Episode 9: Dyp mistillit til mor – Del 2: Ekstrem ansvarliggjøring i rettsapparatet

*** Mor, Mother, Mutter, Madre, Mãe, Mama, MAMAAA ***

Jeg ble faktisk helt shaky da jeg leste forskningen av hvordan mødre behandles i retten. Og selv om jeg aldri havnet i en rettsak, merket jeg den samme faren. En velmenende, hjelpende tone på overflaten, men under der lå det en latent mistro som ville våkne i det øyeblikket jeg bare trådte en millimeter feil. Jeg måtte samle permer med dokumentasjon for å bli trodd; jeg måtte finlese referater og fant at mine viktigste punkter var utelatt. Det viktigste av alt var å være grei, samlet og rasjonell. Jeg balanserte på en knivsegg!

Velkommen til niende episode av podkasten Mor 3.0!

Denne episoden er ment å være del to av «Dyp mistillit til mor», som er forrige episode, hvor jeg påstår – eller i alle fall har en slags hypotese, en opplevelse, av at vi i vår kultur har en dyp mistillit til mor, og kulturelle ting har det jo ofte med å være ubevisste og  sniker seg inn i relasjoner, i skolen, i behandlingssystemet – og trolig også i rettsapparatet.

Denne episoden er dedikert til å undersøke om det kan stemme, hvor en psykologspesialist har forsket på hvordan mor blir behandlet i retten.

«Dyp mistillit» viste seg å ikke være nok, ikke være dekkende. I tillegg er det en ekstrem ansvarliggjøring av mor. Derfor heter episoden: Dyp mistillit og ekstrem ansvarliggjøring.

Da velkommen til deg, Eir Torvik.

Tusen takk.

Kan du presentere deg?

Jeg er psykologspesialist, jobber i BUP (Barne- og ungdsomspsykiatrisk poliklinikk)  nå.

Jeg skrev hovedoppgave, eller master, der jeg forsket på sakkyndigvurderinger i foreldretvister, som jeg fikk et stipend til å gjøre litt mer ut av enn det som er vanlig for en hovedoppgave. Og så skrev jeg en artikkel basert på den oppgaven i etterkant.

M-m

Og så er det et tema som det er forsket veldig lite på i Norge, på innholdet i sakkyndigvurderinger i foreldretvister. Så det har vært en del interesse for den forskningen og jeg har holdt en del foredrag.

Ok. For det er jo det som gjør at jeg har kommet borti deg, på en måte, for jeg snakker og undersøker mye rundt mor og jeg påstår jo på sett og vis at det ligger en manglende tillit til mor i kulturen. Og da er det både blant venner og i hjelpeapparatet, og da må det vel være synlig også i rettsapparatet, er tanken. Så det er noe med å undersøke og snakke med noen som faktisk har tatt det på alvor å sjekke det.

Ja, det vi fant, var jo at det er … Altså, i de dokumentene vi  så på, og som det også er annen forskning på – dokumenter i foreldretvister og i barnevernssaker, at det framstår som at det legges litt andre standarder til grunn når mødre vurderes i forhold til når fedre vurderes.

Og at det kan framstå som at det er et litt dobbelt sett av foreldreskapsstandarder der det på en måte er et slags ideal om at man skal ha et felles og likestilt foreldreskap. Men der … Når man ser på hvordan fagpersoner vurderer disse sakene, så ser man likevel at mødre vurderes mer inngående. Det er som at det legges til grunn, at hun er hovedansvarlig for den kontinuerlige omsorgen, mens fars innslag kan på en måte få være litt mer episodisk.

Kan han få være den som kommer med leken og tar de med på noe morsomt? Er det litt sånn fortsatt?

Ja, det fant jeg i hvert fall i de sakene jeg så på. At mens mødrenes omsorg ble gransket nøye på alle områder, så ble fars foreldreskap i en god del av sakene mer vurdert i forhold til hva slags aktiviteter han kan tilby, morsomme aktiviteter, kanskje om han kan sette grenser – som jo kanskje er en mer sånn tradisjonell mannsrolle, da, eller farsrolle enn det vi kanskje legger til grunn som idealet i dag. Og da er det jo spørsmål om det er noen implisitte andre standarder for hennes og hans foreldreskap som også gjør seg gjeldende når fagpersoner vurderer mødre og fedre og som kan gjøre at det blir litt sånn i praksis at mor ..det legges til grunn at mor er hovedansvarlig, også trekkes hun for sine mangler, mens far … mens det blir på en måte litt en diskurs der far får pluss for alt det han bidrar med. Det var i hvert fall litt sånn det kunne framstå i en del av tekstene, at mødrene trekkes, mens fars bygges opp for sine bidrag. Og det er det en del forskning, både norsk og internasjonal, som finner liknende tendenser.

Det du har studert, handler om foreldretvister der det har vært mye vold og mye alkohol. Og da tenker veldig mange at «det angår ikke meg». Det som er viktig for meg, er å se på hva som er det allmenngyldige i det, og hva som faktisk er relevant fordi det jeg opplevde, og jeg har jo måttet søke hjelp i barnevern og BUP og tredjelinjetjenesten og politiet og jeg vet ikke hvor, og det er litt om i de forrige episodene, men jeg har ikke vært i noe som har handlet om verken vold eller alkohol, og likevel så er det en gjenkjennelse fordi jeg kjente at jeg kom inn i et system hvor det var noen betingelser som gjorde at jeg opplevde det motsatte av støtte hele tiden. Så det er jo faktisk bare en synliggjøring av hva mødre kommer inn i når man står sårbar. Gir det mening?

Ja. Jeg tenker at dette er jo veldig sårbare familier jeg har sett på. Samtidig så er det er en situasjon man kan ende opp i fordi man f.eks får barn med en partner som utøver vold eller ikke klarer å ivareta felles barn på en god måte

Det er vel egentlig nok at vedkommende ikke er veldig i farsrollen?

Ja!

Å jobbe mye kunne vel vært noe av det samme? At den ene parten blir bekymret for omsorgen barna får andre stedet?

Ja, og da har man jo et ansvar som forelder for å finne løsninger som er gode nok for barna. Og hvis man er bekymret for den andre partens omsorgsevne, så har man jo ikke et ansvar for å lage ordninger som gjør at egne barn ivaretas godt nok. Og hvis man ikke får til en avtale med den partneren, så kan man jo ende opp i rettssystemet. I en foreldretvist.

Det er jo den foreldretvisten. Og da kommer det en sakkyndig inn, og det er som regel en psykolog, ikke sant?

