Transkripsjon av episoden
Hei og velkommen til ny episode av podcastserien Mor 3.0!
I dag skal vi snakke om projisering og overføring. Dette er noe psykologer og psykoterapeuter er nødt til å forholde seg til i stor grad. Men jeg ser det faktisk som nødvendig, eller i hvert fall en utrolig god hjelp for mødre å vite noe om dette, for her ligger det mange hunder begravet!
*** Mor, mother mutter, madre, mãe mama, MAMA ***
Projisering, det er jo rimelig kjent, egentlig et kjent begrep fra psykologien, at man projiserer noe over på en annen person som egentlig stammer fra en selv. Og hvis noen kanskje ikke helt har greie på hva det er, så kan man tenke seg ordet prosjektor, hvor du har en sender av et bilde som bare «voom» projiserer et bilde over på veggen.
Det er det samme ordet, egentlig – å projisere noe over på en annen person i dette tilfellet.
Jeg har lyst til å komme med et veldig tydeliggjørende eksempel på en projeksjon som overrasket meg. Det var en mor med en 13-årig datter, og moren hadde den samme slanke vekta si som alltid, mens datteren la på seg. Og da begynte datteren å si «æsj, du er så feit, mamma», og hun klarte ikke å se seg selv, men la det over på moren.
Så det sier noe om graden av projisering, hvordan vi faktisk kan være helt blinde for vårt eget og legge det over på en annen.
Kanskje særlig som ungdom i puberteten?
Ja, helt! Eller andre. Det er jo mangel på selvekjennelse og å se seg selv, litt styrt av det man absolutt ikke vil se.
Ja, i relasjoner – kjæresteforhold, venneforhold, forhold som skal være mer likestilte – skjer det jo også, og i aller høyeste grad. Og da kanskje enda mer ubevisst, fordi det er så subtilt, og i konflikter kan det veldig tydelig komme opp at «du er sånn, sånn du.»
Ja, ikke sant? Nå tar jeg et minutt undervisning her, for det der kan også være overføring. Mens projisering er ens eget ubevisste som man ikke har lyst til å se, som man planter hos den foran seg, så er overføring at man bruker erfaringer man har med andre over på den personen, og så vet man ikke om den personen egentlig passer inn i det bildet.
Et godt eksempel på det er hvis du kommer fra en familie der noen har sagt noe og det blir helt stille rundt bordet, og du er vant til at det betyr at man er enig – kanskje til og med at det er godt sagt, da blir det stille. Hvis du da sier noe i en annen gruppe og det blir stille, så er det stor sannsynlighet for at man tar den overføringen og tenker at de synes sikkert det var lurt sagt, at de er enige. Og så, i en annen familie, så betyr jo den samme stillheten fordømmelse – at man holder tilbake, at man synes det var feil sagt.
Og den personen som kommer fra den familien vil jo da ofte overføre det og tenke at akkurat den samme stillheten betyr at «oi, nå sa jeg noe feil, og de synes jeg er teit».
Hvis man ikke er bevisst at dette skjer, så er det veldig lett å gjøre dette. Og det gjør vi jo hele tida.
*** m o o o o r ***
Så for å oppsummere: overføring er når vi overfører fra erfaringer vi har med andre, mens projeksjonen da er det vårt eget – at man sier at en annen er sjalu fordi man selv er det og ikke helt kjenner sin egen sjalusi, for eksempel.
Mens hvis det er overføring hvor man synes en annen er sjalu, så er det fordi at alle som oppfører seg sånn som jeg har vært borti, de har gjort det fordi de er sjalu – så jeg regner med at du er sjalu. Da er det en overføring. Vi blander disse her i dagligtale, og det gjør jeg også. Og det er jo ikke så veldig viktig og farlig å holde styr på det, heller. Man kan bare vite at dette finnes. Så hvis noen legger merke til at jeg blander, så er det helt riktig. Men det jeg har sagt nå, er altså: sånn er det.
Hvordan opplever du at du ser det rundt deg i hverdagen? Har du noen eksempler, eller?
Ja, første gangen jeg opplevde et sånt brudd med projeksjoner – det var veldig tydelig, og det har sikkert veldig mange opplevd.
Hva mener du med brudd med projeksjoner?
At projeksjonen ble annerledes enn det jeg var vant til. Og da satt jeg på videregående, og jeg hadde alltid blitt sett på av lærere som en som var flink i matte og fant kreative løsninger. Og så var det på videregående en lærer som ikke hadde den forventningen til meg. Og så skulle han dele ut noen diplomer etter en Abel-test, som er en litt sånn kreativ mattetest, og så ga han den til disse som var sånn erklært seksere-nerde-typer. Og der var det også en jente, så det var ikke bare det at jenter ikke kunne være flinke i matte. Men da han ga den til meg, så ble det sånn at han måtte si «ja, dette var jo uventet, hehe», og så ga han meg den prisen, og jeg ble sånn: «det var vel ikke noe uventet?»
