyve henne ut fra flokken når hun står med banesåret, er menneskerått. Vi har kultur for å gjøre dette både i alvorlige eksempler som disse, men også i smått.

Mor trenger at samfunnet ser hvor mye hun gir, hvor utfordrende perioder hun kan stå i. Hun trenger støtte! Hun trenger støtte underveis mens hun forsøker å få sitt barn på rett kurs, og hun trenger det enda mer når det har gått helt galt.

Og den som kaster den første sten, hvem er det? En som kan rammes av de samme gribbene, men med andre ord: «var overbeskyttende», «for streng», «for sterk», «for svak» …

Monarkiet er vår felles referanse. Kunne vi bruke denne muligheten til å la gribbeklørne falle? Kunne vi øve oss på å støtte en mor som opplever det vi alle frykter? Kunne vi øve opp en ny refleks og heretter si: «Den moren har mer enn hun kan håndtere, her trengs flere hender og hjerter»?

Monarkiets og Mette-Marits mareritt gir oss igjen muligheten til å velge: dommer eller medmenneske?

Mor må oppgraderes!