Det er som regel en psykolog. Det kan også være leger og andre faggrupper, men de aller fleste er psykologer, og de skal da hjelpe retten å belyse saken godt nok sånn at retten kan avgjøre saken i barnets beste interesse.

Barnets beste. Det er fokus.

Det er fokus.

Kan ikke du fortelle kort hvordan du kom inn i dette her?

Jeg kom inn i dette fordi jeg har en far som er pensjonert dommer i Oslo tingrett.

Dommer i Oslo tingrett? Ja.

Og han hadde mange erfaringer med ulike sakkyndige og inviterte meg til å sitte på tilskuerbenken i en foreldretvist da jeg gikk på psykologstudiet … Det er jo egentlig lukkede saker, men jeg fikk lov til det av partene. Og så reagerte jeg veldig på hvordan den sakkyndige … altså, jeg reagerte både på den sakkyndiges vurderinger og hvordan hen argumenterte for de vurderingene. Blant annet ved å vise til sin egen erfaring og kompetanse mer enn å peke på forhold i den spesifikke saken og på relevant forskning.

Så det var tynt?

Jeg hadde gått tre-fire år på psykologstudiet, men jeg syns det virket tynt, ja. Og så begynte jeg etter hvert å leke med den ideen å skrive hovedoppgave om dette temaet: Å se spesifikt på de sakkyndiges arbeid – som det nesten ikke er forsket på i Norge tidligere.

Jeg ble også nysgjerrig på: Da faren din, dommeren, inviterte deg inn, så hadde han en forståelse av at her er det ikke alltid helt bra det som skjer hos de sakkyndige. Var det sånn?

Det er på en måte mange historier som går om ulike sakkyndige og at det er stor variasjon i kvalitet og hvordan de jobber – sånn at det arbeidet man får, er avhengig av person. Det er jo i noen grad standardiserte oppdrag, men hvordan man utfører arbeidet, er også i stor grad opp til den enkelte sakkyndige, og hvordan omsorg for barn skal organiseres, har jo vi alle mennesker mange synspunkter på, og det varierer jo blant fagpersoner også, selvfølgelig.

Må de for eksempel være foreldre?

Nei, det er det ikke noe krav til.

De trenger ikke å ha noen egen erfaring?

Nei. Det er relevant utdanning, og de fleste av dem har vel nå det utdanningsprogrammet for sakkyndige.

Ja, jeg søkte jo hjelp i barnevernet, og der var det barnløse 27-åringer som skulle hjelpe oss som var erfarne tenåringsforeldre med problematikk som BUP (Barne- og ungdomspsykiatriske)  ikke klarte. Og samtidig snakket jeg med noen veldig erfarne mødre på 55 i barnevernet som var fantastiske og som skjønte hva de snakket om, og som snakket med en helt annen form for kontakt. For du merker om du snakker med boklærdom eller livserfaring. Så det høres ut som kanskje det er noe av det samme man kan møte der?

Ja, det er det nok absolutt. Og alle som jobber som psykologer, vet jo at det kommer veldig an på personen.

• Og jeg vurderte faktisk å gå rettens vei rett og slett fordi at samarbeidet fungerte så dårlig at de var i ferd med å miste en velfungerende mor. For det var rett og slett sykdomsfremkallende. Og det er jo farlig for barn å ikke ha hovedstøtten sin, for det var jeg. Og da snakket jeg med tre advokater, og to av de var erfarne mødre, og de sa egentlig rett ut: «Du må ikke finne på å gå rettens vei!» Og hun ene sa: «I dag er det god latin å la far få omsorgen. Du aner ikke hvordan utfallet blir.»  Høres det kjent ut?

Ja, jeg blir bekymret når mine bekjentskaper vurderer å gå til retten i sånne saker. Ja. Fordi det er mange eksempler på mangelfullt eller dårlig sakkyndigarbeid. Det er et område hvor verdier og forestillinger om foreldre og dette med hvor viktig det idealet om likestilt foreldreskap har blitt.

Det har på en måte blitt litt som et mål i seg selv å koble på far, mens kvaliteten på fars omsorg ofte får lite oppmerksomhet.

Du skrev, jeg leste en artikkel du har skrevt, der står det: «Framfor å ansvarliggjøre far, rettes fokuset mot hvordan mødrenes reaksjoner på volden forringer barnas utviklingsbetingelser.» Den er ganske rå. Så hvis far har utøvet vold, så rettes fokuset mot hvordan mor håndterer volden, for eksempel ved at hun gir «traumatisert omsorg»!

Ja, det var et av funnene …Fordi at …det var for oss overraskende mye vold i disse sakene. Så er det mange undersøkelser som tyder på at det er en del vold og sviktende omsorgsforhold i de sakene der det blir full rettssak. Og da var det i en del av sakene som at sakkyndig i liten grad undersøkte og vektla og ansvarliggjorde far for vold, mens, sånn som vi skrev artikkelen, den ble rettet mot hvordan mor håndterte og organiserte barnas omsorgssituasjon. Og det at hun var voldsutsatt, kunne bli sett på som en risikofaktor, at hennes omsorg var preget av volden – noe som selvfølgelig godt kan være tilfellet. Men det var som at fokuset hele tiden ble rettet mot mangler ved mors foreldreskap samtidig som far ikke ble ansvarliggjort for hele den konteksten, da. Og det var også en del saker der vold ikke ble forstått som noe som egentlig kunne si noe om far som person eller fars foreldreskap. Det ble på en måte vurdert som helt betinget av relasjonen til mor – som om det var bare noe far gjorde fordi det var vanskelig mellom mor og far.

Ja, fordi det er dette med den konflikten …Da jeg selv måtte søke hjelp i barnevernet, følte jeg at jeg hele tiden måtte være grei. At det ble min viktigste jobb for å ivareta mine barns interesser var å være grei. At det var veldig viktig å fremstå som samarbeidsvillig. En av tingene var: «Du må gi far en sjanse!»  Og da ble jeg litt sånn: Men aner dere hvor mange sjanser man har gitt far før man går til det enormt skumle skrittet å oppsøke Barnevernet? Det er mange skritt, det! Da har man gitt mange sjanser. Så man måtte begynne på null. Det var en tillit og … Fokuset var på mange måter at far er ikke i foreldrerollen fordi mor ikke sørger for at far er i foreldrerollen. Det ser jeg i artikkelen din. Kan du si noe om det?

