Episode 7: Har mor ingen stemme?

Velkommen til episode 7 av podcasten «Mor 3 .0».

Jeg er Catrine B. Storewiig, og med meg i studio har jeg journalist Ruth Lothe, som vanlig. Og i dag skal det handle om…

Mor sin stemme!

Ja. Har mor ingen stemme?

***Mor, Mother, Mutter, Madre, Mãe, Mama, MAMAAA***

Da jeg fortalte en svensk psykoterapeut at jeg skrev på en bok om morsrollen i et samfunnsperspektiv, utbrøt hun: “Ja, for mor har ingen stemme!”

Ok?…Når du forteller det, så er min første umiddelbare reaksjon: Hæ?

Vi har hørt så mange mors stemmer, har vi ikke det da? Eller? Eller? Eller har vi… har vi egentlig det?

*** M o o o o r ***

Er det bare meg, eller er det flere som har lagt merke til at det finnes veldig

mye litteratur om fæle mødre? Jeg mener de er viktige: Det er morsoppgjør, og det

er oppvekst, og det er å ta en runde rundt psykologien og terapeutisk og…viktige

ting. Men jo mer og jo lengre jeg har kommet inn i morsgjerningen og i morsrollen, så blir jeg mer og mer opptatt av og interessert i: Hva med mors perspektiv? Det må da være flere mødre som har tenkt en del tanker enn det jeg synes jeg ser rundt

meg. Så jeg har prøvd å lete litt etter litteratur fra mors ståsted.

Og et lite tanke-eksperiment er: Kan du forestille deg: Hvis dette ble snudd slik at det er mor som tar dette oppgjøret – – og kommer ut med alt dette negative rundt sitt barn?

En roman om hvor fæle, fæle ungene henes var?

Kan du forstille deg det? Kan du forstille deg hvor vondt det måtte være å lese en

sånn bok?

Ja. Jeg må bare dvele littegrann ved den tanken:

Hvis en mor setter seg ned og skriver sin historie fra hvordan hun har opplevd barnas oppvekst, og hennes persons rolle som mor, og hvordan barna har gitt blaffen i henne, jugd for henne, vist dårlig respekt, klandra henne, kritisert henne. Og allikevel forventa betingelsesløs kjærlighet.

Jeg tenker at hvis en mor skriver en sånn bok, så ville det være det samme som å fortelle om sin egen falitt! Og samtidig ville det medføre å miste barna sine, som jo er det viktigste i livet hennes med stor samsynlighet. Eller, hvis de allerede har tatt avstand fra henne, og hun ikke har mer å miste, og hun velger å skrive en sånn roman, så vil samfunnet dømme henne hardt. Og bare å forstille meg å lese en sånn bok, da vil jeg lide under skammen mens jeg leser den, og lidende frykten! Jeg tenker at det er veldig mange foreldre som har kjent på frykten for å miste båndene til barna sine i tenåringsoppgjørene, eller mistet deler av båndene. Så det treffer oss dypt når en mor går ut mot egne barn. Hun har intet å vinne alt å tape! Så den stemmen må jo utebli fra samfunnet?

Altså, vi har jo Doris Lessing sin bok «Det femte barnet». Den er helt jævlig, fordi den handler om et barn som moren får, som er fra… altså,

helt fra babystadiet, umulig på alle måter, psykopat, slem…

En psykopat baby? (latter)

Altså, alle babyer er kanskje psykopater, helt til de begynner å bli litt større, da men… (latter)

Altså, dette er en guttunge som bare er slem, da. Og som åpenbart ikke har empati med noen andre. Umulig å elske.

Så et monsterbarn, ja. Altså, hun tar faktisk og skriver det, men hun karikerer det, høres det ut som?

Jeg gjør det kanskje nå fordi det er vanskelig å si, nei, hun gjør ikke det. Hun beskriver smerten i å ha et sånt barn, og i sin manglene evne til å elske det barnet. Men hun beskriver også barnet som helt forferdelig. Og det er jo noen som fødes som har psykiske store avvik, og det har dette barnet.

Selv om det der høres ut som en ekstrem variant, så er det en stemme fra mor, mors perspektiv, og det er det jeg er litt på å jakt etter her nå for å se: Stemmer mitt inntrykk – at det er veldig lite litteratur fra mors perspektiv? Og så har jeg da spurt kunstig intelligens om å lete opp bøker der mors perspektiv kommer frem. Jeg har spurt flere ganger på forskjellige måter, og fått forskjellige varianter og forskjellige forfattere, men den begynner med å si

ja!

Ja? 

Og kommer med 15 eksempler hvor av 13 er fra barnets ståsted.

Og det er, for å nevne noen eksempler: «The Book of Mother», av Violaine Huisman, med en mor som var både karismatisk og psykisk ustabil; «Sad Tiger”, av Neige Sinno, som er seksuelt misbruk i barndommen; det er Marieke Lucas Rijneveld «The Discomfort of Evening», som også er fra barnets perspektiv om..ikke en fæl mor, men en mor som rett og slett forstummer inn i en krise og forsvinner; og Vigdis Hjorth, som også er fra barnets perspektiv, med incest-anklager. Så som du hører, er det foreløpig bare barnets blikk på mor, jeg har funnet i tretten av disse femten. Men så er det to som peker i en annen retning, og det er Annie Ernaux – den fremste stemmen, kanskje, i nyere europeisk litteratur når de gjelder å gi mødre en stemme. Men der er hovedarbeidet å forsøke å gi mor, altså hennes mor, en stemme og leve seg inn i moren sin, da. Men hun går også inn delvis i egen morsrolle, hvor hun beskriver morsrollen både som noe altruistisk og innesperrende.

Og så er det Rachel Cusk – en rå og intellektuell utforsking av hva det vil si å

bli mor og mislike det i “A life´s work”.

Men jeg kjenner på en tilkortkommenhet når det kommer til å ha leset nok. Så dette her vil jeg spørre en som har lest mer enn meg om. Og jeg er så heldig å ha fått selveste Marta Norheim hit til studio, litteraturkritikeren i P2 og nå Morgenbladet, som snakker fritt og ledig om alle disse bøkene hun har så fantastisk god overskikt over, så hun kommer senere, og i

mellomtiden skal vi se på noen andre ting som er interessante vinklinger inn i om

mor ikke har noen stemme.