Du var vant til at folk så på deg med litt annet blikk enn det?
Ja, jeg var vant til at en lærer skulle ha sagt «ja, dette overrasker jo ikke».
Så det var så artig å oppleve det bruddet i hva folk forventet av meg! Og hvorfor han hadde den projeksjonen – det kan man jo bare spekulere i, men jeg forestiller meg noe sånt som at jeg fjaset for mye og lo for høyt. Jeg hadde ikke rollen helt.
Men han kjente deg tydeligvis ikke godt?
Nei, han kjente meg jo ikke. Men den opplevelsen av at man blir sett på med forskjellige briller – det kan av og til bli så tydelig, fordi man har opplevd noe så lenge.
Men når man bare får det samme hele tiden, da er det vanskelig å bli det bevisst. Det er da man ikke merker det. Og det kan jo være uheldige projeksjoner som ikke støtter deg, som man vasser rundt i år ut og år inn, på en måte. Så det er litt gøy med disse forventningsbruddene. Og der er det et studie av en klasse hvor de tok inn en lærer og løy for læreren og sa at det er noen i den klassen her som er helt geniale. Og den læreren behandlet elevene utifra den forventningen, og da presterte de høyere.
Ja, det ville de vel gjøre, ja.
Ja, og jeg kjenner en lærer som sa at han hadde noen elever på ungdomsskolen som virkelig gikk inn i dette her blondine-være-deilig-rollen, og han sa han måtte jobbe med seg selv for å fortsette å forvente like mye av dem som de andre, og som han hadde gjort før, fordi man så lett kan gå i en motoverføring. Man kan…speile det de sender ut i så stor grad da
Det er forskjell på projeksjoner, som vi snakker om nå, kanskje ubevisste, og rett slett antipati eller sympati – som kan forveksles. Det er ikke det vi snakker om?
Nei, men hvis verdiene er at det er dumt å oppføre seg sånn, så kan man jo få en antipati koblet på i tillegg. Fordommer er jo et negativt ord, mens overføringer kan være både positive og negative overføringer. Så det er et begrep som favner om noe mer nøytralt. Jeg tror ikke det er nødvendig å gå inn i sånn nøyaktig disikering av alle begrepene, og jeg er ikke ekspert på dette. Poenget mitt er jo at man får noen ord og en bevissthet rundt akkurat det med overføring og projeksjon.
Og så skal vi knytte dette her an til hva slags projeksjoner man opplever som mor.
Mor er favorittprojeksjons- og overføringsobjektet vårt. Ofte så kommer projeksjoner og overføringer i en litt sånn salig blanding. De som utsettes mest for det, er folk i høye posisjoner, popstjerner, filmstjerner.
Kjente folk?
Kjente folk, og folk i høye posisjoner, ledere. Der har vi en tendens til å tro at de kanskje kan alt det vi selv kan pluss det vi ser at de kan. Jeg ble veldig overrasket for eksempel når popstjerne viser seg å være veldig sjenerte og ikke turte å snakke i forsamlinger, det tok jeg som en selvfølge at de turte alt jeg turte. Projeksjonene og overføringene vi gjør, de kan være å tillegge personer ferdigheter og evner som de ikke har, eller det kan være veldig negative…
Ja, jeg tenkte også på det: Hvis man er kommunist, så vil man tro at en rik bedriftseier er en drittsekk, for eksempel –
Ja, sånne ting. Vi bombarderes på sett og vis av det her ustanselig og bombarderer andre med det. Så det er ganske fint å få et visst nivå av bevissthet rundt.
Ja, for hva er poenget med å ta opp dette med projeksjon i serien her?
Altså, og her kommer jeg med en litt bastant påstand, det eneste som topper popstjerner og ledere når det kommer til projeksjoner og overføringer, det er mor! For det første så har vi vært omgitt av henne, og vi har opplevd henne som omnipotent altså helt, hun kan alt! Det kan også far. Men hun har vært stor. Så det er fra barnets sted, men også fra samfunnet så er det enormt mange projeksjoner mot mor.
Og da kanskje ikke like stor?
Nei og det som da ofte kommer inn er for eksempel folks projeksjoner til egne mødre og overføringer fra erfaringer de har gjennom livet og opplæring i kulturen. Og i kulturen vår så har vi veldig mye dårlige overføringer til mor og stereotypiske måter å se mor på. Hun overreagerer, hun maser, hun er hysterisk, hun er overbekymret, hun diller… Det er en haug av veldig uheldige negative måter å betrakte mor på, er min påstand. Og da vil det være gjennomsyret i kulturen og synes i stort og smått, for eksempel har jeg sett mange familier der mor på en måte enten med kjærlighet latteliggjøres for å være den som er mest forsiktig, som ofte er mors rolle for eksempel, eller det kan være nesten nesten mot mobbing innenfor familien. Det ser for meg ut som det nesten er far som lærer opp barna men mor er jo også med på det, for hun har vokst opp i den samme kulturen, så hvis hun ikke er bevisst på det, så skal hun være med å spille den rollen som sikkert kan fungere så lenge det er kjærlighet i det, men den gjør jo at vi viderebringer disse negative overføringene til mor, som gjør at hun ikke blir tatt på alvor.