Ja, det var i mange av de vurderingene vi så på, og det er det også skrevet andre forskningsartikler om, at det er som at mor har ansvar for å tilrettelegge for fars foreldreskap for å sørge for at far er til stede og involvere ham. Og det kan man i utgangspunktet si at det er lurt i de aller fleste familier, at mor og far samarbeider, men i disse familiene der det var mange og i de fleste av sakene godt dokumenterte påstander om at far var voldelig, så var jo det en problem…kunne det framstå som en problematisk standard. Og så var det også som om det var en forventning om at mor også skulle skjerme barna mot vold. Så det er ganske sånn motstridende, og forventninger til mor som er veldig vanskelige å oppfylle, og der hun …

Hun skal være den store, trygge bautaen samtidig som hun blir traumatisert med vold?

Ja, det … For å sette det litt på spissen, så kunne det framstå litt sånn, ja. At det var et enormt ansvar som ble lagt på disse mødrene. Litt sånn implisitt. Jeg kan jo også si det at … En del av den volden som var i disse sakene, var jo så alvorlig at noe vi lurte på var: Er det sånn at de sakkyndige her egentlig legger til grunn at det er mor som må ha hovedomsorgen, og at far vurderes som samværsforelder? Men det skrives ikke!

Nei. Ja.

Er det derfor hun vurderer så strengt? Men det blir jo bare hypoteser og spekulasjoner. Det var jo saker der det var spørsmål om bosted.

Her vil jeg kort fortelle om forskningen til sosiologiprofessor og samfunnsøkonom Bjørnholdt, som skriver hvordan systemet fastholder mødre, også etter samlivsbruddet, i disse forferdelig helsekrenkende båndene til voldelige partnere de prøver å komme unna.

Så du at fordelingen ble feil på grunn av sånne vurderinger?

Jeg så ikke på hva som ble resultatene i disse sakene. Jeg så kun på søkyndigvurderingene. Utgangspunktet var jo en interesse for hva slags faglige briller og hva slags teoretiske og kulturelle forståelser er det fagpersoner vektlegger i dokumentene?

Så den lista de følger, er såpass skjønnsmessig sånn at kulturen …jeg har jo snakket om den derre kulturen som vi tar med oss inn i yrket vårt,  at den får veldig stor plass, da, på en måte?

Altså, de får jo et oppdrag av retten som stort sett er litt sånn standardisert. Og så har de jo opplæring i dette og noen måter de pleier å jobbe på. Men det er klart at alle menneskelige vurderinger tas av mennesker som har med seg kulturelle og personlige briller og verdier og normer inn i sitt arbeid, og det vil jo alltid påvirke hvordan man forstår en sak, hva man vektlegger, og hva man kommer ut med. Og det kommer vi ikke utenom.

Nei, vi gjør jo ikke det.

Så jeg tenker at man må være bevisst hva man har med seg, hvilke briller man har på seg når man ser på en sak, og så er noe av målet for oss som har skrevet denne artikkelen, at fagpersoner blir mer obs på disse tendensene – som kanskje ikke er så lett å se når man går inn i en enkelt sak…

Nei, det er det!

Men når vi ser det på tvers, at det er sånn det blir …

Da er det systemisk, egentlig.

Ja. Og da er det nødvendig å jobbe med selvrefleksjon og kanskje jobbe bevisst med «hvilket blikk har jeg?», og «hvilke forventninger går jeg inn med til mor og far i denne saken?»

Jeg hadde en tidligere episode som handlet om projektsjoner og overføringer, og hovedprojeksjonsobjektet i denne verden, er vel mor..

Ja, det tror jeg at vi kan si.

Og da blir jo jeg litt nysgjerrig på om alle har gått nok i terapi til å ha fått avdekket sine egne projeksjoner og overføringer til mor, for hvis ikke så vil jo disse fagpersonene ta med sin masete mor eller sin bekymrede mor eller sin overreagerende mor eller fars syn på mor – uten å åvite det!

Ja, ikke sant? I de moderne psykologutdanningene så er det jo ikke det samme fokuset som før på å gå i egen terapi og jobbe med sin egen bagasje.

Det skremmer meg bare så veldig. For det er faktisk ikke noe krav lenger, er det vel det?

Nei, det er ikke noe krav. Sånn at det er opp til hver enkelt, ja.

Det kan jo være rett og slett farlig terapi, som jeg kan se det?

Ja, jeg tenker i hvert fall det at det er veldig viktig å være bevisst på sin egen bagasje og jobbe med det når man har en sånn type jobb.

***Moooooooor**

Jeg kjenner en som har mye kompetanse i barnetraumer og den slags. Hun, og retten, hun har gode erfaringer med rettsapparatet både privat og fra yrket sitt. Så, for noen år siden, så kom hennes venninne i en veldig vanskelig situasjon. Hun skjønte hun hadde fått barn med en som både forgrep seg på henne seksuelt, og som drev med psykisk vold. Og hun her, min bekjente, rådet henne til å søke hjelp. Hun som sto i situasjonen, var usikker på om folk kom til å tro henne, eller om det var skummelt, eller om barnevernet ikke var farlig, og alle sånne ting. Mens min bekjente var veldig støttende på at selvfølgelig vil du få støtte i det. Hun hadde kjent henne over lang tid, de hadde nært forhold, og hun hadde full tillit til det. For å gjøre den historien veldig kort, så har det endt i en rettssak hvor denne dama mistet omsorgen for barnet sitt og må sitte og se på at det lille barnet er hos den psykisk voldelige faren. Og hvor hun faktisk sier at hun tør ikke å dra til far, for hun er redd for ham. Mens hele rettsapparatet har valgt å tro på ham. Han er en sjarmerende, veldig intelligent og høy posisjon. Og … ja. Altså, dette høres jo ut som et Shakespeare-stykke! Det er jo så dramatisk for en familie som noe kan bli, og så ødeleggende. Gir dette noen som helst mening? Kan dette stemme? Og hun sier til og med…Hun har lest alle dokumentene. Det brukes til og med imot henne at hun ikke er villig til å endre forklaringen sin. At hun står fast ved den. Det betyr at hun er sta.

Endre sin forklaring om at far er voldelig?

Ja, og det å komme med ytterligere bebreidelser og si ting om far som han gjør som ikke er bra, det tolkes som lite samarbeidsvillig.

Jeg kjenner jo ikke denne saken. Så er det mange kvinner som har tatt kontakt med meg etter at jeg publiserte den artikkelen og fortalt lignende historier, som jeg jo heller ikke kjenner eller kan gå god for. Men det gir mening at det kan skje i lys av den undersøkelsen jeg gjorde. Fordi at … det var en god del av sakkyndigvurderingene der det framsto … Sakkyndige har jo kanskje to til maks fem møter med en far i løpet av en sånn utredningsprosess. I en del av sakene framstod det som at far i den prosessen hadde gjort et godt inntrykk på den sakkyndige. De hadde fått en god tone, og sakkyndig vektla veldig det inntrykket han hadde fått i disse veldig få møtene han hadde fått med pappaen…

Det at de fikk en god tone trumfet alt, liksom?