*** M o o o o r ***

Inngangen min til dette er at jeg kanskje i mange anledninger har oppdaget med meg selv at jeg kan ha tillitt til en kvinne, en mor, og virkelig synes det er så mye bra det jeg ser, det hun gjør, det hun sier. Og så hvis barnet hennes sier at “det der har faktisk ikke vært noe bra i det hele tatt”, så merker jeg at det er… en kultur, tror jeg, som jeg har adoptert, som er å gi barnet definisjonsmakta. Og det har interessert meg fordi det kan være et kulturelt ubevisst mønster som bidrar til å kneble mor.

Og det lurer jeg på om kan være en av faktorerne som gjør at mor ikke har en

stemme, eller at den er veldig skummel, at det i hvert fall er veldig skummel å

uttale seg som mor, eller rundt oppdragelse, så jeg ville bare ta en liten titt for

å se om det er noen eksempler inn i dette.

Det aller mest kjente er kanskje Alice Miller, en verdensberømt barnesykolog og forfatter, skrev “Det selvutslettende barnet”. Hun viet livet sitt til å avdekke barns traumer og hvordan de preger voksenlivet. Og så kommer sønnen og blir voksen og skriver at hun ikke levde etter sine egne prinsipper, og selv var emosjonelt fraværende og benektende. Og det førte faktisk til en omvurdering av Alice Miller i deler av fagmiljøet.

Og det gir jo barnet definisjonsmakt over hele historien deres!

Ja, det er en utrolig ubalanse der. Jeg vil ikke påstå at det er sånn. Men siden jeg gjennkjenner en delav det, både rundt meg og i meg selv, og ser noen tegn i søket jeg gjør,

så er det i hvert fall hvert å se på. For da er det jo bare et tidspørsmål, da, før en

misfornøyd tenåring eller et avkom det ikke har gått bra med, kan definere en hel

livshistorie og få den andre i gapestokken. Sånn gjør vi ikke i noen andre forhold, meg bekjent.

Nå er det Alice Miller vi har som eksempel her, og skal ikke hennes livsverk bli stående like sterkt selv om hun ikke er en perfekt mor?

Det er jo et asymmetrisk forhold, mor–barn. Også når barna blir store, så er liksom… Det er liksom mor som står som den sterke i denne asymmetrien, på samme måte som lærer og elev. Men på sett og vis kan hun føle seg som den svakeste i den posisjonen der…

Absolutt!

…fordi vi så alt for lett sletter det hun har sagt, uten å se nærme nok på det.

*** M o o o o o r ***

Hvis det går riktig dårlig med barna da, hva sier mor og gjør mor da?

Ja, veldig godt poeng. Jeg tror at det er en annen side av å kneble mor. Jeg tenker at mor har jo sett barna gjennom alle livsfaser og i det mest private, alt som skjer, så hvis mor skal snakke om morsrollen sin, så vil den nødvendigvis komme inn på tematikker der det berører barnets historie. Så hun kan jo på en måte ikke uttale seg før barnet har gitt henne aksept, eller hun må balansere veldig varsomt, eller løfte alt opp til noe mer litt mer

generelt. Men en annen ting er: Hvis det går dårlig med barna,…altså jeg var veldig

bekymra en stund, da sønnen min var 15 år og røykte hasj hver dag og dro på

Carl Berner til en dopdealer og kjøpte stoff der som han solgte til vennene sine på

skolen og var liksom “kilden”, “anskaffelsen” av hvertfall hasj, og muligheten for at det ble

andre forespørsler etter hver, skremte meg jo veldig. Det var utsikter som det var virkelig tøft for meg å stå i. Kanskje særlig fordi jeg ikke hadde noe innsyn, og ikke visste på langt nær det i dag om den perioden. Jeg så bare sånne det små tegn til noe og fullstendig likegyldighet og…. Hvis det hadde gått galt, så hadde ikke jeg orket å holde på med dette her nå, jeg tror jo ikke det.

Det gikk bra med ham?

Det har gått bra med ham. – Han er superfin.

Ja.

Men ikke sant, det er noe med alle de som har stått i utfordringene hvor det ikke går bra, får vi høre fra dem? Jeg tror det er veldig høy terskel for å si noe da.

Jeg får lyst å være litt personlig her, jeg òg, egentlig. For det var

problemer i vår familie med min bror, som også var ute på galeien,

og tok det lengre en din sønn.

Han er helt fin, det gikk bra med ham òg. Men det var noen år der vår familie var

involvert i hjelpeapparatet og alt. Og psykologen hans, terapeuten hans ville at familien skulle komme med på terapi. Og mammen vår, som var en mor 1.0-variant –

altså snill kjærlig, omsorgsfull, satte seg selv sist…  Hun nekta plent!.

Det skulle hun absolutt ikke… Jeg ser hende for meg når hun bare krympa seg ved tanken på å skulle delta i et forum hvor egentlig hennes rolle som mor ble satt spørsmålstegn ved, antagelig, da. Det er så mye skam i det. Hvis en mor går dårlig med et barn, så er det jo… Barnet er jo en forlegelse av en selv, så hun var jo en mor annen gamle skole, ikke sant? Det var så skamfullt og så vanskelig, og så helt umulig! Ikke det å ha en stemme som du ettersøker her

nå, men det å bli sett, det var noe av det verste hun kunne tenke seg.

Jeg tenker at skam nettopp er en av hovedgrunnene til at mor ikke har en stemme, for det er veldig mye som ikke har åpnet opp. Jeg tror vi har åpnet opp en del mer enn det din mor opplevde, for det er en stund siden. Men det gjenstår ganske mye, og den skammen… hvor mye kulturell skam som ligger i veldig mange lag av morsrollen, som selvfølgelig gjør det veldig vanskelig å snakke om ting, hvis det går gærent. Vi er raske til å være hauker på mor, altså, så det er en balansering, jeg merker det når jeg snakker om ting her – at «Ooooh, hvor går jeg nå? Her må noe klippes vekk, så ikke det går i svart hvitt-fortolkninger» eller… Vi er fortsatt i et landskap som er ganske skummelt.

