***Mor, Mother, Mutter, Madre, Mãe, Mama, MAMAAA***
Velkommen til åttende episode av podkasten Mor 3.0!
Dette er en podkast som igjen handler om mor, og morsrollen og samfunnet,
hvordan samfunnet forholder seg til mor.
Du har jo, Anne Catrine, tidligere sagt og skrevet at det eksisterer en dyp mistillit til mor.
Og det hadde jo vært interessant å høre litt mer om. Dyp mistillit til mor, hva mener du med det?
Jeg mener flere ting. Det ene er … Studier viser at hvis man har drevet med noe i 10 000 timer eller mer, så er man skikkelig god på det.
Og når man ser på hvor lenge og hvor mye og hvor ofte mødre er sammen med barna sine når de er syke, i barselsperioden, netter, helger og ferier, så kommer man jo fort opp i det antallet timer. Samtidig så er det som om vi har en mistillit til at hun faktisk kjenner barnet sitt særlig godt. Og jeg kan faktisk best illustrere det ved en motsatt opplevelse, som jeg hadde min datter var syk, og jeg kan faktisk ikke huske hva hun feilte, men vi gikk til legen, og jeg hadde en forståelse av hva som hadde skjedd og hva hun feilte, og så svarte legen: «Ja, erfaring viser at mor i de fleste tilfeller har rett. Man skal lytte til mor.» Og jeg bare kjente at hele den vanlige armeringen jeg måtte ha på, forsvant.
For det var en uvanlig reaksjon?
Veldig uvanlig! At ikke man må forby akademia, maktstrukturer: «har du lest legebøker nå? latter» osv.
Altså det kommer jo kanskje da … For når du snakker nå, så kjenner jeg at ja, men det finnes jo en del mødre der ute som det er grunn til å ha mistillit til. Hvis du i 10 000 timer har vært en dårlig mor, så har du blitt rimelig vant til det?
Ja. Der kom den! Nå har vi spilt inn i to minutter. Og der kom den. Takk skal du ha!
Hva da?
Den vanlige innvendingen vi har i hele kulturen vår, som er det kritiske blikket. Jeg fortrenger ikke mødres svakheter og konsekvensene av feil fra mødre. Noen er så selvopptatt at det ikke er plass til barna. Noen påfører enormt med skam og skyldfølelse. Noen er så overbeskyttende at barna blir helt kvalt av det. Det fins mange eksempler på dette her. Saken er at dette er det skrevet tusenvis av bøker om, filmer, rapporter, utdannelser … Det er så omfattende! Og hvor er stemmen til den positive siden?
Som antagelig er statistisk flest!
Ikke sant? Så det er jo det jeg jobber med her. Den stemmen som er å styrke mor og ha tillit til mor og se ressursene hennes, og den kunnskapen hun i veldig mange tilfeller har til barnet sitt, den må vi styrke.
Ja … Nei, altså så klart kjenner jeg nå. Så klart! Men fordi at … Vi kan jo lure da på denne mistilliten som jo er der. Forresten, det kunne jo vært artig å høre: Har du flere eksempler? Bare sånn at å gjøre det helt klinkende klart for de som lytter.
Altså…det er fristende å ta eksempler innenfra systemet, men da er det fort gjort å tenke at det er systemet vi skal gjøre noe med. Men vi har med kulturen vår inn i jobbene våre. Så her er et eksempel fra en mor som hadde en sønn som virkelig plutselig oppførte seg helt unormalt og hylte hver gang han satte seg opp, og hadde kjempesmerter i hodet. Og de dro selvfølgelig til legen, og de fant ikke ut hva det var. Og da, når de kommer til kort, da er det veldig raskt å begynne å se på om … Er han gal? Er mor gal? Er det Munchhausen by deproxy…hva heter det – sykdommen eller syndromet som …
Den sykdommen hvor mor nærmest påfører sønnen sykdom for å være den snille, flinke sykepleieren?
Ja. Eller for å få oppmerksomhet. I hvert fall veldig stor personlighetsforstyrrelse, da.
Ble det mistanke om at det kunne være det?
Det som er interessant her, er at det var mange hint. De sa jo ikke det rett ut. Det var mange hint, og det vet vi jo ikke, men jeg syns det er helt forferdelig at en mor som står med et hylende barn i det hele tatt skal lure på om de tenker det! Og det tror jeg det er veldig mange som kjenner igjen – at vi er så redde for å gå inn i: «Å nei, nå er jeg den moren som de tror er for mye av et eller annet.»