_
Nå skal jeg lese litt fra den uferdige boka mi, for å gi et eksempel på hvordan dette kan se ut. Og det er jo et utdrag et stykke ut i boka, sånn at man mister konteksten, derfor vil jeg bare fortelle at det er selvopplevd og det er fra en periode som jeg syntes var så alvorlig at jeg søkte barnevernet om hjelp, eller egentlig barne- og ungdomspsykiatrisk, men på BUP har de ikke myndighet til å jobbe systemisk, det vil si med hele familien. For det kan jo ofte være et helt annet sted enn barnet at problemet faktisk ligger. Så da blir man rådet til å søke hjelp i barnevernet, og det valgte jeg. Og der er det jo folk som … Jeg har ingen intensjon om å rette noe opp i institusjonene, men jeg synes de er gode representanter på den måten at der har man oppegående folk som jobber med mennesker og som har med seg kulturen sin inn. Og da synliggjør det, tenker jeg, i hvor høy grad dette er en del av kulturen og det også kommer inn i yrkesutfoldelsen. Dette eksempelet er fra starten av en behandlingsrunde i barnevernet, men etter at jeg har fått masse erfaring fra forskjellige institusjoner på hva som egentlig skjer og hvilke overføringer mor blir utsatt for.
Men veldig tidlig i denne runden, så de kjente oss ikke. Så settingen er at vi er der på grunn av en mer alvorlig sak, og nå skal vi bare fortelle hva som har skjedd den siste uka.
«Jeg fortalte barnevernspedagogen at vi hadde fått mail fra skolen om fravær for vår tenåring. Jeg rakk ikke å si mer før han grep ordet. Han virket påtatt rolig, han lente seg tilbake: «Jeg ville virkelig ikke…, altså,…han er ungdom, det er så lett å kave seg opp, om han sover en dag eller to… altså det er bagateller, det gjør ikke saken noe bedre om dere kaver dere opp og maser, det virker ikke» i den stilen snakket han.
Selv var både far og jeg helt rolige. Ikke hadde vi kavet oss opp, ikke hadde vi mast. Hvorfor sa han dette, og hvorfor så han på meg?
På et tidspunkt sa jeg: «Jeg vet ikke helt hva det er du forestiller deg at jeg gjør, men det høres ut som det er noen overføringer ute og går her».
Han ble forvirret. Jeg fortalte at jeg hadde sagt til sønnen min at jeg hadde fått melding av læreren om at han hadde hatt fravær og var blitt sett i gangene. Han sa han hadde glemt tiden, og så hadde vi ikke snakket noe mer om det. «Åja!», svarte saksbehandleren. Han måtte tenke seg om.
Da jeg sa at gutten hadde fått varsel om manglende vurdering i alle fag og at det var to fag han ikke måtte ha noe mer fravær i hvis han skulle beholde skoleplassen, rettet saksbehandleren seg litt på stolen og begynte å spørre interessert og opptatt av om vi faktisk var i nærheten av grensen.
Altså var alle forventningene i starten, før han hadde tilstrekkelig informasjon, at jeg kavet meg opp, at det ikke var grunn til det, at jeg maste. Hadde jeg sett det før? Ja, ca hver gang, men nå var jeg blitt så klar over hva som skjedde at jeg håndterte det på en annen måte. Og jeg skrev alt rett ned med en gang møtet var ferdig mens det var klart i minnet.
Etter dette belærte saksbehandleren oss om at det ikke er verdens undergang om en tenåring faller ut av videregående skole og gjør noe annet en stund.
«Nei, det er overhodet ingen undergang», svarte jeg rolig. Jeg hadde lagt frem muligheten for å gjøre noe annet enn skole flere ganger for sønnen min, og jeg hadde hatt kontakt med eventuelle folkehøgskoler. «Men,» la jeg til, «jeg spurte sønnen min igjen i dag om det var viktig for ham å beholde skoleplassen, og det betyr mye for ham ikke falle ut av skolen, så han vil beholde skoleplassen».
Det hadde virkelig en effekt. Han måtte se alt fra ny vinkel! Ikke var det unødvendig bekymring, ikke hysteri, ikke mors sololøp… Nærmet jeg meg slutten av hinderløypa for denne gang?