Hva gjorde du da, snakket du med… Du snakket om ting?

Ja, ja, ja. Jeg er jo en som tenker at jeg tar tyrene ved hornene og setter ikke

hodet i sanden. Så det var alle med for å berge! Og når far ikke var interessert i det, så måtte jeg gå til den institusjonen som kunne pressende ham til å bli med. For jeg tenker systemisk, man kan ikke fikse en 15-åring isolert. Det kan henge sammen med mor eller far, eller bestemor eller bestefar, eller en stemor eller stefar, bonus!, eller skolen, eller en klassekamerat, altså ting henger sammen, og…. Det var derfor jeg søkte hjelp i Barnevernet, for de kan trekke inn systemisk, de kan ikke bare fikse en 15-åring isolert.

Nei, nei, men man må jo altså ha en ganske sterk rygg for å kunne stå i det og ikke føle skyldfølse og skam selv! Man må være ganske trygg på seg selv!

Ja, det var faktisk det jeg kjente på. Jeg kjente på en overgang mellom først å

ikke være trygg, og så på et tidspunkt å se at dette her – bedre går ikke an å gjøre det! – Med de ressursene jeg har, da.

Veldig bra, Anne Catrine! Jeg håper flere, på en måte, reagerer sånn!

Ja, men jeg tror at på grunn av den skammen som ligger der, så tror jeg at det er noe diffuset som man må komme ut av, og den kommer man ut av ved at ting blir tydelig. Det ble etter en stund så åpenbart for meg at jeg prioriterte barna foran alt annet, at jeg tok hensigtsmessige valg, at jeg søkte hjelp – både for barna og for meg og for situasjonen og alle rundt. Jeg gjorde virkelig…laget situasjoner, ferier og ALT jeg gjorde handlet om å få på plass gode ting rundt barna,

om det var å låne dyr eller venner eller…

Og da på et eller annet tidspunkt, når man har profesjonell støtte som ser og virkelig støtter valgene jeg tar, da kom jeg ut av den skammen og så at bedre jobb enn det jeg gjør nå, og stiller opp

på så mange felt og tar dette så alvorlig – det kan ikke forventes av noen. Så her må jeg begynne å faktisk stå opp for det jeg gjør og kreve at mors stemme blir tatt på alvor.

Der er det faktisk en veldig kløft mellom det der først å skamme seg og gjemme seg og late som eller prøve å gå inn i de rammene som kulturen gir,

og begynne å se klarere og heve seg over det og se at bedre kan ikke noen forvente at jeg skal klare det. Hvertfall med det jeg har av ressurser, så er dette det absolutt beste jeg klarer. Så kan det jo være noe gærent med «ressurspakka», da, som man må se på, eventuelt. Men det må vi jo også ha plass til – at vi ikke er stapp fulle av perfeksjon hele gjengen.

Så det tenker jeg, også er en viktig del av om mor gis en stemme. Så da

fikk jo jeg et ståsted som var trygt, forholdsvis trygt… jeg vil ikke si det var trygt, men det var … Jeg fikk sett det selv så tydelig at jeg måtte ha tillit til det så og ikke det andre så. Men jeg tror at det er vannvittig sårbart, og når du sier, «da må man ha sterk rygg», jeg tror at hvis man bare er litt for mye på fest, drikker litt for mye, jobber litt for mye… Jeg tror det er nok til at man ikke kommer helt på plass med å mene at jeg har gjort mitt aller beste – og kan snu det til den styrken som jeg gjorde.

Og det er ikke min skyld at min sønn selger dop på skolen?

Og jeg følte ikke at det var min skyld.

Det kreves en sterk rygge å være så trygg på seg selv, da, som menneske, og ikke være fylt av den der skamfølelsen som min mor hadde.

Ja! På grunn av kulturen tror jeg at det må være usedvanlig mye på plass for å tørre, og det er der feilen er!  Og det må være lov å være stolt!  Vi trenger at mødre er stolte av gjerningen sin. Vi lusker jo så lett rundt. Bare en liten insinuering som det er så fullt av i samfunnet at det er: «Du gjør noe for mye», og nettopp det at du har gjort det riktig er «for mye», eller «Du gjør noe for lite».

Det gjør jo at vi setter i gang med ransakingen av oss selv igjen!

Og da er vi egentlig tilbake til det poenget vi har vært innom i tidligere podkoster: At mor må få støtte! – i å stå støtt der og ha en sterk rygg.

Ja! Jeg hadde ikke den styrken hele tida. Absolutt ikke! Og det er derfor jeg gjør dette her, for jeg oppleverer at vi har en kultur som hele tiden sår tvil om «mors ståsted», og det er å ta fra en i kraften hennes. Og en stemme uten kraft, den blir ikke hørt!

*** M o o o o r  ***

Det er en annen faktor som også kan kneble mor, og det er at hvis hun blir presset nok, så er det ikke plass til en stemme. Og den kjente jeg veldig på i de årene hvor det sto på som verst: Tidsklemma hadde røket, det var ikke plass til noe jobb, hvert fall minimalt. Og likevel måtte jeg ta meg sammen maksimalt fra syv om morgenen til elleve om kvelden hver dag. Og i ettertid er det litt humoristisk, kanskje, å fortelle hvordan det ytret seg i hverdagen, for da var det to høydepunkter med voksentid: Det ene var foreldremøter. Der traff jeg voksne som jeg kunne sludre med og ha det gøy med – og med riktig god samvittighet ha barnevakt eller sørge for å ikke være til stede der det trengtes ellers hele tiden. Eller så var det å gå på Coop Mega(!), pynte meg litt og gå med musikk på ørene. Det var voksentiden min hvor jeg kunne nyte litt, liksom. Det var faktisk der! Og i disse årene følte jeg et veldig behov for å si fra til samfunnet om noe, skrive en kronikk, debattere dette, synligere det, for jeg skjønte at nå ser jeg noe veldig mange ikke vet, men det var jo ikke plass til over hodet, selvfølgelig. Jeg måtte jo vente til det var over. Jeg har gjort det nå til de grader når jeg er ferdig.