Ja, det var som at … Eller, jeg vet jo ikke … Men det var sånn det framsto som at den sakkyndige vekta det inntrykket han hadde fått av far i disse veldig få møtene med ham, mer enn all den andre informasjonen som fantes om den faren i saken – i saksdokumenter og også i saker der det var dokumenterte påstander om at far hadde utøvd veldig grov vold.

Så da ses det bort fra, nærmest?

Ja, sånn framsto det i en del av de tekstene.

Og da kan man faktisk havne i den situasjonen at man tar barnet fra mor og plasserer det på det farligste stedet.

Ja, det er jo en potensiell konsekvens hvis ikke retten på en måte .. Undersøker det grundigere enn sakkyndig og tar et annet standpunkt. Men da er vel mitt inntrykk at det må være en modig og selvstendig dommer som har den saken.

Hva mener du egentlig nå?

Jeg mener at de …Mye tyder på at de sakkyndiges vurderinger ofte har veldig stor vekt for rettens resultat, men selvfølgelig ikke alltid.

Ja, for at en dommer skal velge noe annet, så viser jo dommeren på sett og vis mistillit til sakkyndig..?

Ja, da må man argumentere for at det er svakheter i den sakkyndige vurderingen og at det har kommet fram andre ting i retten, og at saken er opplyst på andre måter. Og da må jo … Det er jo et større arbeid for retten enn å legge den sakkyndiges vurdering til grunn. Sakkyndig er jo der som det barnefaglig kompetente vitnet. Så de får ofte mye å si.

Jeg kan ikke forsetille meg noe verre enn å bli fradømt samvær med barna sine og se dem ødelegges hos en partner man ikke har tillit til. Og da blir neste ledd: Hvordan påvirker det barnet? Det må jo være veldig mye verre for et barn å se at en forelder går til grunne..av at … Jeg vet ikke, selvfølgelig så fins det jo mødre som er helt klin kokos og gjør helt gale ting. Men i den store normalen, da … Dette blir jo justismord vi snakker om, og dette er skummelt å nevne. Så hun her, min bekjente, sier at dette tør jeg nesten ikke å nevne til noen fordi vi har så stor tillit til rettsapparatet, at med en gang vi sier at vi har en venn som har blitt dømt feil, så er man koko, liksom. Det er skummelt å snakke om, altså, opplever de som opplever den slags ting, for med en gang man trår over den terskelen og mister den tilliten, så tros man ikke lenger, på en måte. Så det er jo … Det er veldig komplekst.

Vi har jo stor tillit til rettsapparatet i Norge, og det er jo bra.

Ja

Men på dette feltet så er det jo, og det er det skrevet om i media tidligere også, at det er noen saker hvor det gjøres feil vurderinger, og det får alvorlige konsekvenser for noen barn og foreldre

Å ikke få være barn og mor for hverandre…

Det er kjempealvorlig

Det er virkelig store ting.

En feilvurdert avgjørelse i en sånn sak, det ødelegger jo liv og barndommer

Livet, livet!

*** Mooooor ***

Du skrev i artikkelen din, så siterte du antropologen Marianne Gullestad, som hevder at likestilling mellom kjønnene var blitt et kjernesymbol for det moderne Norge. Kan du si noe om det?

Ja, vi har jo trukket inn det som en sånn …»Det er idealet» i norske familier. Det skal være et likestilt foreldreskap. Og hvis man ser på utviklingen av barneloven, så er det et ideal som står sterkere og sterkere med nesten alle revisjoner: At både mor og far er like viktige, og skal være involvert og dele. Og det er jo et flott ideal og kjempefint i de aller fleste familier, men så kan det også bli en sånn … Tankefelle eller virkelighetsfjernt i en del tilfeller

Ja, for det blir jo et ideal, versus hva er det som faktisk skjer i virkeligheten. Og vi vet jo, f.eks. med statistikk rundt sykefravær, at det er jo mor som gidder å være hjemme med syke barn.

Ja, det er det. Og det er fortsatt store kjønnede forskjeller i fordeling av omsorgsarbeidet mellom foreldre. Og selvfølgelig forskjellig i ulike sosiokulturelle grupper og enkeltfamilier og sånn. Det er store variasjoner, men jevnt over så er det kvinner som gjør mest

En av familiene som du studerte, der var det syke barn hvor mor tok seg fri for å være til stede altså de var kronisk syke, ikke sant? 

M-m

Og så forsto jeg det som at alt det ble bare oversett i den store rapporten og sakkyndigvurderingen, selv om far aldri hadde tatt seg fri for disse syke barna?

Ja, det var jo mors påstand – som ikke ble undersøkt eller vurdert noe videre i den sakkyndigvurderingen. Det bare sto der – at barna hadde en kronisk sykdom, mor påstår at hun har tatt seg av alt i forbindelse med det og at far har bidratt med nærmest ingenting. Men det var som at det ble ikke vektlagt eller vurdert. Det var ikke med til sluttvurderingen av hva disse barna trengte. Og hva er det foreldrene har bidratt med og kan bidra med her?

Og denne kjempejobben du skriver også om det døgnkontinuerlige arbeidet og det er å sette dem i stand til å knytte seg til samfunnet, til andre, og stå mer og mer på selvstendige ben. Det er jo…jeg husker hvordan jeg knyttet barna til opplevelser og situasjoner og mennesker og jobbet med den selvstendiggjøringen det er…det sammen med sykefravær og…diett – som var i vårt tilfelle, det er jo en ENORM arbeidsoppgave.

Det er det. Og det finner jo på en måte alle undersøkelser som går mer inn i hva det faktisk innebærer å ha omsorg for barn. Det er jo et massivt arbeid som går døgnet rundt og over året, og det er ikke pause. Man er alltid ansvarlig for de barna, også når de er på andre arenaer. Og det er masse arbeid å knytte forbindelser, når barna er på skole eller i barnehage, hvis barna har to hjem: mellom de to hjemmene. Og så er det på en måte en fagkritikk som både vi har og som noen veldig flinke psykologer, professorer som heter Hanne Hovind og Agnes Andenes har kommet med, at det med hva omsorg for barn egentlig innebærer av den derre døgnkontinuerlige jobben, det er på en måte for lite fokusert på i psykologfaget.

Fordi det er den usynliggjøringen jeg prøver å jobbe med! Det er usynliggjort til og med blant psykologer?