Saksbehandler og far brukte mye tid på å snakke om at vi ikke skulle konfrontere gutten med fraværet i dag, ikke løpe etter ham med «Hvor var du? Hva har du gjort?» osv. Jeg ønsket å bruke vår tilmålte tid til noe hensiktsmessig og ble utålmodig. På et tidspunkt sa jeg: «Det er vel ingen av oss som driver med det, så vi trenger kanskje ikke å bruke mer tid på det?» Men etterpå tenkte jeg at jo, faren hadde jo nettopp gjort det til tider. Altså var jeg rammet inn av barnevernspedagogens generelle overføringer til mødre og farens personlige, ubevisste projeksjoner av egne tendenser (på samme måte som jenta som syntes mora var feit da hun selv hadde lagt på seg).
I denne timen rakk vi ikke noe mer enn å fjerne forutinntatthet mot mor. Dessverre er min erfaring opp igjennom at nettopp dét har vært hovedarbeidet når min morsoppgave har vært å søke hjelp for barna – både i institusjonene, som her, og blant folk generelt. De er ikke alltid så tydelige som i dette eksempelet, men jeg opplevde at disse holdningene ligger rett under overflaten og dukker opp så snart noe var ugjenkjennelig for tilhøreren.
Jeg vil for rettferdighetens skyld tilføye at saksbehandleren i eksempelet også ga noe veldig fin veiledning jeg tok til meg.
Men poenget er at du som mor fikk denne saksbehandlerens projiseringer midt i fleisen!
Ja, og det tar tid, og jeg opplevde det – om ikke hver gang, så nesten hver gang – i starten før de kjente meg. Og dette her, som jeg sier dette var tredje runde i barnevernet, så jeg hadde lært litt, jeg hadde snudd en del steiner, men de første fem, syv-åtte årene, så er man ikke bevisst det, eller de fleste vil ikke være det, og vil bli så rammet av det! Det er så mye hindringer der. Så man kommer jo ikke til ordet, altså det man skulle si er at «nå har ikke vi tid til dine projeksjoner! Hvorfor har dere ikke det som en del av studiet deres slik at vi kan komme til saken?»
Jeg skulle ut si det, hva kan man gjøre med dette? Burde man ha det inn i skolegangen til alle som jobber i…?
Absolutt! Det er helt skremmende å se hvor lite egenterapi mange som jobber med mennesker må ha. For hvis ikke du er «ferdig med mora di», så kommer du til å kjøre den ut på alle mulige mødre hele tiden Så det synes jeg er ganske tragisk egentlig, men det er jo en treårig utdannelse, og de skal ikke drive med selve behandlingen.
Og man blir så fort rammet av, altså, min erfaring er at hvis man er i en sånn konfliktnivå mellom skilte foreldre, for eksempel, så tror jeg det er så utrolig lett for en far å si at «mor er overbekymret», eller «mor overreagerer» eller «mor er hysterisk» eller «mor maser» – det er så veldig lett å si en sånn ting, og at det ligger et beredt teppe der i kulturen vår som gjør at det er lett å hoppe på. Så disse hindrene, de forsinker en prosess og de lager mye motstand for en mor som faktisk prøver å gjøre noe bra og finne løsninger på noen problemer.
Der er det jo to ting som det går an å spørre om, eller som jeg lurer på: Det finnes jo fedre også, vel, som kan møte dette, antagelig, i behandlingsapparat. Og det andre er jo, det finnes jo en del mødre som er nettopp overbeskyttende og som dramatiserer og som er slik som han saksbehandleren der trodde du var. Men hva med far, la oss ta det først.
Ja. Jeg kjenner til fedre som jobber for barna sine og som kan møtes av noe av det samme Og samtidig så vet vi jo, det finnes jo mye forskning som underbygger forskjellen på hvordan vi har forventninger til mor og far. For eksempel norsk likestillingsrapport fra 2020 sier at forventningstrykket er tre til fire ganger høyere for mødre. Så vi vet jo egentlig ganske mye om at der er det store forskjeller..
Ok, check. Det er en forskjell i forventningene til mor og far.
Ja, store.
Store til og med. Men vi har jo sett og hørt og lest om mødre som er «ååå..»
Overreagerende.
Ja, helt oppi der
Ja, og det finnes selvfølgelig. Og en av grunnene til det, eller kanskje den viktigste grunnen til det, er jo at når man får en sånn overføring mot seg, så er det lett å gå i en motoverføring.
Ja, kan du forklare deg litt nærmere?
Ja, nå har jeg lyst til å gi et lite eksempel som jeg opplevde med en date jeg var på og så hadde jeg invitert ham på middag, og så tok han gryta og siste rest og skulle til å ta det over på tallerken sin, og i det han skulle gjøre det, sa han: «Har du lyst på litt mer?» Og så sa jeg «ja takk!» Og da lo vi begge to fordi han var så sikker på at en kvinne i min størrelse ikke ville ha mer eller spiste så mye, men jeg er veldig glad i mat, og jeg spiser godt. Tidligere ville jeg kanskje ha latt meg føre av det, samlet bena lagt bestikket litt pent til siden og sagt «nei tusen takk, jeg er forsynt». Ikke sant, det ville vært en motoverføring.