Men samtidig som jeg ikke hadde plass til det, så jeg at det var andre aleneforeldre som hadde overskudd til å debattere. Og det var faktisk veldig mye debatter– rundt marginaliserte fedre; det var single foreldre og aleneforeldre i ulike prosentdel av tiden som de har ansvar, selvfølgelig. De fikk synliggjort sin situasjon og ble på en måte virkelig tatt på alvor. Mens vi som sto i dette helvete, vi drukna nærmest mens vi bare så på. Så det var jo paradoksalt å se at aleneforeldre virkelig kom til orde og ble tatt på alvor, mens min egen stemme var helt forstummet.

Den kjente sosiologen Arlie Hochschild ved Berkeley-universitetet i California kaller dette «strukturell taushet rundt mors stemme», fordi mor er overarbeidet og det ikke er plass til å finne sin egen stemme – og heller ikke til å ytre den.

Dette sier hun generelt om normalt pressede mødre i arbeid. Og vi har forhåpentligvis flyttet oss litt de siste tiårene, og har det noe annerledes enn i USA. Men at dette er en gjenkjennelig størrelse rundt om i verden, det er jo helt klart!

***  M o o o o o r ***

Det er jo mange perspektiver der ute vi kanskje aldri hører – ikke så mange som er så sårbare og kanskje skambelagte eller vanskelige som mors, men du var innom svigermor?

Ja, jeg var innom svigermor, for det er jo en avart av mor. Hvor mange filmer har vi ikke sett hvor svigermor er en drage eller et håpløst vesen? Det hadde vært så interessant å se en film fra svigemors perspektiv! Det er mors stemme, fordi hun er litt sånn bare dyttet ut i periferien og må navigere ut ifra alle disse sagte og usagte projeksjonene – og all den.. forlengelsen av det vi snakket om i tidligere episoder – og har jo ingen stemme!

Nei, absolutt ikke. Tvert imot, hun har en fordom.

Hun må bare motbevise noe hele tiden. For en kavete posisjon. Det er motstrøms, det er bare å svømme på full guffe for å stå på stedet hvil.

Det var svigermor.

Og stemor! Hva slags rolle er det? Det var en fantastisk situasjon hvor en mor jeg snakket med hadde giftet seg, og så plutselig skjønte datteren på – jeg tror hun var 11 år – at moren var stemor for barna til mannen, da.

«Æsj, mamma, er du stemor?» Forferdelig! Det var liksom monstruøst.

Askepott og allerede eventyrene som handler om den onde stemoren.

Det sier noe om hvor dypt det sitter i oss. Det er liksom helt inngrodd og man må lag for lag fjerne den fra man er elleve.

Vi har forlatt ordet, da. Det kalles bonusmor og bonusfar i dag, gjerne, nettopp for å unngå det «stebarn, stesøster, stebror, stemor, stefar..

Det er noe ganske stenhårdt over det. Men det er roller som er knyttet til mor, og som tydeliggjør noe av at vi mangler stemmene deres.

Det er mange bøker å skrive der, du har?

Ja, de blir definert fra andre, alltid definert av andre: mor, svigermor, stemor,… bestemor, kanskje. Så dette må jeg snakke om nå før jeg blir svigermor. Og stemor tror jeg blir bonusmor. Jeg tror det er såpass skummelt for en svigermor å lage en podkast fra svigemors ståsted. Jeg tror det er så risikofylt for å bli ekskludert at det faktisk ikke er mulig, så jeg må si det før jeg er i den posisjonen.

Vi må innrømme at det vi snakker om her er at det er vanskelige historier å fortelle når det er problemer, det er snakk om. Hvis det bare er fryd og gammen, så er det jo ikke noe problem å være hverken stemor, svigermor eller mor.

Neida.

*** M o o o o r ***

Før jeg slipper til bokkyndige Martha Norheim og litteraturens stemme, så vil jeg hente inn litt mer av den stemmen vi som kultur er vant til å hente inn, og som vi har tillit til: forskningen! Det får jeg av og til tilbakemeldinger om her på podkasten – at det er fint når jeg trekker inn studier og refererer til forskning. Selv setter jeg veldig pris på forskning og at noen bruker fire år på å undersøke et lite tema nærme, slik at vi kan forholde oss litt mer saklig til ting. Jeg vil likevel sette noen ord på den stemmen jeg forsøker å bidra med, for mors subjektive stemme er noe annet.

For at forskningen skal ta tak i en tematikk, må noen sette fingeren på problemet. Og før Smeby tok doktorgraden om det tredje skiftet, var det noen som hadde kjent på usynlige og bagatelliserte oppgaver i morsgjerningen, åpenbart. Det må skje først! Den stemmen er det jeg vil gjøre større med prosjektet «Mor 3.0». Noen må sette ord på problemene, og så kan forskningen og undersøkelsene og refleksjonene komme i kjølvannet av det.

Og så, paradoksalt nok, for å underbygge at mors subjektive stemme er mangelvare, skal jeg trekke inn forskning.

I essayet «The Problem Revisited» argumenterer sosialantropologen Edwin Ardener for at metodologiske rammer, skreddersydd av mannlige forskere, gjør at mødres erfaringer ignoreres. I beste fall ignoreres. Dette er forskning fra 70-tallet, men siden det er noe gjenkjennelig, tar jeg det med.

Så er Dorothy Smith, en kanadisk etnograf, feministforsker, sosiolog og forfatter – hun understreker hvordan epistomologiske strukturer i samfunnet favoriserer visse stemmer.  Epistemologi betyr læren om hvordan vi lager kunnskap. Så derfor: at kulturen favoriserer noen stemmer, ofte mannlige eller institusjonelle, og marginaliserer mødrenes erfaringer i kunnskapsproduksjon. Dette er studier fra slutten av 80-tallet.

Jeg mener å se en utvikling nettopp her gjennom de siste tiårene, at vi oftere ser en mer rå, personlig og nær måte å uttrykke seg på – og ikke sånn tørr, akademisk som tidligere.