For hun skjønte at det var noe alvorlig gærent?
Ja, hun skjønte at det var noe alvorlig og gærent. Og de var sånn: «Ja, men det er kanskje traume.»
Og hun var sånn … «Nei, det er …» Hun hadde den derre virkelig ikke 10 000 timer, men 40 000 timers kjennskapen inn i denne sønnen sin, og sa at det er noe alvorlig galt her nå. Så hun begynte jo å google og sette seg inn i alt dette her, og fant til slutt ut hva det var, og at det fantes en veldig dyktig spesialist i USA. Det endte med at hun fikk privat jetfly betalt av Nav over for å få den operasjonen gjort, så de må jo ha trodd på henne til slutt. Men dette er jo en usedvanlig ressurssterk person. Og sånn skal det ikke være, sant?
Jeg må bare spørre til slutt, for jeg blir litt nysgjerrig: Var det egentlig med denne gutten?
Det var hull i beinstrukturen i det indre øret.
Jøss. Ok, ok.
Så han er helt fin og frisk og har det helt fint igjen.
En fysisk defekt.
Helt fysisk. Men det viktige her, er jo hvordan mor tas imot. Fordi vi er kanskje så redd for å ta feil hvis hun er f.eks. en sprø mor som gjør gale ting. Men det er jo enda verre å gjøre feil når hun gjør gode ting og ikke får den støtten hun skal ha i en så sårbar situasjon. Jeg tror ikke vi husker på hvilken rolle de som familie helt står i ofte, for vi er så opptatt av det faglig riktige, og vi har en sånn «man skal være kritisk»-stemme som er så sterkt, da. Men det er jo virkelig å dra teppet under en mor. Hun hadde heldigvis en ektemann som hun sendte når det var for tøft for henne. Fordi det er veldig vanlig at man føler at «her må det en mann til, for da blir de hørt mer». Og det er skrekkelig. Jeg har selv vært alenemor og kjent på det behovet i veldig stor grad. Fordi presset blir høyere, og mistanken blir høyere.
Det også er jo ille, da. At man ikke blir hørt fordi man er mor…
Ja. Og der vil jeg komme med et eksempel til. Og det var en ung gutt som spilte fotball tre timer hver dag og spiste sunt, som var dvask og dorsk og litt tykk, egentlig.
Å?
Og moren tenkte: «Dette må ha noe med stoffskiftet å gjøre. Det er noe feil her.» Det skurrer jo litt, det?
Ja
Veldig ivrig på den fotballbanen, da. Og snakket med legen. Hun sendte sønnen alene, så han kunne få en samtale med en mannlig lege alene. Og sønnen kom hjem veldig forvirret med et bilde av at mor er bare hysterisk og overdriver og har sikkert slankehysteri. Da hadde legen latterliggjort moren.
«Nei, der er det ikke noe i veien med oss videre»?
Ja. Og satt på et sånt filter som ligger i kulturen…som på en måte gjør at han viderebringer jo denne mistilliten til mor. Fordi at når han får den beskjeden av en autoritet, så er det klart at det påvirker synet på mor, på mødre. At hvis han har fått mange sånne erfaringer, som de fleste av oss får, at den påføres neste generasjon igjen. Så vi må gjøre noe litt aktivt for å stoppe den fra ledd til ledd.
Så sønnen arvet mistilliten til sin egen mor fra legen?
Ja, han var helt klart skeptisk og veldig forvirra etter det.
Var det noe ende på den historien?
Der vet jeg ikke hva enden er, men det er vel ikke så mye mer enn sunn fornuft. Det høres for meg veldig riktig ut at en mor sjekker ut om det er noe med stoffskiftet når man er tjukk og spiser sunt og trener tre timer hver dag. Jeg synes det høres ut som «innafor».
Veldig naturlig å sjekke det ut, ja! Absolutt.
Så hva tror du denne her mistilliten til mor, som vi jo kjenner igjen, når du forteller om det nå, så kjenner jeg det på en måte igjen i meg sjøl og min egen ryggmarg, faktisk. Det er godt å bli gjort oppmerksom på. Men hva slags effekt kan den ha? Kan dette ha …?