Ja, sånn ja. Altså alle begrepene rundt dette her er ikke så veldig ofte vi snakker om det så detaljert som vi gjør nå
Nei, men det er et interessant landskap å..
…tenke litt over og fokusere på og bli bevisst på
Ja, det er det. Og det jeg opplevde som mor, var at det lager en hindeløype som mor ikke trenger når hun skal prøve å hjelpe barna sine
Ok, kan du utbrodere det litt?
Ja, for det eksempelet der med den halvtimen vi måtte bruke i Barnevernet, det var jo nesten hver gang! Og det var jo overfor naboer, mange venner, bekjente, situasjoner, mange lærere, i institusjonene, de man møtte som skulle hjelpe til. (Jeg har bare hatt gode erfaringer med rådgivere, så jeg skal ikke slenge på de.) Så det er et blandet bilde, men det er veldig mye av dette, er min opplevelse. Før de evnet å se saken, så måtte de gjennom en skog av egne forventninger som oftest ikke hadde noe med saken å gjøre. Det var veldig krevende. For det første så måtte jeg være bevisst og ikke gå inn i og gange situasjonen med to for å få dem til å høre, for da hadde jeg jo plutselig… Hvis de trekker fra halvparten av det jeg sier, så er det jo veldig lett å gange det med to for å få dem til å høre riktig dose. Hvis jeg sier det var to meter snø, og de bare tror det var en meter, så dobler man det jo for å få dem til å skjønne det, ikke sant?
Så sier du fire da, på sikkerhets skyld?
Ja, sier fire for sikkerhets skyld, og da har man jo gått inn i det og blitt en som overreagerer eller overdriver da! Så bare det er jo en kunst å holde seg der og si «nei, det er dette som jeg sier, og det mener jeg faktisk er viktig. Og det er ikke å overreagere men det er å reagere i passelig dose, sånn som jeg ser det, men det er akkurat denne dosen her.
Han holder på å stryke i nesten alle fag. Han har ikke allerede strøket i alle fag og er utvist av skolen.
Nei, han holder på å gjøre det, og det er ingen katastrofe hvis han ryker ut, men han synes det er veldig viktig. Kanskje har det veldig stor innvirkning på hans selvverd, og i så fall er det veldig alvorlig. Ikke sant, det er mange parametre her, i stedet for å hoppe på at mor overreagerer og løper etter han med (hysteriske rop) Ikke sant? Det er masse rare forventninger der som gjør det krevende å kommunisere. Og det er viktig å ikke tro at dette bare gjelder når det er kriser i heimen eller barn som må reddes, for dette ligger der hele tiden. Og dette påvirker jo hvordan vi kommuniserer, for det ligger nesten et lite fryktregime rundt å utløse disse automatiske svarene som gjør at man fremstår som nettopp overreagerende, for eksempel.
Så hva kan gjøres? Selvfølgelig blir bevisst det, men … Man kan lage podcast om det, skrive en bok om det…
Ja, jeg tenker å bli bevisst det og snakke om det, og kanskje begynne med å legge merke til når man selv lager hindringer for andre. Jeg tror det er der løsningen er, for hvem er det som skal gjøre denne jobben? Er det mor som står med barn i krise som skal også ta denne jobben og bevisstgjøre og ta ansvar for den andres projeksjoner? Det er ikke det?
Nei, det er jo ikke det.
Det er jo ikke det! Men den situasjonen var jeg i. Det var meg som måtte rydde opp i de projeksjonene og gjøre ting klart og kommunisere akademisk og alle de tingene der. Og jeg måtte hele tiden prøve å få vekk følelsene, for det kunne kludre til bildet og utløse enda mer reaksjoner eller projeksjoner. Så det gir noen vanvittig strenge føringer til en mor om at hun skal være svært profesjonell og ha kontroll på veldig mange nivåer av kommunikasjon og samfunn og mønstre og…
…psykologi og..
…og psykologi og taleferdigheter og jeg vet ikke hva, som er helt urimelig at mor skal stå i, og de fleste vil ikke klare det, og da går det mot mor. Og når mor gir alt for å sørge for noe bra for barna som har det veldig trøblete, så er det med høy sannsynlighet veldig ille for barna at mor blir svekket.
Jeg tenker på kordirigenten vår som sier: «Nei, glem følelsen deres nå, bare syng!» Noen ganger er det et godt råd… Det er mulig at dette her er et blindspor, men det bare slo meg nå
Hva tenker du, da?