Men hva finnes av nyere forskning? Jeg finner noen mindre studier som på ulike felt underbygger at institusjoner – akademiske, pedagogiske og helserelaterte – fremdeles ekskluderer mors erfaringer i samtalen rundt hva som regnes som viktig kunnskap.

• Dana Frantz Bentley er forsker og barnehagelærer, og hun skriver i 2020 i artikkelen «Silenced Motherhood» at det moderlige ofte blir fremstilt som uprofesjonelt, og dermed holdes utenfor. Men at nettopp disse moderlige sidene er sentrale for en god pedagogikk i småbarnsalderen.

Jeg gjenkjenner at vi har en kultur der det regnes som uprofesjonelt å ta inn den moderlige stemmen. Ingen vil være uprofesjonell – det er jo skamfullt. Så derfor uteblir mors erfaring og stemme fra profesjonelle arenaer ofte.

Og i hennes eksempel så har vi jo profesjonelle normer som stilner mors stemme utenfor, og samtidig gjør kvaliteten på pedagogikken dårligere!

Teorier fra Smith, Chodorow og etnografiske studier viser hvordan mors erfaringer blir ekskludert både i institusjoner og i samtalen rundt hva som regnes som viktig kunnskap.

Og hvis jeg skal forsøke å gjenkjenne noe av dette i hverdagen, så trenger jeg ikke gå lenger tilbake enn til lunsjen i dag, faktisk. Da satt vi en gruppe kolleger, lærere i videregående, og diskuterte hva slags oppfølging vi har for elevene. Og selv om dette ikke er et omsorgsyrke, så kan elever i videregående trenge mangt fra et stort register av oppfølging. Og da var det en mannlig kollega som mente at den kvinnelige formen for oppfølging ofte var pjatt.

Det var så godt å merke at jeg ikke tok det som en slags korreksjon eller en sannhet, men virkelig kan hvile i hva jeg har sett og erfart av et finstemt og nyansert arbeid som virkelig har veldig store kvaliteter for å få elevene til å ha det godt.

Så denne formen for små fordømmelser, nedlatende ord som «pjatting», og selvfølgelig også «sannheter» som også har også bidratt til å kneble mor.

*** M o o o o o r ***

Her er jeg så heldig å ha besøk av Marta Nordheim, som har lest veldig mye mer

enn jeg har gjort. Og som jeg vil spørre om mor i litteraturen. Velkommen,

Marta.

Takk skal du ha.

Jeg har jo alle først lyst til å bare høre litt sånn generelt. Hvis jeg sier at

temaet er mor i litteraturen, hvilket bilde tegnes da?

Ja, altså, mor blir ofte sett gjennom andres blikk. Typisk et barn eller en voksen som ser tilbake igjen på sin egen barndom, og det kan si meg en gang i at mor ikke kjem så veldig godt ut av det. Det er barne som er helten som er den tapre som kjemper seg gjennom barndommen, så seg mot alle odds.

En trøyst kan kanskje være at bestemødre på den andre siden, de er veldig bra

typer, da. Så hvis mødrene bare holder ut lenge nok, og blir bestemødre, så er det mer positive ting å komme med der.

Det er jo veldig interessant, for det er jo de samme menneskene.

Det er de samme menneskene. Det er ulike livsfaser, og mødrene er jo tettare på. Barna må bryner seg på mor, så det er vel kanskje enklere å være bestemor enn å være mor, jeg vet ikke.

Ja, det er jo forskjellige roller. Noen roller er vi mindre glad i – som parkeringsvakter.

Det er liksom…vi kunne nevne i fleng.

Ja, ja, nemlig. Og da er bestemor, mild og snill og kakebakende, eller?

Ja, mild og snill og kakebakende, har tid til å høre etter hva barnet seier, og kanskje også høyre av noen undertoner av et eller andet som er litt

vanskelig, men som foreldre ikkje plukker opp, eller kanskje til og med forældrene er selve problemet, og då kan kloke bestemødre… Bestemødre er vanligvis kloke.»

Ja, ja.

Så vi får vente å se hva med kanskje…

Ja, den er fin. Er det noen generelle trekk på disse mødrene som ikke kommer så godt ut av det?

Ja, de kjem i veldig mange ulike varianter, men hvis vi ser bakover i tid, – ofte godt å ta litt rennafart i historien, fordi at historisk – da tenker jeg på 1800-tallet – da var jo foreldrene, både far og mor, på en måte noen som satte veldig tydelige grenser for hva barna kunne få lov til, så barna måtte sprenge seg gjennom disse lovene og reglene som fore ldrene laga for å kunne komme i gang med sitt egelig, for å bli voksne, så og si.

Mor og far hadde gjerne litt ulike roller, men mor var jo veldig opptatt av at de

skulle være ordentlige, og de tok vare på særlig døtrenes dydighet,

altså en måtte ikke få et rykte om å være laus på det og så videre.

Så det var mange ting å passe på og mange regler som ble tatt vare på av

foreldrene som sto der. Nå er det nesten sånn at det er barna som prøver å holde

fast i foreldrene, fordi det er foreldrene som vil springe av gårde.

Foreldrene vil utdanne seg, de vil etterutdanne seg, de vil ha elskere,

de vil ha elskerinner. De vil ha hverandre, kanskje, så de glemmer litt at de

har barn… De føler at de ikke har nok plass innafor morsrollen, i vårt tilfelle, til å på en måte realisere seg selv, og det er jo en litt tidstypisk ting, ikke sant, i vår tid så er det litt sånn at du kan bli hva som helst og alt du vil, og hele livet, og livslang læring, og nye utfordringer, og så videre sånn. Og veldig mange – også svært unge mennesker – kan føle seg litt lammet over alle mulighetene som på en måte finnes, – – men som ikke finnes der som lavthengende frukter, som du bare plukker, men som du må gjøre en innsats for å få til, da. Så mødrene springer av gårde, og barna springer etter og prøver å få tak i det flagrende skjerfet som henger og flagrer etter mor. Det er én variant. Og..jeg lagde en gang en liten episode for radio, som heter «Mødre som låser seg inne på soverommet og blir der». Det er jo den triste varianten som ikke klarer livet – , og som må trekke seg tilbake, av og til med noe piller, av og til med noe alkohol, av og til bare trekker ned rullgardina – og melder seg ut av det hele. Så det er også en veldig synlig foreldrerolle, da. Men de fleste som skriver bøker, skriver jo gjerne om sin egen barndom. De fleste, eller erfaringer fra sin egen barndom, ikke om sin egen barndom, men fra den tida. Sånn at barndommen i dag er det nok veldig få forfattere som egentlig prøver å gripe. Det er en type bøker som…Disse skildringene av mor og barn ligger ofte noen tiår bakover i tid – i forhold til når ting blir skrevet. Så sånne moderne ting som,for eksempel, curlingforeldre og helikopterforeldre, ser du ikke så mye av, egentlig. men det kommer jo sikkert om 10 -15 år eller noe.