Det er rett og slett kjempefarlig. Mor er barnets viktigste, eller av de to viktigste støttene, sant? Det å påføre mor en tilleggsbelastning når hun står i en så heftig situasjon, som f.eks. det første eksempelet her, det river jo grunnen vekk under føttene hennes! Fordi at hun får ikke lov til å stå trygt og støttet i oppgaven sin. Hun skal i tillegg få en kjempeutfordring.
Med å overbevise verden om at …
Ja. Og jeg, jeg har ikke stått i så akutte ting, men jeg sto over veldig lange tid
i tøffe tak der jeg måtte stille opp for barna mine på veldig mange forskjellige arenaer, og det opplevdes som om: «Ok, her må jeg nå frem akademisk. Ok, her er det noen som projiserer. De har ikke bevisstheten rundt projeksjoner som de kanskje skulle hatt. Hvordan kan jeg nå frem så de kan forstå det jeg egentlig sier? Det var et så stort arbeid. Hver gang jeg skulle på et møte i barnevernet eller barne- og ungdomspsykiatrisk eller skole, så var det forberedelser i dager for å evne å nå forbi dette hinderet, alle disse hindrene. Og det er jo helt vilt!
Og dette er leger og annet helsepersonell du snakker om?
Ja, det er oss alle.. Og da vil jeg si at hvis jeg kommer med bare eksempler fra venner og kjente, så kan jo folk tenke: Ja, men det er kanskje en ubevisst dust, uten noen utdannelse eller kanskje ikke representativ for samfunnet. Derfor tenker jeg at leger og behandlere innenfor disse institusjonene er gode eksempler.
Jeg er helt enig i at vi kan jobbe strukturelt med å endre på ting, og det gjør man jo. Så kommer det nye forskrifter og ny bevissthet innenfor institusjonene. Men alle tar med kulturen sin inn. Og det kan jeg komme med et par eksempler på.
F.eks. en psykolog, det må jeg først si, som vi virkelig hadde glede av. Ordentlig dyktig og ordentlig ekte kontakt. Men et eksempel på hvordan han tok med sin kultur fra gata og oppvekst inn i terapirommet, var: «Hvis det hadde vært min sønn, så hadde jeg banka opp han som solgte dop til den 14-åringen.» Eller en familieterapeut…
Og det var ikke fleip, liksom?
Nei, det var ikke fleip.
Og familieterapeut, som også var til god hjelp, begge disse var bedre enn de fleste vi har truffet, og de bød på seg selv, men vi har alle med kulturen inn, ikke sant?
Og hun sa: «Den klokeste gir seg.» Og for meg var det bare søsteren min som femåring som lærte meg det. Hvor kommer den setningen fra? «Den klokeste gir seg». Det var i forhold til hva som var… overfor barna.
Mente hun at du burde gi deg?
Hun appellerte jo til at hvis… den som gir seg er den klokeste, men jeg kjempet for hva som var riktig for barna mine, så det hørtes veldig feil ut for meg.
Men det var ikke noe alternativ for deg å gi deg!?
Nei. Men det sier noe om hvilke stemmer som ligger i samfunnet, og som vi tar med inn i yrkene våre. Og det er derfor vi må jobbe med det kulturelt. For det er da det vil … Da siver det jo inn i alle disse yrkene.
Så det er eksempler på holdninger som en mor kan møte. Men er de eksempler på mistillit?
Nei, det er eksempler på at vi tar med inn fra gata.
At vi tar med våre egne holdninger? Eller at fagfolkene tar med …
At vi må jobbe med dette kulturelt…
M-m, m-m, ja…
..og ikke strukturelt, på en måte, for vi vil alltid ta inn holdningene i jobbene våre.
Ja. Ta med vår egen bagasje. Så i helsevesenet, leger og behandlere og hjelpere, da, som skal stille opp når det er trøbbel, når det er problemer i en familie, de møter mor med mistillit.
Ja, og der representerer de veldig, veldig mange, de aller fleste kanskje. Jeg opplevde nok at det var veldig få som sto helt stødig i å ikke lure på: «Er det noe gærent med mor?» Nå er jeg litt urettferdig, for det finnes bevisste, kloke folk, og jeg hadde noen veldig dyktige psykologer og terapeuter og sånne ting. Men det er virkelig en stor masse av å lure på om det er noe gærent, og den kommer veldig fort, med en gang det er noe man ikke forstår, så kommer den veldig fort.