Ja, det er en fagkritikk som har vært der i mange år. At man er opptatt av … Og det er viktig å observere på en måte lek og nære samspill, og hvordan er det i korte enkeltsekvenser? Men man er ikke … har ikke vært tilstrekkelig opptatt av den enorme organiseringsjobben og det arbeidet det er å ha omsorgen for et barn.

Jeg tenker at dette blir også viktig fordi sånn som jeg har opplevd det, så var det mor som virkelig sto der og kunne forsake hva det skulle være for å gjøre det som måtte til. Men da må hun få støtte! Fordi den jobben, den må ikke undermineres. Den må støttes, men det er jo faktisk sånn at vi hele tiden gir det motsatte av støtte: Vi gir motgang og mistro sånn at mor kan tappes så veldig for krefter. Det er jo mye sykdom blant mødre der ute.

M-m

Så som jeg ser det, så kan det være veldig mye sammenheng der, da.

Ja. Mor må også rommes og støttes av sitt miljø. Det er nødvendig når man bærer så mye for barna sine.

Det fins kulturer der de sier at hvis mor er glad, så er hele familien glad. Eller hvis mor står trygt. Mor får ikke stå trygt i vår kultur, er min påstand. For ja, hvis hun er i et parforhold og de støtter hverandre, så står hun jo kjempetrygt. Men det å stå alene og faktisk få en motpart i barnas far … Hvis det da også kulturelt er motstand, så står aldri mor trygt. Så min terapeut sa hele tiden: Det er en tragedie at det ikke er støtte for deg. Han støttet jo veldig, og jeg fikk støtte her og der, men sånn generelt så var det mye jeg kunne ha gjort så mye bedre hvis jeg ikke måtte gjøre det fra hengende utfor et stup. Hvis jeg hadde fått lov til å stå sterkt da, og støttet.

Det er en veldig sårbar posisjon man kan komme i ved et brudd. Og det er jo dette her med at å oppdra et barn … It takes a village, liksom.

Ja, og så er ikke villagen på lag. Da går det ikke.

Nei.

Nei. Vi har ikke the village-mentaliteten nok inne i mange kulturer her.

Nei, det … Nei, det er jo … Man er jo ofte altfor isolert.

*** Moooooor****

I denne grove historien som min bekjente forteller om, der er det som om fars versjon bare slukes litt sånn rått. Og hver gang barnets historie stemmer overens med mor, eller barnet sier «Jeg ikke tør å være sammen med far», så forklares det ved at mor har påvirket barnet eller hjernevasket barnet. Men i veldig mange av de eksemplene hun kommer med, syns jeg det er så rart at de hele tiden velger å tro far, er det noe du har erfart hos deg?

Ja, det var… Jeg sa jo litt om det at det framstod som at sakkyndige  … Mors foreldreskap ble gransket nøyere.  Påstander om mangler i hennes omsorg ble tatt mer alvorlig enn påstander om mangler i fedrenes omsorg. Både i hvor mye det ble undersøkt, og hvordan det ble vurdert og vektlagt videre i vurderingene. Og der mor og far hadde ulike forklaringer på samme forhold, så var det ofte sånn at fars forklaring ble lagt til grunn uten at den sakkyndige begrunnet hvorfor han hadde mer tillit til fars forklaring.

Så mors forklaring ble bare forbigått i taushet litt?

Ja, det var sånn i en del tilfeller, ja. Eller at den ekplisitt ble avvist og satt til side. Men også en usynliggjøring, forbigåelse.

Wow! Og dette er så skummelt! For dette er jo det vi havner i når vi står som sårbare i vår kultur! Vi har så lett for å tenke at dette gjelder de andre, og de som har en type problematikk som er mer alvorlig enn min. Og så er det jo nettopp noe som kan ramme helt vanlige borgere og hvem som helst. Bare man skiller seg og har to forskjellige versjoner med sin eks. Dette er det vi står i!?

M-m

Da er det skummelt å være mor og skille seg!

*** Moooooooor ***

Da jeg leste artikkelen din, så kjente jeg at jeg ble skjelven av det. Selv om jeg ikke har opplevd det som ditt studium handler om, så har jeg kjent på makten, hvilken makt de hadde, hvordan jeg hele tiden måtte balansere, være grei … Det var veldig vanskelig balansering. Jeg gikk med antennene ute: «Hva gavner seg for barna mine nå?» Å være emosjonell opplevde jeg som veldig farlig. Å være sint, veldig farlig.  Jeg måtte hele tiden være myk og smidig og samarbeidsvillig selv om det ikke var det som ville ha vært det riktige.

M-m. Ja, og da er vi jo litt tilbake til det vi snakket om i stad: At mor forventes å være samarbeidsvillig og tilrettelegge – litt sånn uavhengig av hva som er situasjonen.

Uavhengig av fars bidrag inn i det voksne ansvaret?

Ja

…så skal hun ta det overvoksne ansvaret. Det er et veldig stort voksent ansvar å skulle hele tiden ta ansvar for den andres atferd, for det sto jeg i, det er veldig krevende, for med en gang jeg sa noe som var litt for strengt, så ville den andre forsvinne et halvt år, ikke sant?  Jeg måtte hele tiden romme sånn at jeg bevarte så den andre kunne være der. Det er enormt krevende når det hele tiden oppstår ting som man egentlig ikke klarer å stå i og må begynne å ta vare på seg selv.

Ja, det er et enormt ansvar. Og det framsto i de tekstene ofte som… ja, det var et veldig sånn utvidet ansvar på mor. Hun skulle både tilrettelegge, hun skulle også beskytte, og det var ikke noen refleksjoner over motsigelsene i det, eller av hvilket meransvar hun ble pålagt, da, implisitt

Nei. Og da blir vel summen at risikoen blir større for mor …

Ja, sånn framsto det. …

..og kravene til hva hun skal gjøre. Så både innsatsen hennes må være større, men risikoen er også veldig større for hva hun kan havne i gjennom en rettsakt, da.

Ja. Dersom det er implisitt høyere standarder for hennes enn hans foreldreskap, så blir det jo …har hun mer å tape, på et vis. Det blir vanskeligere for henne å gjøre et godt inntrykk.

Ja, nemlig. Det blir vanskeligere for henne å gjøre et godt inntrykk. Og tilbake til ansvaret. Det er et helt urimelig ansvar. For da blir man jo stående som den eneste voksne, egentlig. Hvor den andre parten kan oppføre seg som en tenåring og furte hvis den andre ikke gjør det behagelig for en. Og der skjer det altså en så alvorlig forstrekkelse. Jeg har hatt masse helseproblemer i kjølvannet av disse årene, og jeg har sett andre mødre i tilsvarende situasjoner som sliter med lignende, bl.a. posttraumatiske syndromer, og den maktesløsheten og forstrekkelsen, den er uten tvil sykdomsfremkallende. Den er helt rå!