Og mors stemme,da?

Mors stemme kommer jo til syne i replikker, for eksempel. Og da har du jo noen veldig ålreite mødre, men ofte mer sånn i biroller. Og da tenker jeg for eksempel på mora til Jarle Klepp i Kompani Orheim. Da er faren alkoholikar,

dette er en av Tore Renbergs tidlige bøker. Faren er alkoholikar, og mor får oppgaven å holde ting…fastholde familien sammen, vise omsorg for  barna og så

videre, så du finner en del sånne mødre. Men når mødre som fører ordet «sjøl» er

hovedperson, der er det óg litt triste meldinger å komme med. Da har du for eksempel Trude Marstein’s roman «Plutslig høre noen åpne en dør».

Og der er det en ganske ung kvinne som har en datter på fire år. Hun skal skrive hovedoppgaven, hun her, da, og hun forklarer hele tiden til dette barnet

at hun må skrive hovedoppgaven så hun må være stille, og så kommer barnet «ja, men mamma..», og så får hun hele tiden liksom forklart: «Ja, men du må jo…» og så videre sånn, så den mora oppfører seg som om barnet kan snakkes til som om hun var en voksen. Men hun er jo bare fire år, og mora er ganske uberegnelig. .

Og det er jo òg denne «mødre som tar det ut på barna», at de selv ikke får

realisert seg. Og det er jo også en uhelig underkategori.

Men jeg tenkte: Finnes det ingen da, som er talenede og fortellende og ganske ålreite i typer? Og da kom jeg altså på Ingrid Winter, som er en person hos Janne Drangsholt. Og denne Ingrid Vinter har jo egentlig ingenting helt på stell, og familien er litt kaotisk og sånn. Men hun gjør så godt og kan, og det er bra nok, og hun holder det gående, og ting sviver og går, og det er skitt under sofaen, og ferien ble ikke sånn som den  skulle bli, og… Nå snakker jeg litt utifra et litt svakt minne, kjenner jeg, om hvordan den boka var, men det er i hvert fall det inntrykket jeg har, da, av Ingrid Winter, som har nok ein slags feel good -profil …

Bra nok?

Bra nok! Og det får være bra nok.

Ja, for det er jo noe med at det er jo et menneske.

(Red: Her byttet jeg transkripsjonsprogram, og Marta får sin nynorsk på trykk 🙂

Men også – det er ei ganske morosam bok som heiter «Jeg må ha nye klær nå». Nokså kravstor tenåring som står bak den replikken. Skriven av ei som heiter von der Fehr. Og der seier dattera at det er: Du kan eigentleg flytte ut, mamma, så det blir litt betre plass her! Når dei er ute og handlar, ho er veldig opptatt av … Det er ikkje rart ho får dårlege eksamenskarakterar i engelsk, når ho har så dårlige klede. Så det er mykje som står på det med klede. Så når de er i butikken og mor skal betale ei bukse for henne, og mens dei står i kassen, så legg ho ei bukse til oppå. Og då har jo mødre valet mellom å gjere ei scene eller å kjøpe to bukser. Og mor kjøper då to bukser. Så det er den detroniserte mora. Som er litt under hælen, eigentleg, på barnet sitt.

Ei anna mor som er litt sånn trist, er i Den siste komle. Ein roman av Arild Rossebø. Og der er det ei som lever eit veldig bra 50 -talsliv, på 70 -talet, da. Men ho liksom stullar og stellar og ordnar og lagar mat og alt er på bordet når mannen kjem frå jobb. Men så finn mannen ei anna dame, og då blir ho aleine med desse barna. Og da går det veldig galt. Og ho blir nokså uberekneleg. Ein dag seier ho veldig harde ting til lillebror, og så seier storebror: Ja, men mamma, han er jo berre ti år. Og så seier mora: Ja, men eg er jo berre 34. Ho er ikkje liksom ferdig til å bli den tobarnsmora utan mann. Så det er nokre avmektige og ganske fortvilte mødre som nok lar det gå ut over barna, da.

Har vi noen som er veldig ærlige…litt sånn, hva heter hun: Constance Debré. Hun er fransk og gjør slutt med barnet sitt. Hun sier at morskjærlighet er som andre former for kjærlighet: Den kan ta slutt, sier hun. Og det er jo bare interessant at noen TØR å si noe sånt!

Det er jo eit tabu!

Vi kommer fort inn i veldige tabuar, tenker jeg.

Linn Ullmann har ei bok der ho har ei mor som heiter Annie. Eg trur det er i debutboka, som vel heiter Før du sovner. Og denne Annie seier: Ok, du er barnet mitt og eg elskar deg, men eg liker deg ikkje. Det er ikkje noko brot der. Så det å bryte med sitt eige barn, det er nok … Eller å seie at du ikkje liker barnet ditt … Det er nok ganske … ganske kraftige meldingar å gi.

Og det er veldig interessant å se på om vi har så mye tabu rundt rollen at morsstemmen faktisk forstummes av det. At det er for skummelt å gå inn der og si en del ting?