Jeg opplevde vel egentlig at mødre som har bikka 40-50 … det skjer noe når man har hatt tenåringer og sett en del ting, så kommer det en forankring i at sånn er verden, og sånne ting skjer og man har mye mer erfaring, så man lettere forstår situasjoner uten å hoppe til: «Det er sikkert noe gærent med mor» -automatikken. Men den er veldig utbredt før man faktisk står forankra.
Ja, ok. Vi burde jo egentlig håpe på, da, at disse fagfolkene, hjelperne, har bedre kunnskap om dette enn andre. Og det som ligger i kulturen …
Den mistilliten ligger kanskje vel så mye i kulturen som i akkurat ..kanskje ikke så sterkt hos fagfolkene.
Nei, det er selvfølgelig så kan de … Selvfølgelig kan de endre kulturer innenfor faggrupper. Og det har jeg jo sett for eksempel i perioder hvor de rundt meg kunne si «Du setter for strenge grenser» og så kunne barnevernet si: «Du setter for løse grenser.» Ikke sant? Det var noen ganger at jeg så at de hadde en kunnskap som ikke lå i kulturen.
M-m, m-m, m-m. Så man kunne vel kanskje konkludere på et vis, etter det du har fortalt, med at når det er et problem i en familie, så er det første kulturen spør seg: «Er det noe gærent med mor?» Og så begynner man å granske mor før man tar det som blir sagt fra mor, alvorlig.
I hvert fall veldig tidlig i prosessen. Det er som om det ligger som en parallell der hele tiden. Jeg snakket med en psykolog også en gang som sa at hun hadde jobbet på BUP, jeg skal ikke nevne akkurat hvilket BUP, men at hun da …
Barne- og ungdomspsykiatrisk.
Ja. Og da sa hun at de alltid i første møte hadde det fokuset på hva mor gjør galt. Hun kom fra en annen kultur, og det er kanskje derfor hun la så merke til det. Så hun syntes det var hårreisende hvordan det var en mistro til mor, da.
Hvilken kultur kom hun fra?
Sør-Amerika.
Å ja, et annet land, ja. Sier du det? Så de hadde det som nærmest en faglig instruks: «Sjekk først om mor er ved sine fulle fem!». Og så høre på hva hun sier.
Det er ikke sikkert det var noen faglig instruks, men jeg tror det ligger der. Jeg ser det som lærer også, diskusjonene vi har i møter angående elever og sånne ting, hvor raskt vi kan hinte noe rundt: «Er det ikke noe med mor der?» Det kommer veldig, veldig fort. Så jeg har sett det fra begge sider av bordet.
*** M o o o o o o r ***
Vet du hva forklaringen på autisme var i fagmiljøene helt fram til 80-tallet?
At mor var kald. Også kalt kjøleskapsmødre.
*** M o o o o o o r ***
I samtale om denne episoden fikk jeg nettopp høre en liten historie jeg fikk veldig lyst til å dele:
Hun hadde født sitt første barn, og så kom det en ny jordmor inn. Barnet veide bare 2,4 kg, og før jordmoren en gang hadde hilst på denne min venninne, ikke sagt noe som helst, så sa hun (ler) «Så lita hu var, a! Har du røykt under svangerskapet, eller?» (latter)
Det er jo helt groteskt, men det er jo et nærmest sit-com-innslag som handler om nettopp denne mistroen og hvordan vi bruker disse rapportene og videnskapelige artiklene på feil måte!
*** M o o o o o o r ***
Vi velger ofte å karakterisere mødre via deres tendens til å gjøre et eller annet når det bikker over og blir for mye. F.eksempel: En mor kan kalles for «overbeskyttende». Og da hører vi to ting. Vi hører at det dreier seg om en mor som passer på barna, at de ikke blir utsatt for noe farlig, og samtidig at det gjøres i for høy grad.
Ja, det er litt negativt, det, å være overbeskyttende. Det er jo for mye, ja.
Ja, det er for mye. Og den har jeg veldig mange ganger hørt, den betegnelsen. Men jeg har veldig sjelden hørt noen som helst snakke om at her har vi en mor som beskytter barnet sitt, eller som beskytter i passelig grad, eller noe ros rundt det?
Så det er som om vi ikke snakker om det før denne kvaliteten er overdrevet. Men vi er vel enige om at det er en av de aller viktigste oppgavene til mor, å beskytte barnet sitt?
Det vil jeg absolutt si ja. Det blir brukt mer i forbindelse med far. For far har en beskytterrolle i kulturen.