Nei, jeg tenker bare at i møte med ufortjente projeksjoner så må man innta en saklig rolle. Hele tiden skjære inn til beinet og hele tiden bringe saken inn til kjernen. Og på en måte er det foreldrenes ansvar å gjøre det i møte med folk som ikke kjenner familien, men det er klart det for meg høres veldig urettferdig ut at det alltid skal være mor som får den usanne projeksjonen og urettferdig at den er så feil.
Ja. I dette Mor 3.0-prosjektet handler det jo om å støtte mor, og gi en verdighet til mor. Hvis mor faktisk prøver å gjøre en god jobb for barna sine, så er det en veldig stor samfunnsjobb hun gjør, at hun kan få noe støtte. Og det betyr ikke at mor alltid har rett, men hun trenger ikke å ha de hinderne. Hun kan heller på en måte møtes inn der, og så kan man åpne og se på det. At man undersøker litt mer nøytralt.
For det er antagelig for disse folka som jobber i barnevernet, og i andre organer som skal hjelpe til, en nødvendig undersøkelse, det som de er nødt til å gjøre, på en måte få sjekket ut først: Er det foreldrene som skaper denne situasjonen? Men det har jo vært nok av historier med disse forferdelige historiene med spedbarn som har dødd og foreldrene har fått skylda rett og slett og blitt mistrodd hvor de trodde at de har slått eller rystet ungen.
Det er ikke til å orke å tenke igjennom.
Som viser seg at det er en urettferdig beskyldning i noen av tilfellene. Men det ikke så lett å vite.
Nei det er ikke så lett å vite. Vi kommer vel ikke noe nærmere der, men jeg tenker at vi er veldig opptatt av å ha en kritisk sans og en sunn skepsis, og det skal vi jo ikke slutte med. Men er den sunn? Når den hele tiden ødelegger for barnets største støtte, så er den ikke sunn er min erfaring. Den tok nesten kverken på, altså jeg måtte virkelig hente krefter fra steder de ikke fantes, og jeg trengte ikke mer motgang. Og ja, jeg kom igjennom de fleste steder og fikk kontakt etter hvert og kom forbi disse hinderne, men for en hinderløype! Og så er det alltid nye behandlere og nye instanser og nye institusjoner og noen som skal ha barsel og så er det en ny person inn. Det er liksom nye varianter hele tiden da.
Og han psykologen som hadde vært sykemeldt de første to ukene av et fire-fem ukers opplegg, og så satte han seg med sønnen min og meg, det første han gjør på første konsultasjon er å si til sønnen min: «Er det sånn at moren din maser fælt hele tiden om helt usaklige ting som ikke det er nødvendig å mase om?» Jeg trodde han spøkte! Jeg var på vei til å begynne å le og var helt usikker i situasjonen og skjønte ingenting. Sønnen min skjønte heller ingenting. Og etter hvert skjønte han at «wops, her kommer det et sølvfat hvor det blir bragt frem for meg, liksom, og hvis jeg bare nikker her nå, så …» Og det hadde ikke handlet om mas en gang, de samtalene vi hadde i forkant av det. Så han kom med sin mor-er-masete-projeksjon fra sin mor antageligvis.
Og han ville jo gjøre seg til venns med sønnen din tydeligvis, på en eller annen måte?
Ja, han ville kanskje bli litt kompis der, da.
Ja, mot deg, på et vis.
Det å lage en motsetning mor-barn..
Hva sa sønnen din da?
Nei, han så helt fårete ut og mumlet litt sånn «E-heh.. jaa..»
Ikke sant? Han ble tatt litt på senga, han òg?
Ja
Det varte kanskje ikke så lenge, det psykolog-forholdet der?
Altså.. vi var i et program, men nei, det varte ikke veldig lenge, vi var der nesten til slutten. Og det tror jeg ikke er det vanlige at psykologer gjør, men det var kanskje en type jobb som ikke er de mest ettertraktede, har jeg tenkt, men det er de jobbene som er kanskje aller viktigst for de som trenger hjelp.
M-m… Ja, altså vi har jo vært inne om dette med at projeksjoner går begge veier, og da må jeg jo spørre, kan det også være sånn at en mor da, eller du i dette tilfellet, også kan projisere dine tidligere opplevelser over på nye behandlere, og forvente en mistro fra behandlerne?
Ja, selvfølgelig. Og jeg er ikke fri fra å projisere, vi gjør det hele tida. Og det jeg har gjort en del er å ta med stoffet jeg skriver i boka og til denne podcasten til en psykolog for å få luket ut egne projeksjoner og overføringer – for å sjekke litt ut, for man kan gå seg blind i egne projeksjoner, sant? Så hun har hatt en rolle ved å både ha erfaring som psykolog og mor og jobbet en del med bøker, at hun har svart ut fra hva hun har sett i sin praksis, og da har jeg følt meg tryggere i at ok, her snakker jeg litt mer generelt, og ikke kjører løs på mine projeksjoner. Selv om det selvfølgelig også vil være mine projektsjoner i deler av det. Det man ikke er bevisst er man jo ikke bevisst!