***  Moooooooor***

Men jeg opplevde faktisk, det var i tredjelinjetjenesten, så satt far og sønn og jeg og snakket om aktiviteter vi kunne gjøre med barna. Og sønnen min var så negativ til alt jeg kunne finne på. Vi hadde gjort alt. Vi hadde vært på ferie 13 uker i året i hele hans liv, hatt middagsselskaper, dratt på besøk, vært i utlandet, bodd i telt, alle mulige slags idrettsarenaer jeg hadde tatt ham med på. Jeg hadde gjort alt, alt, alt, alt. Mens hver gang faren foreslo noe, så satt han og nikka kjempeentusiastisk. «Ja, fisketur, telt inni marka, ja, så kult!» Og da kom psykologen til den slutningen etterpå at gutten hadde et veldig godt forhold til far og et veldig dårlig forhold til mor.

(Latter) Det er jo litt av det samme.

Ja, det er det.

Det er jo klart ungdommen gjerne ville oppleve å bli kjent med faren sin.

Ja

…og var drittlei mor, som han skulle være, for det er jo en sunn reaksjon til en 14-åring når han har gjort alt med mora si og skal ut i verden og oppleve noe nytt.

Det er lett å avvise den man er trygg på.

Så det utspiller seg. Og igjen, det blir en manglende støtte til mor. Da er det meg som skulle stå og romme og se hva som skjedde der og tenke at om noen år skal jeg gjøre noe med dette her.

Ja, og så er det jo det igjen, da, ikke sant …at det er en vurdering som er basert på en veldig løsrevet enkeltepisode der det døgnkontinuerlige arbeidet som omsorg for barn er, ikke er med. I de fleste sakene så vurderes mors foreldreskap etter hvorvidt hun legger tilstrekkelig til rette for fars foreldreskap. F.eks. så stilles det spørsmål ved om hun har hjulpet far til å være en god nok omsorgsgiver, latt være å omtale ham på en negativ måte, støttet barnet til å ha kontakt og lagt til rette for samvær. Og det er ikke tilsvarende krav til fedrene, i hvert fall slik det framstår i disse tekstene.

Og dette er jo noe vi gjør. Jeg husker det var halloween, og jeg hadde laget alle kostymer og ordna alltid. Men så tenkte jeg: Nei, nå er det viktig for barna at det er far som gjør det, så jeg laget sånne halvfabrikata og en idé og sendte det til faren sånn at sønnen kunne oppleve at nå gjør jeg dette sammen med far, liksom. Og det ble en veldig suksess. Men det hadde jo ikke skjedd hvis ikke jeg hadde tømt i melkekartonger og klipt og … «Hvis du maler de og setter en strikk sånn eller sånn», sant? «Så er det en veldig kul ting». Og det er jo å lage bånd mellom far og sønn, sant?

Eller som en annen jeg kjenner sa at hun hadde så lett kontakt med disse barnebarna, men mannen var så stiv og steil, liksom. Så hun satte ham alltid i sånn… «Kan ikke du lese for dem så lager jeg mat …»  så hun satt i gang sånne hyggelige … Så skiltes de, og det var ikke hans barnebarn. Og så ble det plutselig brukt mot henne og han fikk all gevinsten for all den kosen. Jeg tenker at dette er noe som veldig ofte nettopp ivaretas, men som også er en stor jobb og en stor forsakelse, men som man så gjerne gjør ,for det gavne barnet. Og helheten. Og limet.

Ja. Hun går inn og kompenserer. Og det forventes også.

Og det forventes også. Men det er jo faktisk noe som burde fått fem medaljer, altså. kke forventes. For det er vakkert.

M-m

Og ikke brukt mot henne!

M-m

*** Moooooooor***

Jeg lurer på hvordan det går med disse menneskene etter en sånn rettssak – etter ti år eller noe sånt.

Som psykolog i BUP så kommer jeg jo også borti en del familier der det har blitt store konsekvenser av at det har vært feilvurderinger i retten eller i barnevernet, der jeg tenker at…

Åh, dette er fælt å høre!

Ja. Og det virker som en del av de tendensene som vi skriver om i vår artikkel, har gjort seg gjeldende, og det har fått store konsekvenser o g en forelder som har måttet leve med …e t sånt kjønnet mønster på, for da blir det liksom enkeltsaker.

Er det da tenåringer som kommer og sier: Det er blitt …

Ja, men også barn, da, som har måttet leve med eller vært sendt på samvær med en voldelig forelder i flere år, fordi at det har vært en rettsavgjørelse på at den forelderen skal ha samvær eller at barnevernet har vurdert at den forelderen er god nok, selv om medforelder har sagt at de har vært bekymret for vold og omsorgssvikt.

Er grensen ved null? Fordelen ved å ha en far, hvor langt går den? For det husker jeg at de hele tiden sier at det er tross alt bedre enn ikke. Hvor går den grensen?

Vi er i et felt der det er flere kolliderende kulturelle idealer.

At far er viktig uansett, og hvor forferdelig det er med farsfravær i et barns liv, det er en forestilling som står sterkt. På den andre siden så vil vi jo kulturelt sett ikke at barn skal utsettes for det. Det kolliderer, og så blir det iblant rare resultater og de vurderingene som gjøres.

For det er et dilemma på sett og vis?

Det er et dilemma, men den forskningen som ser på hva det er som utgjør en god far, den finner jo at ..Altså det er i stor grad de samme faktorene som utgjør en god mor som utgjør en god far. Det er varme og nærhet og oppfølging og at det er ikke at man har en tilstedeværende far i seg selv. Det er jo den farens kvaliteter og hva han tilfører. Og det samme gjelder en mor. Så det er menneskets kvaliteter som omsorgsperson. Sånn at spørsmålet må jo være … «Utgjør denne forelderen en …tilfører den noe, eller er den en merbelastning i dette barnets og familiens liv?»

Det er det. Og vold, altså … Jeg søkte hjelp, det var på BUP, og de utredet i 1½ år, mens jeg sto i en situasjon som var helt uholdbar, som var så krevende at jeg var jo allerede på overtid for halvannet år siden. Til slutt kom jeg i en situasjon hvor jeg havnet i en voldelig situasjon med sønnen min hvor jeg holdt ham fysisk tilbake og holdt armen hans på ryggen og dyttet ham ned i gulvet – som jo var en helt fortvila situasjon. Og da tenker jeg: Ja, det er også en form for vold hvis grensen går ved null. Mens det er jo noe helt annet enn en som har voldelige mønstre.

