HAR STATSLEDERE NOE Å LÆRE AV MØDRE MED HULLER I CV-EN?

I vinterferien var jeg på fjellet med en venn. Ved peisen snakket vi selvfølgelig om verdenssituasjonen. «Verden har ingen Nelson Mandela for tiden», sa jeg, «verden må alltid ha en Mandela!»

Men hva er egentlig en Mandela? Vi hadde aldri hatt en Mandela hvis han ikke hadde sittet 27 år i fengsel, tenker jeg. Vi trenger folk som har kjempet i 27 år i motstand, som har blitt slipt, som hele tiden har måttet finne ny tro, ny giv, nye krefter – som har kjent på avhengigheten til andre, som har kjent ydmykheten.  Idet knærne treffer bakken, kommer ydmykheten, sier et ordtak.

Alt dette er ting vi skjuler fra CV-en.

Som mor hadde jeg mine mest lærerike år mens CV-en sto på vent – og i ettertid sto bare de spinkle timene jeg hadde hatt omvisninger på Nasjonalmuseet i CV-en. Men 90% av tiden gjorde jeg noe helt annet: Jeg kjente på det fellesmenneskelige vilkåret at vi dypest sett er avhengige av andre, jeg lærte å finne nye veier når fortvilelsen tok overhånd, jeg lærte å le hver gang jeg hadde en mulighet, jeg lærte å velge mine kamper, jeg lærte at det finnes en ro som kun beror på at man er tro mot det man tror på, jeg lærte å bli stående i kjærlighet overfor ufyselige tenåringer selv når kjærligheten blir utfordret til det ytterste…

Hvorfor skjuler vi dette fra CV-en? Tror vi det er irrelevant? Da jeg trengte hjelp i Barnevernet eller BUP, merket jeg godt hvem som hadde et levd liv og hvem som kun hadde lest pensum. Jeg merket enorm forskjell på psykologen som hadde riktig tittel og den som selv hadde gått gjennom egen motgang og utviklet en varm innforståelse og empati.

Når vi skjuler denne menneske-skolegangen, formidler vi noen verdier vi ikke vil være omgitt av. Vi skjuler det som gir menneskelighet. Dette er gullet som burde stå med fete typer øverst i CV-en. Tenk så store huller i CV-en Mandela hadde! Hullene gir den menneskelige dybden vi trenger så mye av. Hvilke yrker ville ikke tjent på dette? Alle som jobber med mennesker, får høyere kompetanse av dette.

Mødre vil ikke ha huller i CV-en, for det taper de på i det lange løp. Jeg treffer mange som likevel fikk store huller, for barna trenger mer enn mor har kapasitet til i perioder. En hadde en tenåring som drev med selvskading, det er ikke da man sier «ha det, mamma går på jobb» og vinker blidt. En fikk barn som ikke tålte mat, hun endret karrieren, var hjemme og laget all mat fra bunnen, så de skulle klare seg – og klarte seg. En tredje hadde en skolevegrer som var på vei til utenforskap, en fjerde en med nedsatt funksjonsevne… Det er ikke sånn at dette bare er tomme huller i CV-en – det er livsstyrkende, og det er kompetansegivende. Det er varmen og ivaretagelsen som gjør at samfunnet henger sammen. Det er limet, det er verdigheten, og det er læringen som gjør at man kjenner igjen personen på den andre siden av bordet.

Så fikk jeg en sint klasse med misnøye som spredte seg. «Hva du enn gjør, ikke ta samtalen med hele klassen», sa rektor. Hun ville meg vel. Det er skummelt å sette seg i åpen samtale med tjue sinte, skulende, usikre tenåringer. Men jeg visste at jeg hadde fått en kompetanse av årene med hull i CV-en, så jeg satte meg i ring med hele klassen, helt blottstilt, kun med et beskyttende skjerf rundt halsen.

Og samtalen gjorde meg rødspraglete på den skjulte halsen, men jeg var der, ærlig i respekt og kontakt, og vi ble venner. Og de fikk oppleve å bli hørt, å bli tålt og bli rommet. De opplevde en voksen som hadde så store huller i CV-en at hun fant veien rundt de maktkampene som de stadig la ut lokkemat til, som hadde øvd på grenser uten å være autoritær, som kunne vise sårbarhet og verdighet samtidig. Disse dagene er mine stolteste, mest verdifulle i lærerjobben, og jeg ville aldri turt eller evnet dette uten den vanvittige treningen jeg fikk av tenåringer som tok sinnet sitt ut der de var tryggest.

En CV er en liste over det vi er stolte av. Huller i CV-en representerer noe vi ikke er stolte av, ikke vil vise frem. Men vi usynliggjør mor, vi usynliggjør hjertevarme, inkludering, forsakelse, menneskelighet og alt vår verden nå trenger mer enn noensinne. Hvis vi skal få mer av disse verdiene, må vi finne et språk for det og vise dette krevende arbeidet stolt frem i CV-en.

Vi ser stadig flere høyprofilerte politikere og statsledere blottet for evne til inkludering, menneskelighet, forsakelse, langsiktig tankegang eller respekt for samhold og trygghet. Kvalitetene vi ønsker i samfunnet, må verdsettes – i smått og i stort. Hva vi regner som relevant på en CV, forteller mye om hva vi ærer og ser som relevant. Hjertedannelse, tålmodighet, inkludering og ydmykhet er ikke bare relevant, men en livsbetingelse og overførbart til både presidenter og miljøarbeidere.

La oss begynne med å oppgradere mor ved å gi verdi til hennes usynliggjorte huller i CV-en, ære dem og la dem telle!

Mandela-mødre, vi vil ha dere på banen! Dere skal oppgraderes. Vi er klare for Mor 3.0!