Hm, Ja.
Det er jo fars oppgave: Å tjene penger til familien og beskytte familien.
Det er sant. Der er det veldig positiv konnotasjon rundt begrepet.
Ja, og nærmest en … Jeg tror mange menn tenker på det som sin oppgave. Mens det er jo mors funksjon òg, selvfølgelig!
I høy grad. Og noe lignende kan jeg si om den strenge moren. Der er det gjerne kroppsspråket som sier det, men «Hun er streng!» – om det skal forstås positivt eller negativt. Jeg ble veldig forundra første gang en mor sa: «Jeg er streng» For jeg var sånn: Oi, hvordan har du klart å få en … Hva slags familie eller kultur kommer du fra som har klart å få en oppbacking på at det er fint? Det hadde jeg ikke sett før. Og det var interessant.
Så det var en mor som sa til deg: «Jeg er streng, jeg!»
Ja, veldig selvtilfreds, ja! (Latter)
Ja, det er sjelden vare
Men hva sier man egentlig når man snakker om at noen er strenge? Jo, det er vel egentlig at det er tydelige grenser, og at den grenselinjen kanskje er trukket opp på et litt tidligere stadium enn snittet. Og kanskje at overskridelse medfører konsekvenser. Er det ikke litt det?
Jo, kan du gjenta det?
At det er tydelige grenser. Og at overskridelsen medfører konsekvenser. Og kanskje at den også av grensen er satt på et litt tidligere tidspunkt enn andre. Må hjem halv ett istedenfor ett, liksom.
I hvert fall de to første tenker jeg egentlig kanskje er nok.
Det er nok. Ja, det er sant. Ja. Og det er jo også viktige og gode foreldreegenskaper. Men der er det også mye sånn insinuering og overdrivelse. Der tenker jeg at vi kommer inn på noe som er ubehagelig. Strenghet er jo ikke så ubehagelig. Og ubehag vil vi jo ikke ha. Og så glemmer vi å helt å forstå verdien av det, og så snakker vi om det når det er for mye. Mens jeg vil vel at vi da snakker om at: «Der er det en som setter tydelige grenser, og der er det en som klarer å ha passelig dose med konsekvenser. Vi må snakke frem alle disse ressursene når det er positivt. Vi kan ikke vente til det har bikka, og bare benevne det med negative fortegn.
Altså … Det med ordet «streng» er jo nærmest negativt ladet i seg selv i vår kultur, for man skal jo være åpen og fleksibel og grei. Men det å sette grenser, og at de grensene ikke overskrides, da får det konsekvenser. Det er positivt igjen, sant? Så det er mulig vi trenger et nytt ord, kanskje enn «streng», men det er jo det vi har, da.
Jeg kan ta et annet eksempel: «Ettergivende». Hva kan ligge av positive aspekter i det å være ettergivende? Det må vel være at man lytter til barnet og lar barnet få delta i bestemmelser. Men igjen: Graden avgjør når vi snakker om det, og da er det når mor gjør dette for mye. Da er hun «ettergivende». Så poenget mitt er jo at vi har for mange ord for når det er for mye, og for få ord for når det er passelig mye.
Ja! Og riktige ord, kanskje. For «ettergivende» har også en negativ klang.
Ordet «fasthet» er kanskje det positive som kunne erstatte strenghet, og som vi bruker veldig lite. Aurelius, skal vi se hva var han for en? Filosof … Lurer på om det var en slags kristenfilosof. Litt usikker der, men i hvert fall veldig lenge siden. Og han sa: «Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt».
Oooo!
Er ikke det et nydelig…foreldrekonsept?
…motto?
Foreldremotto! Ja.
Gjenta det en gang til!
Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, og kjærlighet i alt.
Veldig! For ordet «fasthet» gir konnotasjoner eller tanker om…»hel ved», «ryggrad.» Noe som står støtt. Noe som er til å lene seg mot og på. Og som er veldig positivt.