Ja, det er det. Og da er det jo …Det er jo altså vold i den forstand jeg snakker om, det er jo et sånt voldsregime med kontroll og maktutøvelse og det er noe annet enn grensesettingsvolden.

Den fysiske grensesettingen som blir ganske hard. Altså det skiller dere tydelig på hva dere kaller det.

Ja, i denne artikkelen er det den makten og kontrollutøvelsen som vi snakker om når vi skriver om dokumenterte påstander om vold. Da er det dét som er saken, ikke sånne enkeltepisoder.

M-m

Ja, så det er jo litt på siden av det jeg har forsket på, men det er noe jeg tenker en del på som terapeut i jobben min: At det er mye godt i den emosjonsfokuserte tilnærmingen som er idealet for hvordan barn skal møtes og oppdras i dag. Men det er som at den biten som handler om struktur, og rammer og grenser, får litt lite fokus. Og at det er litt lite plass til…eller at man kanskje ikke ser helt også hvor utprøvende og uttestende og iblant destruktive barn kan være.

Enormt. Veldig. De kan være ordentlig destruktive, selvdestruktive. Og da kommer man faktisk i en posisjon som i kamp mot dem for dem.

M-m. Ja, og det er en kjempekrevende posisjon.

Veldig krevende. Og det må forstås av hjelpeapparatet som noe annet enn slemhet, altså.

Ja, det er det. For det er å holde et barn kan være omsorg.

Ja. Å holde fysisk med kraft, ja. Det kan det.

*** Mooooooor ***

Det er mange sakkyndige og advokater og dommere som gjør en god jobb med disse sakene. Og mange som opplever seg ivaretatt.

Helt sikkert. Ja, selvfølgelig.

Men at det er noen blindsoner som kanskje … Tilbake til det temaet du er mest opptatt av, som kanskje handler om at det er noen sånne rotfestede forestillinger, kulturelle normer og forventninger i kulturen om hva en mor versus en far skal være – som vi kanskje tror at vi er litt mer frigjort fra enn vi er. Dette er briller vi har med oss inn når vi vurderer sånne saker.

Og der kommer det politiske inn med … Kan ikke du si litt mer om det?

Ja, det er jo … Barneloven har jo vært revidert en rekke ganger, veldig mange ganger de senere årene. Og der, hvis man ser på lovforarbeidene, så er det jo … Det står i et sånt spenn mellom at politikerne er veldig opptatt av likestilt foreldreskap. Men også en bekymring som har vært der for at rettsprosessene ikke nødvendigvis beskytter barna godt nok mot vold og overgrep og svikt. Men det har gått i retning av, det kom jo en ny barnelov i fjor, at dette med likestilt foreldreskap, at foreldre skal dele og begge skal være like involvert og like mye å si osv., blir viktigere og viktigere. I mange familier så er det kjempefint, men der det er en forelder som ikke fungerer, blir det veldig problematisk å ha som et utgangspunkt.  Det blir en merbelastning for den …

Og kanskje til og med før det, for det kan være foreldre som fungerer, men hvis det alltid er den ene som tar de tøffe takene og som forsaker jobb osv., så er de jo ikke likestilt?!

Nei, det er det, så realiteten…Så realiteten i hvordan omsorgsarbeidet har vært fordelt, det bør man være mer opptatt av. Og det er jo disse … Det er veldig lett … Det er mange ting som står i disse lovforarbeidene og som politikerne sier om disse sakene som er på en måte lett å si. At det er godt for de fleste, for barna at begge foreldrene er involvert, og selvfølgelig er det det, men så er jo ikke virkeligheten alltid helt sånn vi ønsker at den skal være. Og da må man ha et lovverk som også beskytter de familiene der det ikke fungerer

Ja, da må man klare å forholde seg til den virkeligheten.

Ja

Du sa noe innledningsvis om at manglene til mor og far tolkes forskjellig. Kunne du si litt mer om det?

Det andre vi så, i tillegg til dette med at mødrenes foreldreskap ble grundigere gransket, var at mangler i mødrenes forelderskap i mye større grad enn for fedrene ble koblet til hennes personlige egenskaper. Altså at når sakkyndig vurderte at hun sviktet på noen områder, så ble det gjerne koblet til hennes personlighet, hennes oppvekst eller psykiske lidelser hos mor. Og det skjedde i mye mindre grad når det var mangler eller overtramp i fedrenes foreldreskap. Det var jo påstander om vold i 19 av de 20 sakene jeg så på. I 14 av sakene så var de påstandene på en måte godt dokumentert. Men det var bare fire eksempler på at sakkyndig knyttet fars vold til far som person. For øvrig så ble fars vold ikke forklart, ikke koblet til ham som menneske og omsorgsutøver, eller den ble forklart som betinget av relasjonen til mor – altså at dette var en konflikt og et samspillsproblem mellom dem, ikke egentlig noe som kunne si noe om han som far.

Nemlig. Og dette syns jeg er interessant, for jeg tenker jo nettopp at det er den kulturen vi har, som de tar med seg inn, og som vi alle gjør. Jeg kjenner igjen meg selv. Jeg hadde den diffuse,  underliggende kritikken av min mor, og står nå og får den av neste generasjon selv. Og der er det som om vi ikke helt vet hva en mors oppgave er. Og der vil jeg fortelle en liten historie hvor sønnen min, som nå er i midten av 20-årene, vi snakket om nettopp sånne …Hvordan forholder man seg til mors mangler, eventuelt, eller ting de ikke har likt, og sånn. Så spurte jeg: «Kan du si noe konkret?» Så sa han: «Ja, den gangen … « Han fortalte om den gangen han var 14 år og hadde forsvunnet i ett døgn, og jeg hadde ringt venner og vennenes foreldre og skolen og til slutt politiet. Noe han fremdeles syntes var forferdelig ille!  Jeg måtte jo skjønne at man ikke kunne drive og holde på sånn!

Da blir jeg sånn: Vet man ikke i 20-årene hva en mor er? Dette skal jo en mor gjøre. Du nikker …

(Latter)

Så det er …Det er som om mor ligger på et nivå som er helt sånn …et eller annet skummelt under alt annet, nesten ordløst, og så handler det om selve personligheten. Altså, det forblir på et veldig utydelig sted.

Ja, et utydelig sted. Hva mener du?

Når du sier at kritikken mot mor er at: «Det er personligheten hennes, hun er psykisk syk hvis hun gjør disse tingene. Mens far har gjort det fordi han er provosert av diskusjonen.»