Nei, sånn er det jo.
Og den gangen jeg refererer til her, da må jeg jo ha hatt noe av det i og med… Altså en ting er at dette utspilte seg akkurat sånn at det var ganske lett å si at her skjer det noen projeksjoner, men samtidig hadde jo jeg kommet dit at jeg satt litt med armen i kors og «åja nå skjedde det, ja, ok, her er vi, ikke sant, for jeg begynte å ha en oversikt på en helt annen måte, så jeg var mye raskere til å se hva som skjedde
Du satt og forventa det, og så skjedde det.
Nei jeg forventet det vel kanskje ikke, og jeg har vært naivt forventningsfull i forhold til hver gang vi har gått inn i et nytt samarbeid med noen institusjoner, det må jeg bare si, altså, helt pinlig…Og psykologen som vi hadde til sønnen min saS «Du kommer ikke til å få noe hjelp der!», og jeg trodde ikke på ham, men han fikk rett gang på gang, sånn at…
Du hadde i utgangspunktet et positivt…
Veldig tillitsfull
…tillitsfullt forhold – som du hadde med deg fra dine omsorgspersoner, da antagelig
Ja, som jeg hadde med fra hvordan jeg forventer at folk vil håndtere en del ting – både omsorgspersoner og terapiforløp og masse som jeg har vært heldig med
Og så opplever du disse projeksjonene på mor gang på gang på gang, og så befinner du deg et sted hvor du begynner å forvente at det skjer, kanskje?
Jeg tror faktisk at det ikke handler om å forvente det, men å være forberedt. For det føltes jo som de dro teppet vekk under beina mine når jeg kommer med noe på hjertet og er opptatt av noe og å berge situasjoner rundt barna mine, og så kommer de med alle de tingene der, sånn at for å forsvare seg mot det, kan det være en utrolig god hjelp å skjønne hva som skjer. Så greia var nok mer det at når de gjorde det, så var jeg forberedt. Jeg ble nok litt mental, da: «ok, nå er det det som skjer», altså at jeg på en måte satt meg et sånt lite blikk for å ikke bli helt opprørt av det, for det er egentlig utrolig provoserende og opprørende at de ikke hører på hva en sier! Selvfølgelig. Jeg følte at det var så farlig spill på en eller annen måte. Jeg opplevde at jeg måtte alltid være venner med … De fikk så enorm makt over meg. Plutselig var det en barnløs jente på 27 som hadde masse makt over meg, fordi hun satt og skulle håndtere saken vår i Barnevernet. Hva er det som gjør at de liker oss, og det vil gavne barna mine at jeg nå spiller kortene riktig…Altså, det er helt grusomme situasjoner å være i fordi man kommer i alle de her antipati- og sympati- og ubevisste folk og maktstrukturer og Oh-la-la, ja, heftig!
Ja, nei fy søren! Det er ikke lett, og det er ikke noe quick fix på disse tingene heller, men jeg vil tro det hjelper å snakke litt om det, slik vi gjør nå.
Ja, jeg vil tro det, og jeg vil tro at det er mange som har opplevd…ikke bare i institusjoner… det er… bare å snakke med folk rundt seg også det – at de vil gjenkjenne at det er motstand der som det kan være veldig godt å få et kritisk blikk på, fordi man kan innordne seg det. Jeg gjorde jo det lenge i 20-årene og 30-årene, så må jeg si at jeg brukte det som kanskje korrigeringsmekanismer fra samfunnet på om jeg var innafor eller utafor, eller gjorde ting riktig eller ikke. Sånn at jeg trodde jo at det var noe riktig i det lenge.
Det vil man jo gjerne gjøre.
Ja, jeg tror det…lenge. Jeg tror det tar tid å begynne å se på det med et litt sunnere blikk, altså.
Ja. Da er vi litt tilbake til det du snakket om når det gjelder status. Altså at det gir status å oppfylle de forventningene som ligger rundt en.
Ja. Å eie stoffet selv tar tid. At man på en måte «hm, jeg står et sted her stødig på hvordan jeg ser på dette som er veldig annerledes enn det jeg gjorde mens jeg var mer påvirket av samfunnets føringer.