M-m. Som ikke svikter under deg, ikke sant? Og der går den plutselig litt i sirkel her igjen, for det er jo nettopp det vi ikke gir disse mødrene når vi røsker grunnen vekk under føttene hennes. Hun fratas fastheten. Jordingen. Støtten på alle måter. Og der er vi tilbake til: Hvorfor er dette farlig? Jo, det er farlig: Da rammes hun, og da rammes barna. Og hun må da … Hun vil, i hvert fall min erfaring, er at da vil man hente krefter hvor det ikke er krefter, og man strekker seg så langt for å komme forbi disse hindrene, at det er til skade for helse og veldig mye. Så det er kjempeviktig, dette her. Jeg tror ikke vi helt klarer å se hvor stort og viktig det er. Man må tenke: Det er et tall i statistikkene, men det er en tragedie for familiene å ikke få stille opp med støtte for barna. I mange tilfeller. Og jeg har stort sett sett svært ressurssterke streve seg til døde i dette her. Men hva gjør de som ikke har de ressursene? Som ikke kan google på engelsk og ta en telefon til USA, og kjempe seg forbi og lese jussen, og det er sånn de holder på!
M-m. Det er så viktig å bringe disse tankene frem i lyset, altså. Jeg kunne du tenke deg å … Har du noen helt konkrete eksempler på sånne mistillitssituasjoner som du har opplevd sjøl, eller?
Ja, og i stort og smått. Både innenfor … Men for å ta noe mer sånn nært, og innenfor sine egne, ikke sant, hvor skummelt det er bare i sitt eget nærmiljø også, så hadde vi en lang historie, sønnen min og jeg – om mobilbruk og seng og ikke klarer å legge seg, ikke klarer å stå opp, ikke gå på skolen og…store ting. Og så var det besøk hjemme hos oss en kveld. Og så var det en avtale som var sånn: «Ja, til klokka da … Og da går du i seng, og da er det ikke noen mobil …» Veldig tydelig avtale på det, og så setter han seg ned med et helt nonsjalant..,blåser i alt, på mobilen etter det. Og jeg sier det, og han «skal bare litt til», og så napper jeg den ut av hendene hans. Og da får jeg kommentar av disse på besøk: «Ja, du er ikke helt god, du heller, da!» Ikke sant? Så man får, uten at de vet noen ting om settingen og avtalen, og hvor grundig vi har jobbet gjennom det…Det var ikke noen nysgjerrighet inn i at «jeg har tillit nok til deg til å tro at her ligger det en del ting bak.» Ikke sant? Så kommer den som en stempling, og som senere ble, tror jeg, at de da tenkte: «OK, da er det hun som sitter med problemene.» Vi distanserer oss fra den personen. Ikke sant? Altså det er …
Det kan ha bidratt til det, i hvert fall. Ja. Var de nære venner? Eller var det noen som kjente deg og din situasjon, deres situasjon?
Det var jo ikke nære venner, men det var omgangsvenner.
For akkurat den situasjonen … da likestiller jo de deg og sønnen din på en måte, sånn at han må jo få g jøre det han vil, og at du ikke er helt god siden du bestemmer over han. Enda! Du er voksen, og du er mor.
Det vet jeg ikke. Det er klart at det å nappe en telefon ut av hendene på noen hvis man ikke har prøvd andre ting i noen år, er annerledes enn hvis man gjør det på første forsøk eller første konfrontasjon, f.eks. Jeg tror folk kan ha litt enkle tanker om sammenhenger, da, at de tror det de ser, er representativt på en annen måte enn det kanskje er.
Ja, absolutt
Og det er der jeg tenker at da hjelper det godt å ha en grunnleggende dyp mistillit til mor, og hoppe dit!
Det var på en måte det … litt det jeg tenkte òg: Hvis de hadde hatt en dyp og grunnleggende tillit til deg, og sett at du nappa den telefonen, så hadde de tenkt at «ja, ja … det er noe de har … Det er noe hun må gjøre nå»
Nemlig.
Og jeg opplevde at datteren min … Hun skulle i 50-årsdag til … Hun var ganske ung tenåring, vel. Hun skulle i 50-årsdag til en av foreldrene til en god venninne, faren til en god venninne. Og jeg var helt utkjørt av alt det vi sto i, og ga et tidspunkt for når hun skulle være hjemme. Det hadde vært mye våkent og unntakstilstand i lang tid. Og da satte jeg meg i badekaret og var helt bare:
«Ok, nå har jeg tre timer, og jeg skal bare … Poff!» .. Noen timer helt ned. Og da fikk jeg to telefoner i løpet av det badet fra foreldre på den festen som ville overtale meg til at hun var der lenger. Det er også interessant, ikke sant? At det … «Nå må du være grei og …» Det var fasthetsprinsippet som jeg da så som veldig prekært å få inn i noe som var altfor løst. Det var det ikke en grunnleggende tillit til. Jeg kunne sikkert ha fortalt dem og fått dem til å se situasjonen på en annen måte.