Ja. M-m- Det er mye mer sånn situasjon for de manglende far her, mens med mor så blir det mer person.

Ja. Nemlig. Jeg opplevde … Det var en far i klassen til en av mine som ble fortvilt

fordi datteren ble kalt noe som kunne … kanskje kalles litt ertete – ikke i grad som kan kalles mobbing. Da tok han for seg fire tilfeldige gutter og truet dem med vold. Og det interessante for meg var responsen. Det var bare de som var psykologer eller jobbet med mennesker på seriøst nivå, som reagerte på det. -Alle andre var sånn «ja, men han var jo fortvila» og sånne ting.

Ja. Det bortforklares.

Ja. Det var ingen som tenkte at det kanskje var et mønster hos ham når han ble fortvila. Ikke sant? Og det er også interessant at jeg da snakket med en venninne på Sørlandet som sa:

– «Åh, det skjedde hos oss også, men der ble det anmeldelse».

– «Åja, ved at han bare hadde truet?»

– «Ja, eller akkurat dette var en kvinne, da»

Ja, det var ikke noe helt tilfeldig, kanskje, at det var da det ble anmeldelse, men det er bare to eksempler, ikke noen stor statistikk. Men det kan, hvis man ser på mange nok eksempler, bli et mønster der også. Antageligvis. For du har oppdaget et mønster.

Ja, det var et tydelig mønster i de vurderingene jeg så på. Det er jo masse forskning på det, at personens kjønn gjør noe med hvordan vi oppfatter atferden.

*** Moooooooor ****

Altså dette med konflikt syns jeg er interessant, fordi det var så viktig … Jeg husker i barnevernet så sa de: «Vi vet ikke helt hvordan vi skal håndtere dere, for dere snakker ikke stygt om hverandre.» Det var jo bare fordi vi var smarte. Vi skjønte jo at det ikke ville gagne saken. Det betydde jo ikke at det ikke var konflikt, det var høyt konfliktnivå. Men det blir liksom så farlig å være i konflikt, for da er man en kranglefant. Mens det konflikten ofte handler om, er ikke det viktig å se på?

Jo, det tenker jo jeg det er. Og det var også et funn. At det var mange beskrivelser av «konflikten». Det var jo åpenbart et høyt konfliktnivå, de hadde jo havnet i full rettssak. Altså en kjempeprosess. Men beskrivelsene av hva den konflikten egentlig dreide seg om, og dynamikken i den konflikten var ofte veldig vage …

Ja vel

Sånn at det var vanskelig å få ordentlig tak i, ut fra å lese disse dokumentene, hvordan hadde dette kommet så langt? Sånn at … Altså det at liksom … «Konflikt» blir et sånt vagt begrep som blir litt innholdsløst. Vi vet jo at et høyt konfliktnivå etter samlivsbrudd kan skyldes veldig mange ulike forhold. Det er veldig mange ulike dynamikker, og ofte er konflikter knyttet til at den ene parten har bekymringer for den andre partens omsorgsutøvelse.

Ja. Det vil jeg tro.

Og det kan kunne forsvinne litt som et element.

Er det da som regel mor som er bekymret over om far er nok i farsrollen?

I dette utvalget var det jo sånn. Men det var også saker der far hadde veldig godt begrunnede bekymringer for morsomsorg.

Så det var begge veier.

Men det store problemet i det utvalget jeg så på, var jo på en måte fars vold og svikt. Men det var begge deler, og vi vet jo at det er begge deler.

For holdningen…Som lærer har jeg sittet ved lunsjbord og hørt: «‘Herregud, det er ti år siden de er skilt og krangler fremdeles.» For det betyr jo at vi tar veldig lett på det konflikt… Altså vi fordømmer konflikten som noe kranglete, og så ser vi ikke på alvoret som ligger…Det er jo enormt konfliktfylt å se barnet sitt bli skuslet med – enten det er vold eller overgrep, overgrep eller alkohol, eller at den andre rett og slett ikke behandler barna verdig! Det er jo mange måter det kan skje på. Og det er jo veldig destruktivt for et barn å ikke få ha høyt selvverd. Da kan de jo komme til å utsette seg både for det ene og det andre.

Absolutt. Sånn at … Men det er klart det fins i dette feltet også kranglefanter.

Så du at det var en del av det òg?

Ikke i mitt utvalg, egentlig. Det fremstod som at det var veldig gode grunner til at disse sakene skulle behandles i full rettssak.

Gode grunner til at det var høyt konfliktnivå, egentlig?

Ja. Og det andre med det der med foreldrekonflikter er jo at det er et sånt begrep som også i en del saker dekker over at det er vold i familien, at de begrepene blandes sammen, sånn at… Det er det også skrevet mye forskningslitteratur om, at man i den forskningen på disse konfliktfylte familiene har blandet sammen familier der det er mer likeverdige konflikter og familier der det er en helt klar voldsdynamikk med maktutøvelse og kontroll og det det innebærer. I mange av de sakene jeg så på, der det var dokumenterte påstander om fars vold mot mor, så skrev sakkyndig også at barnas omsorgssituasjon var preget av konflikter, negative ting som skjer mellom voksne, gjentatt opphissede krangler. Og det blir en slags nøytralisering og forskjønning.

Av volden?

Ja.

Den bagatelliseres.

Ja.

Så mors innsats usynliggjøres, og fars … Når far er destruktiv, så bagatelliseres det.

Ja, sånn var det i en del av sakene.

Det er skummelt. Det høres skummelt ut. Jeg blir litt fælen. Jeg vil beholde tilliten til rettsvesenet, men vi vet jo at det foregår justismord. Men dette her er en kulturell sak som vi ser på så mange nivåer. Og når jeg kjenner til den historien som denne min bekjente forteller, så blir jeg helt fælen.

Ja, det var sjokkerende å gå inn i dette materialet.

Da, Eir Torvik, vil jeg bare takke deg veldig for at du kom og bidro med dette!

Tusen takk for meg, det har vært veldig hyggelig å være her.

*** Moooooor ***

Denne innsikten bare bekrefter opplevelsen av mistillit til mor OG påstanden om at vi usynliggjør og bagatelliserer morsgjerningen. OG usynliggjør hennes virkelighet – ved å utelate hennes versjon fra historien. Jeg må si det er noe så uhyggelig i dette, det føles litt sånn middelaldersk ut, nesten, fordi det er så skjult og omfattende. Og det kan ramme enkeltmennesker så vanvittig hardt og dypt.

*** Mor, Mother, Mutter, Madre, Mãe, Mama, MAMAAA ***