Det er jo ikkje utan grunn, trur eg, at i eventyr så er det jo aldri mødrene, men det er stemødrene som er onde. Og det kan jo kome av at mange hadde stemødre fordi at mødrer døydde i barsel, og så fekk mor seg ei ny … Nei, far fekk seg ei ny kone som kanskje ikkje elska dei barna som mannen brakte inn i ekteskapet like høgt som dei barna ho eventuelt sjølv brakte inn i ekteskapet. Det kan vere éin grunn. Men ein annan grunn som eg trur klinger litt med, er at det er for røft å ta eit kraftig oppgjer med mor. Men når det er stemor, så kan du liksom gjere det.

Ja. Og jeg har tenkt noe annet: Hva med faren til Askepott? Eller faren til Snehvit? Hva slags ansvar hadde han for hva slags kone han skaffet seg som skulle bli den som tok vare på barna sine?

Det er ikkje sikkert at det var primærfokuset!

Det var nok ikkje det.

Det er interessante omveiar, det der. Og så blir det naturlig å tenke: farsoppgjøret. Alle disse bøkene om mor. Er det en parallell med bøker om far?

Ja, i mindre grad. I mindre grad. Altså, fedre … Det er jo veldig mange einslege mødrer i litteraturen. Og fedrane er jo litt sånn ut og inn, og det er akkurat som du ikkje forventar så mykje av dei!

Det høres ut som det er mye som handler om det store ansvaret, at disse mødrene som du nevnte i stad, ikke har vært klare for Det store ansvaret, eller ikke har tatt inn over seg hva det er. Mens hvis far er litt mer satellitt, så kan man jo også spørre seg: Hvor mye støtte er det rundt mor?

Nei, her går det godt an å vere ein moralsk lesar og seie at det finst ganske mange fedre i skjønnlitteraturen som ikkje gjer jobben sin veldig bra. For dei griper ikkje inn når de må gripe inn, og dei er fjerne og føler at dei er litt reservemannskap. Og så kan ein jo spørre: Har dei blitt detronisert til reservemannskap av mor? Eller er det ei ganske bekvem rolle å innta?

Men når vi snakkar om dette her, altså det er mykje forferdelegheiter. Og det som ein kanskje må seie på eit tidspunkt, er jo at dette er jo ikkje sosiologi. Dette er ikkje liksom representative personar som skal representere alle mødrer eller alle fedre eller alle barn. For i skjønnlitteraturen så er det jo kanskje veldig krevjande å skrive om ein heilt alminneleg familie, der alt er veldig greitt. Det er litt sånn bakkebygrende, på ein måte, det er koseleg. Men for ein voksen, i ein voksenroman, så må det liksom røska litt meir.

Og så er det kanskje veldig mye større indre driv på jobbe med en tematikk som har vært trøblete, da.

Ja

Men det som jeg vil se om jeg kan kverne littegranne mer på, er dette med morsstemmen. At selve mors stemme er: Har mor ingen stemme? som jeg spør. Er det et så sårbart og skummelt sted å stå, at det er veldig sjelden at den rett og slett kommer fra mor direkte?

Ja, det er eit veldig godt spørsmål! Og da har eg ikkje noko svar på. Eg blei eigentleg ganske overraska, når eg skulle tenke gjennom litt på forhånd denne podkasten. Så blei eg veldig overraska over kor få mødre som tar ordet!

Og det kan handle om det som du antyda, at viss mor har nokre problem med barna sine, så er det såpass tabu å komme med at det er vanskeleg å gjere det.

Men du har jo også sånne som Trude Marstein, som har den «Plutseleg høyre noen åpne en dør» . Det er ei mor som òg diskuterer med seg sjølv og prøver å legitimere og bortforklare det som ho gjer med barnet sitt. Ho ser jo at barnet blir redd henne, og har nokre reaksjonar på det. Og så prøver ho å forklare kvifor ho gjør det ho gjør. Og da er jo lesaren på ein måte den som må vere den moralske instansen som må avsløre hennar løgner. Og måtar å pynte på ting.

Hanne Ørstavik har jo òg ei mor som kommer til orde i Kjærlighet. Den er vel frå 90 -talet. Der er det ein gut på sju -åtte år og ei mor. Og så har dei kvart sitt kapittel. Det er nesten som Piken med svovelstikkene -historie. For at mor … Ein dag orkar ikkje mor meg, ho er einsleg mor, da. Ho orkar ikkje mor meir og tenker: No må eg ut og slå ut håret. Ho lever livet, det er sirkus eller eit eller anna i byen. Ho sleng seg inn og eglar seg inn på ein mann og held på, og tenker at Jon klarer seg nok. Og det er vinter i Nord -Noreg, og Jon kunne nok ha klart seg, men han har gløymt nøkkelen, så han kommer seg ikkje inn i huset. Og då blir det jo temmeleg katastrofalt for Jon, da. Så der får du eit verkeleg skjerande morsportrett. For at ho på ein måte melder seg ut litt spontant. Men eg hugsar at mor kjem til syne og til orde i «Kjærlighet». Altså, ho får sine kapittel. Og der hjelper det eigentleg ikkje at mor fører ordet. Ho er ikkje rolla voksen. Og det handlar jo ikkje om at ho ikkje har ein perfekt heim og sånne greier. Men det er for mye for henne. Ho er ikkje klar for å … bruke så mykje tid og omsorg overfor barnet sitt. Fordi at ho saknar sitt eige liv som barnleg, så mykje at ho tek ein risiko, da.

Ja. Hun savner sitt eget liv så mye…hun står i dilemmaet mellom å velge seg selv og barnet, rett og slett.

Ho gjer da. Og då er det jo alltid … No kan du vurdere kor mye ein skal passe på eit barn, men her er det heilt klart … at mor gjer noe som mor ikkje må gjere.

Hun prioriterer seg selv på bekostning av barnet.

Ja

Og samtidig så florerer bøkene av fedre som gjør det same?