Og brukt masse tid på det?
Men det er jo nettopp det at: La oss ta det andre aspektet først: Mor har sikkert en god grunn! Hun er sikkert ikke en idiot. Det er sikkert mye mer enn det vi kan se akkurat her, og som den 14-åringen forteller oss akkurat her og nå. Ikke sant? Så vi har en kultur der vi hopper på også veldig fort fjortisenes versjon òg, da, ikke sant? Som skal få lov til å høres, men det er jo ikke hele helheten de evner å se, heller. Så der kommer mor veldig ofte langt ned på tillitslista.
Ja, det er litt sånn invaderende, egentlig.
Jeg har opplevd mengder av det. Fra alle instanser. Dette var enklere folk, men det er jo det samme fra disse legene. Det er en kulturell føring fra høy til lav.
M-m. Og så blir man jo sittende, eller du, da, blir jo sittende der som drittsekken
Alltid.
Den strenge … slemme?
Ja, enten den slemme eller den overreagerende eller den dumme eller den … Det varierer, men det er jo det negative aspektet som kommer inn der man står i helt utrolige prøvelser og gjør sitt beste og henter inn… Jeg hentet jo inn ressurser fra faginstanser og sånn hele tiden, da. Og det var absolutt veldig mye bedre å gjøre det enn å la være, så det var jo ressurser å hente der, men det var samtidig også denne underliggende kulturen som poppet opp – særlig hvis de kom til kort! Det er mange som kjenner seg igjen i dette, som sier: «Ja, det er sant. Jeg skulle jo si fra om noe i barnehagen, og jeg var så redd for å gå inn i nettopp den der projeksjonen på at jeg var en slitsom mor eller overbeskyttende mor eller … Den tror jeg alle kjenner på når de skal kjempe litt for barna sine, at da kommer man inn i skumle farvann.
Jeg ser for meg en situasjon der hvor du i den telefonsamtalen hvor foreldrene ringer, svarer: «‘Nei, det er jeg som er moren!» Klikk, og så legger du på. Hva hadde de tenkt da? «Å herre gud, hun der, altså!…»
Ja, ikke sant? Det er jo det! Det er jo det! Man kommer i et veldig dilemma, fordi man er nødt til, særlig i så svake situasjoner og posisjoner man er i da, er man jo nødt til å bygge broer til alle de menneskene som er rundt disse barna og få dem til å samarbeide. Det er en kjempejobb når utgangspunktet er at «mor tar feil», er for streng, for dum, for ditt, for datt! Det er kjempejobb. Ja. Jeg vet ikke hvor mange nye bekjentskaper jeg måtte gjøre meg for å få til det. Og for å gi et lite innblikk i hva konsekvensene av dette her er, så kan jeg fortelle at jeg telte gjennom et tilfeldig år bare for å se hvor mange møter og behandlinger var vi på, eller var jeg på, for barna, og for meg selv – mange var også for meg selv, jeg trengte mange behandlinger for å klare å få helsen støttet godt nok til å stå i det jeg sto i, for jeg hadde jo migrene og diverse. Og det var 96 i løpet av ett år. Og hvis én i uka er for meg, så er én i uka for barna. Jeg tror det var litt mer for barna, menn la oss si én i uka. Og presset, det er jo mye høyere enn til en eksamen! Det er barna dine – som det går dårlig med hvis du gjør en dårlig jobb.
Hør andre del av denne episoden om manglende tillit til mor, for … der er det gjort et studium som er ganske skremmende, og som underbygger alt dette jeg forteller om her nå.
*** M o o o o o r ***
Finn fram det positive aspektet. Bli obs på når man selv har det negative aspektet på å granske mor.
Ja, jeg kjenner også en sånn: Hallo, respekter mor!
Ja.
Ha respekt for mor.
M-m. Vet du hva respekt betyr? «Re-spektare»: «Spektare» er å se. «Re» er én gang til. Den er interessant: Se én gang til!
«Respekt» er et ord her, altså. «Se en gang til» er en kjempefin oversettelse. Jeg visste ikke at det betydde det på latin.
Det er nydelig. Se, og det er jo det vi skal gjøre her, det er det jeg gjør med hele prosjektet: Se en gang til!
***Mor, Mother, Mutter, Madre, Mãe, Mama, MAMAAA***