Og der vil jeg skyte inn at … det ser for meg ut som at det er mye tøffere kår i yngre dager når … man følger samfunnsnormen mye mer ukritisk når man er i tjue- og tredveårene, og et lite stykke opp i førtiårene, kanskje, og så opplevde jeg at omgivelsene mine.. at vi liksom gikk et klokhetshakk opp, da, jeg vet ikke, rundt førtifem, det varierer jo litt når. Men at da begynner vi å ha sett så mye, sett folk som lider, sett at det er ikke så enkle løsninger… man får liksom eid stoffet. Det er ikke ukjent og rart og fremmed når folk kommer med historier, men man relaterer mer med egne erfaringer. Så der ble det plutselig en reseptor for det man kom med i omgivelsene som var mye mer mottagelig og snillere og som ikke hadde den «mor har gjort noe gærent»- fokuset. Og da kommer ikke disse overføringene så lett som når man er usikker og ikke kjenner igjen situasjonen.
***m o o o o o o o r ***
Når jeg sier at vi burde bli litt bevisst på når vi selv gjør dette, for vi er en del av kulturen og gjør det – helt ubevisst, som regel – da vil jeg gi et eksempel fra meg selv for selv om jeg har hele denne erfaringen og denne bevisstheten og i bunn og grunn har tatt et valg på å støtte mødre som står i skvis og at barna har det dårlig eller at det er konflikt, så ser jeg at kulturen slår inn: Da var det en mor som sto og var litt på gråten, og så gikk jeg og spurte «hvordan er det med deg?», og da brast hele fasaden og «datteren min vil ikke snakke med meg, og vi får ikke tak i henne, og hun har reist vekk, og hun er 16 år og..» skikkelig dramatisk, «og hun synes jeg er et grusomt monster og manipulerer og…» det ene med det andre. Og den tanken! Hvor fort… Jeg visste veldig lite om den saken, men hvor fort den tanken kommer: «hm, er du en som nå skal ha støtte, eller er du en som er manipulator og litt crazy, som egentlig…som man redder ligger man». Den impulsen der, den føler jeg kommer fra en kultur som har lært meg grundig opp. Og så måtte jeg skyve den vekk, og så sto jeg der som støtte for den moren. Men greia er å legge merke til hvor kjappe vi er til å lure på: «er det noe gærent med den mora der?» Den vinklingen, altså, den kommer fort! Der er vi godt opplært. Gjør mor feil? Og det finnes jo så mange grunner til at en tenåring tar avstand som ligger helt utenfor dette feltet òg, ikke sant? Og så entydig er jo de færreste, at man enten er god eller slem Vi gjør jo våre feil, og vi gjør mye riktig. Så det å gå inn med det som et utgangspunkt, og gi disse mødrene som står der – åh, hvor tøft det er å stå der – å gi dem noe støtte og være der som et medmenneske, og ikke som en dommer!
*** m o o o o o o r ***
Ja, hvordan skal vi avslutte den her, da?
Ja, si det.
Vi har kanskje åpnet noen bokser, fordi det er viktig å kikke ned i de, og ha noen ord for alt det som faktisk foregår, men noen fasit eller konklusjon eller løsning er ikke så lett å trylle fram, kanskje?
Nei?
For det er i hvert fall helt urealistisk å tenke seg at folk skal bli kvitt projeksjoner og overføringer, for det er jo så utrolig utbredt og ligger så dypt i oss og er ubevisst. Men det er jo en veldig gevinst hvis mor ser hva som skjer! Da treffer det ikke, da rammer det ikke så hardt. Og hvis det da i tillegg finnes ord i befolkningen, ikke bare blant psykologer og psykoterapeuter, rundt dette med overføringer og projeksjoner så har mor kanskje litt flere kort på hånda til å stå imot når hun da verbaliserer det som skjer.
Jeg vil si konklusjonen, det viktigste budskapet jeg ønsker å komme ut med her, er: Prøv å ikke hoppe på de der helt automatiserte, ubevisste hindringene som man gir mødre når de står og ønsker å hjelpe barna sine.
Ja. Åpne det undersøkende blikket litt, og ikke starte med kritisk sans overfor mennesker som åpenbart har problemer.
Ikke starte med kritisk sans når mennesker åpenbart har problemer. Ja.
At man kan prøve å vinkle det kritiske blikket på en måte som er mer undersøkende og åpent. Vennlig og åpent.
Og da implisitt være bevisst din egen underbevissthet i litt større grad?
Ja, begynne å legge merke til mønsterne sine. Jeg tenker også det er veldig viktig at vi begynner å reagere litt og si fra – at det blir en holdning, en opplæring – på samme måte som vi har gjort rundt rasisme eller skjeve der «åja, nå snakket jeg engelsk til ham fordi han er brun i huden, ja!» Hvor velvillig man enn er så ligger det noen overføringsnivåer som man da ikke er bevisst men som man kan bli bevisst fordi kulturen tar litt tak i det og sier fra til hverandre.
Mor blir den siste, vet du, hun er den vi er blindest for, sånn at alt annet tas først men nå prøver jeg, da, nå synes jeg vi har kommet et stykke på en del andre grupperinger, så nå er det mors tur!
*** Mor, mother mutter, madre, mãe mama, MAMA ***