Ja, det er større aksept for fedre, det er det heilt klart, altså, så det kan eg òg problematisere. Men det er noe der at … Ein må på ein måte rigge eit liv som gjer at ein klarer å leve det. Og noen gonger så går det ikkje. Altså, noen mødrer klarer det ikkje. Og då blir av og til barna med på mors parti for å skjule ting for barnevernet og skulen og naboar og sånn. Så noen mødrer klarer det ikkje, men for andre mødrer så handlar det kanskje om å lage nokre avtalar med far, lage nokre avtalar med ein nabo, ei søster, ei mor – som er bestemor. Altså, om det finst noen rundt omkring som kan vere med og gi mor luft i luka – som mor treng på lik linje med absolutt alle andre levande vesen … Men det at det finst så mange i litteraturen som hamnar opp i sånne ganske akutte situasjonar, det handlar jo også om litteratur. Og kor langt er du villig til å gå når du er desperat? Altså, det … Sånne eksperiment bør du jo ikkje gjere med barnet ditt, men sånne eksperiment kan du gjere i litteraturen. For litteraturen er jo ein plass for tabu, og for det som er heilt forbudt å gjere, det utenkelege. Der kjem litteraturen inn og kan utforske det på ein heilt annan måte enn vi kan gjere i real life.

Absolutt, og likevel ser det ut som det er eit litt manko på akkurat mors stemme!

Ja! Ja, det er det. Mor blir sett gjennom andre, og då særleg barn. Dei gir seg jo gjennom, dei kallar det mor, at det er barnet som får tolkerollen. Så det er i all hovudsak voksne forfattarar som skriv om barn som opplever mor, da. Så kva ville skje, kan vi jo tenke oss, viss … At forfattarane begynte å snakke, skrive om mor … Altså der mor har kontroll over forteljinga. Det hadde vore spennande!

Ja, det hadde vært spennende!

Ein har jo snakka i nokre år om at det er veldig mykje oppvekstromanar. Og det er ikkje så rart, for i eit trygt land som Norge er oppveksten det mest dramatiske vi har. Men ein kunne jo komme med den utfordringa – at hva om ein skriv om ei mor … Korleis ser det ut frå mor sin plass i livet? Og der har vi jo Janne Dransholt, som har skapt denne her … Ingrid Winther. Eg trur boka heiter «Ingrid Winthers makelause mismot», eller et eller annet sånt. Men det er ein veldig morosam roman å lese. Men å ta opp tabuet, som du nemnde, denne franske forfattaren … Som seier at: No elskar eg ikkje barnet mitt lenger. Det er jo heftige saker, altså …

Men jeg tenker jo også på Knausgård. Kunne det samme ha skjedd: at ein kvinneleg mor, moderlig forfattar, gjør det samme? Er det vanskeligere for en mor å snakke om barna sine – med navn, med den åpne  virkelighetslitteraturen som vi har hatt så mye av?

Det som er interessant med Knausgård, er at han skriv veldig tett på følelsane sine. Og at han gråt, og at han går i kjellaren … Og at han har sånn hjernespinn på … Han gneg og gneg på at han hadde dumma seg ut. Det er jo heilt frykteleg. Han blir nesten heilt invadisert av skam. Noen har sagt at «Han skriv skamlaust om skam», og det er jo ganske treffande. Eg trur nok at viss nokre kvinner hadde gitt seg ut på ein sånn orgie av følelsa som Knausgård har levert i Min kamp … Så trur eg nok ein ville sagt at dette var litt kvinnfolkgreier. Eg trur nok at det er mindre toleranse for den grad av sirkling omkring eige kjensleliv, følelsesliv, som det Knausgård gjer i sine bøker. Så eg trur nok … Dette blir jo spekulasjonar. Men eg trur nok at det er forskjell på korleis mødrer blir skildra i bøkene, og fedrar. Som ein hovudregel så får mødrene meir lasta på seg enn fedrane. Og det er større toleranse for at fedrane melder seg litt ut når det blir for vanskeleg. Eller når dei ikkje orkar dama lenger, eller kva som helst. Så det er nok ein forskjell der. Og det er nok kanskje ulik tålegrense for kor mykje emosjonar som skal veltast ut: At mannlege forfattarar har meir å gå på der enn kvinnelege. Det siste er jo litt spekulasjon, men eg trur kanskje det, altså.

Det eg tenker på, er at ein nok ikkje kan lære særleg mykje av mødrene i samtidslitteraturen. Det kan jo vere ein trøyst, rett og slett – å lese om folk som verkeleg ikkje får det til, og som kanskje er endå dårlegare til å få det til enn oss sjølve. Altså at … Ein blir kanskje ikkje så veldig lykkeleg av å lese om perfekte menneske som føler seg litt dårleg. Men når ein les om folk som verkeleg slit, så kan det vere med på å bygge ein opp, utan at ein dermed bygger noen andre ned.

Ja. Det jeg har sett en del av rundt meg, er mødre som virkelig står helt utrolig, men likevel får den motbøren. Og den stemmen, den kunne vore interessant å høre.

Gi ordet til mora i «Jeg må ha nye klær nå!» Altså ein sånn type som må tåle … altså tenåringar er jo ikkje alltid veldig rettferdige og sjenerøse og vennlege og koselege med mødrene sine.

Nei da.

Så det å høyre mors reaksjonar på det kunne nok vore ein bra vinkel.

Ja, og Pørni, den serien til Henriette Stensrup, den tar jo den … Det er jo en fantastisk morsgjerning som blir gjort der. Og hun står jo i stormer og utmelding frå de andre, og … Det er ikke alltid hedret, selv om det er en fantastisk morsgjerning som blir gjort.

Og det er jo noko med at gode mødre, gode foreldre, må av og til seie Nei. Den likegyldige forelderen som sier «Gjer kva du vil og kom heim når som helst på døgnet» –  Den likegyldige forelderen har det kanskje enkelt, men gjer ikkje jobben sin. Så da er det med å sette grenser, det vil jo alltid føre til nokre reaksjonar som ikkje er hyggelege. Så det er jo òg noe med at foreldrerollen skal jo ikkje vere friksjonsfri.

Nei, og det vil vi gjerne høre mor også fortelle om, for hennes historie trengs der ute. Og med det vil jeg gjenta en fin ting jeg synes du sa: «Hva ville skje hvis forfattere skriver om mor der det er mor som har kontroll over fortellinga? Dét hadde vært spennende!»

Hjertelig takk for at du ble med i podkasten, Marta Norheim!

Takk

*** Mor, Mother, Mutter, Madre, Mãe, Mama, MAMAAA ***